Forskerne vil forsøke å sprøyte nanopartikler rett inn i svulster, men de vil også prøve å utnytte at kreftsvulstene vokser raskt og utvikler et nettverk av blodårer som holder dem forsynt med næring. Nanopartiklene kan dermed bli fraktet til svulsten via blodet. (Foto: KU)
Kan laserlys og nanopartikler erstatte cellegift?
Forskere undersøker om nanopartikler kan ødelegge kreftsvulster innefra, ved hjelp av laserlys. Et samarbeid mellom fysikere og leger viser allerede lovende resultater.
Fakta
Det er langt fra første gang fysikere og leger har gått sammen om å bekjempe kreft.
Strålebehandling – hvor kreftceller blir bekjempet med røntgenstråler – har vært i bruk i flere år.
Fysikere og leger har også samarbeidet om å utvikle partikkelbehandling, hvor kreftceller bombarderes med protoner eller karbon-ioner.
Fakta
En nanometer er milliondel av en millimeter. Det svarer til om lag en tusendedel av bredden til et hårstrå.
Betegnelsen nanopartikler eller nanomateriale brukes om området fra 100 nanometer eller mindre, men det er ikke en fast definert grense.
Hvis du skulle bli rammet av kreft, kan cellegift være den eneste behandlingen.
Cellegift rammer kreftceller, men også alle friske celler i kroppen – og det kan føre til hårtap, kvalme, problemer med slimhinnene og en rekke andre bivirkninger.
Fysikere fra Københavns Universitet og leger fra Rigshospitalet i Danmark undersøker nå om kreftsvulster i stedet kan fjernes ved hjelp av nanopartikler og laserlys.
- Pilotprosjekt virker lovende
Grunntanken er ganske enkel. Hvis man kan plassere nanopartikler med metallisk overflate i selve kreftsvulsten, kan en laser varme den opp utenfra. Dermed er det bare svulsten som rammes.
Tanken er enkel, men det er komplisert å sette den ut i livet. Nanopartikler påvirkes ulikt av laserlys, blant annet ut fra hvilket metall som brukes.
Det er også vanskelig å få forskere fra de forskjellige grenene av vitenskapene til å snakke sammen og forstå hverandre. Ifølge forskningsleder Lene B. Oddershede går imidlertid ting nå på skinner.
– Det første pilotprosjektet på mus ser veldig bra ut, sier Oddershede, som er professor i eksperimentell fysikk ved Niels Bohr Institutet.
Tester på mennesker om tre år
Det tverrfaglige prosjektet Laser-activated nanoparticles for tumor elimination (LANTERN) har nettopp fått 14,5 millioner kroner av Novo Nordisk Fonden. Målet er å komme i gang med å forsøk på mennesker i løpet av tre år.
Forskerne er spesielt opptatt av svulster som er vanskelige å nå med kirurgi, for eksempel i hjernen eller de indre organene.
Forskerne vil forsøke å sprøyte nanopartikler rett inn i svulster, men de vil også prøve å utnytte at kreftsvulstene vokser raskt og utvikler et nettverk av blodårer som holder dem forsynt med næring. Nanopartiklene kan dermed bli fraktet til svulsten via blodet.
Ikke alt nanomateriale er farlig
Annen forskning har vist at nanopartikler utløser kreft i mus. Peter Møller, som er professor i miljømedisin fra Københavns Universitet, understreker imidlertid at det er stor forskjell på ulike nanopartikler.
– En nanopartikkel dekket av gull vil ha en glatt overflate, slik at den ikke påvirker kroppen, sier Møller.
Lene B. Oddershede forteller at metalliske nanopartikler på fem nanometer eller mindre kan være veldig skadelige. Men nanopartikler i på 80–150 nanometer – som skal brukes i kreftprosjektet – ikke ser ut til å være giftige.
– Vi skal bruke veldig små doser, og tidligere forskning tyder på at det er ufarlig. Men vi skal naturligvis undersøke dette, understreker Oddershede.
Oddershede forteller at de første artiklene om nanopartikler og laserlys allerede er underveis. Forskningen blir drevet i samarbeidet med professor Andreas Kjær (Rigshospitalet og Københavns Universitet), førsteamanuensis Poul Martin Bendix (Niels Bohr Institutet, Københavns Universitet) og professor Naomi Halas (Electrical And Computer Engineereing, Rice University, USA).
I videoen inkludert forklarer Lene B. Oddershede hvordan man får nanopartikler til å sende ut varme med hjelp fra laserlys.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
