UNDER RADAREN: Russerne ser mot månen, teleskopene ser stadig flere stjerner og astronomene ser naturlover som kanskje ikke er så evige og uforanderlige likevel.
Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.
Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.
Russerne først på månen – igjen?
Neida, Neil Armstrong var ingen skaprusser. Men det har vært flere kappløp mot månen, og russerne vant det aller første, med sin Luna-2 månesonde i 1959.
Luna 2 krasjet i Regnhavet (Mare Imbrium) på månens hitside 12. september 1959, og var det første menneskeskapte objekt som nådde vår naboklode. (Foto: Montasje laget av NASA-bilder, Wikimedia Commons
Nå setter det russiske rombyrået Roscosmos fart mot månen igjen, med planer om å peke nese av Neil Armstrong i 2030, forteller Wired Science.
Romskipet blir kanskje en utgave av det nye seksseters russiske rom-limoen Angara, som fra rundt 2020 skal erstatte den pålitelige Soyuz-veterandoningen.
Uansett – russerne er trolig lei av å være ferjemenn til Den internasjonale romstasjonen. Og romstasjon hadde de jo selv også, før Mir ble sendt brennende i havet 23. mars 2001.
Been there, done that. Gjesp. Nei, nå vil vi videre!
Tiårsjubileum med stjerneskudd
Amerikanske SpaceX er det første private romselskapet som har sendt raketter og romskip opp i bane rundt jorda.
14. mars feiret SpaceX tiårsjubileum. Jubileumsåret skal også feires med nye skudd mot stjernene, i form av de første forsyningene til den internasjonale romstasjonen.
(Illustrasjon: NASA)
Dragon-romkapselen vil i første omgang være ubemannet, men seinere skal den utstyres for å frakte opptil 7 astronauter opp i bane rundt jorda.
Oh my god – it´s full of stars!
Dette var sluttreplikken til astronaut David Bowman før han ble ekspedert inn i ormehullet utenfor planeten Jupiter i Arthur C. Clarke´s roman 2001 – En romodyssé, etter filmen med samme navn.
Replikken plasser bra over ti år seinere, når stjernehimmelen blir utvidet til over en halv milliard av de små lysepunktene i nattelivet.
Mosaikk av bilder fra WISE-romteleskopet. Dette romteleskopet fotograferer himmelen i infrarødt lys, og er dermed i stand til å se også eldre, kjøligere stjerner som bare lyser i dette området av spekteret. (Foto: WISE/NASA)
14 års studier av mer enn 2,7 millioner bilder ligger bak den enorme stjernemosaikken. Og likevel vet vi at disse stjernene bare er en forsvinnende brøkdel av de som finnes der ute, i andre melkeveisystemer.
Det gir en stor ro å vite at alle disse stjernene skal blinke høyt på himmelen over trærne i vårnetter mange år etter at både jeg og forskerne som har kartlagt dem har blitt til jord.
Himmelsmykke
Jeg husker godt mine første glimt av stjernhoper i teleskopet – glødende stjernestøv, som diamanter i det svømmende synsfeltet.
Den gangen følte jeg åndelig slektskap med den franske astronomen Charles Messier, som har gitt navn til mange av disse stjernehopene og galaksene. Han må ha stått slik og hutret, med øyet klistret til messingokularet for rundt 250 år siden.
Så ble romteleskopet Hubble skutt opp. Hubble har tatt det mest detaljerte bildet noensinne av stjernehopen Messier 9, som ligger nær kjernen av vår egen Melkevei.
Hva ville Messier sagt hvis han hadde fått se dette bildet? I hans teleskop var Messier 9 ikke mer enn en liten lysflekk.
Messier 9 inneholder stjerner fra Melkeveiens barndom. Stjernene inneholder derfor mye mindre av de tyngre grunnstoffene som seinere er laget i supernova-eksplosjoner, og som er nødvendige byggesteiner i alt liv.
Annonse
Hubble-bildet får mine egne glimt i amatørteleskopet til å blekne. Men det som ikke blekner, er følelsen av å henge over en tidsslukt, vektløs over milliarder av år som skiller spinkle, levende meg og lyset fra de unge stjernene fra Universets barndom, fra tiden før livet.
Som skapt for liv
Livet utviklet seg i Universet fordi naturlovene var finstemt akkurat slik at livet kunne utvikle seg.
Omtrent slik lyder det antropiske prinsipp. Finstemmingen av naturlovene er ikke så overraskende. Hadde de vært skjærende falske, ville ikke vi vært her og grublet over dem.
Men nå har astronomer brukt de store teleskopene til European Southern Observatory i Atacamaørkenen i Chile til å vise at naturlovene kanskje ikke er like finstemte for liv over alt i Universet.
Dette bryter med grunnleggende prinsipper i Einsteins generelle relativitetsteori, men alternative fysiske teorier tar høyde for at naturlovene kanskje ikke er de samme overalt.
Astronomene har observert hvordan en naturkonstant som kalles Alpha varierer. I en retning vekk fra oss er den svakere, i en annen retning sterkere.
Jeg har selv opplevd nattehimmelen på ESO-observatoriet. Det er det nærmeste jeg vil komme å reise i verdensrommet. Jeg stod med armene utstrakt og ansiktet løftet mot Melkeveien, som flerret mørket i stillheten over meg.
Atacamaørkenen er det tørreste stedet på jorda. Marskjøretøy er testet i den røde sanden her.
Hvis teleskopene på dette livsforbydende stedet finner at selv naturlovene er i finstemt samspill med livet på vår lille klode, er det en grensesprengende og vakker innsikt.
