Noen føler seg dratt mot parker, skogen eller fjellet. Andre er helt fornøyde med å være hjemme, på kafé eller ute og gå blant hus og folk.

En ny studie av britiske tvillinger gir en forklaring. Den viser nemlig at dragningen mot naturen kan være arvelig.

Nærmere bestemt kan genene forklare halvparten av forskjellen mellom folk.

Sunt for kropp og sinn

Studien støtter opp om teorien om at mennesker er biofile, ifølge Helga Synnevåg Løvoll. Hun forsker på friluftsliv ved Høgskulen i Volda.

Teorien går ut på at mennesker har en naturlig kjærlighet til alt som er levende. Og at noen mennesker opplever dette sterkere enn andre.

− Vi får altså hjelp av genene våre til å velge å være i kontakt med natur, slik som å velge grønne og blå omgivelser og å ha kontakt med dyr, skriver Løvoll til forskning.no.

Og naturopplevelser er sunt for både kropp og sinn.

Bare en 20−30 minutters tur i naturen senker for eksempel nivået av stresshormoner i kroppen vår.

Eneggede og toeggede tvillinger

Fordelen med å forske på tvillinger er at de kan røpe hvor arvelig en egenskap er.

For mens eneggede tvillinger har samme DNA, er ikke toeggede likere enn andre søsken. Altså deler de bare 50 prosent av arvestoffet.

Samtidig vokser alle tvillinger opp med så godt som likt miljø.

− Hvis en egenskap, som å bli dratt mot naturen, er likere blant eneggede tvillinger enn blant toeggede tvillinger, vil dette antyde at egenskapen er arvelig, sier Chia-chen Chang ved National University of Singapore til avisa the Guardian.

Hun har ledet den nye studien.

De som ble dratt mot naturen, var oftere i parken

Nesten 1200 tvillingpar fylte ut spørreskjemaer om hvor viktig naturen var for dem. Og hvor ofte de oppholdt seg i grøntområder som hager og parker.

De ble altså ikke spurt om hvor ofte de gikk tur i skogen eller i fjellet, som mange nordmenn forbinder med å være i naturen.

Litt mer enn halvparten av tvillingene var eneggede. Nesten 90 prosent var kvinner.

Og forskerne fant en forskjell.

De eneggede tvillingene hadde likere svar enn de toeggede. De var mer samstemte om hvor knyttet de var til naturen. Og om hvor ofte de oppsøkte parker.

Begge disse egenskapene var nesten 50 prosent arvelig, regnet forskerne ut.

Kan lære å bli glad i naturen

− Likevel er der fortsatt mye som ikke er bestemt av genene, og vi kan lære å bli glad i naturen i alle livsfaser, skriver Løvoll.

Tidligere studier har blant annet vist at barn som er mye ute i naturen, føler seg mer knyttet til den.

Noen blir tatt med ut av foreldre, barnehage og skole. Andre får kanskje ikke så mange muligheter, påpeker Løvold.

Det er også kjent at stedet du bor påvirker hvor ofte du oppsøker trær, gress og annen natur.

Hvis du har flere parker innenfor et lite område rundt hjemmet ditt, bruker du mer tid utendørs, viser en amerikansk studie.

Senker stresshormonene

Løvoll trekker også frem noen svakheter ved studien.

For det første kan det hende de genetiske forskjellene egentlig har en annen forklaring. Kanskje påvirker de noe annet enn forholdet vårt til naturen.

− Gener har også innflytelse på vår livskvalitet, noe som indirekte kan ha betydning for vår naturtilknytning. Retningen på årsak og virkning kan være sammensatte.

Hun påpeker også studien mangler en del informasjon. Blant annet om hvor ofte tvillingene oppsøkte naturlige omgivelser som skog og fjell.

Referanse

Chia-chen Chang med flere: People’s desire to be in nature and how they experience it are partially heritable, Plos Biology februar 2022.