James Joyce i partikkelfysikken
– og partikkelfysikken i James Joyce
JEG BARE ELSKER FORSKNING: Elementærpartiklene kvarker har fått navnet sitt fra Joyce-klassikeren Finnegans Wake. Den irske forfatteren gjør det lettere for oss ikke-realister å heve stemmen i fysikkdebatten.
Da jeg for altfor lenge siden tok min altfor beskjedne utdanning, holdt jeg meg til fag som historie, filosofi og statsvitenskap.
Som alle andre samfunnsvitere og humanister gikk jeg med nesa i sky forbi realfagsbygningene.
Der hadde de Donald-fester og cowboyfester. De hadde eget korps med grønne og gule uniformer. Jeg er ganske sikker på at de brukte uttrykk som «argh», «gulp», «iiik» og «hviin» som en del av dagligspråket.
Skribleriene på doveggene var vulgære og lite raffinerte sammenlignet med HF-hverdagens livsanskuende avlukker.
Fjollete Donald-språk
Jeg kjenner at det napper litt i muskelen for nedlatende hoderysting når jeg prøver å lese om elementærpartiklene, de grunnleggende byggesteinene innerst der inne i atomene.
Det kan nemlig se ut som den realfaglige barnsligheten har fått fotfeste i vitenskapshistorien.
Kvark, gluon, myon og tau. For ikke å snakke om sjarmkvark og særkvark, W-boson og Z-boson.
Hva er det de driver med når de gir dem navn? Er det bare førstemann til å komme på en pussig lyd?
Det må da gå an å bli enige om noe litt mer seriøst!
Åndssnobben slår tilbake
Heldigvis finnes det alltid en utvei for en selvhøytidelig åndssnobb. Realistene er fornøyd med å vite at navnet kvark er hentet fra Finnegans Wake av James Joyce. Det er ikke så mange som har den i bokhylla.
Men det har man jo.
Og man kan åpne den og lese om quark og Muster Mark på side 383. Mens man mimrer om vandringer langs strendene ved Sandycove, åstedet for åpningsscenen i Ulysses. Som man selvfølgelig her lest et par ganger og kan si at neida, den er ikke så komplisert, ikke i nærheten av Finnegans Wake.
Så kan man fordype seg i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Papers on Joyce for å finne ut at det egentlige opphavet til ordet quark ligger i meieriproduktet kvarg. Ikke kråkenes kralyd.
Lingvistiske partikler
En lengre reise nedover i Papers on Joyce-arkivet viser at forfatteren var kvantefysisk som bare det lenge før kvarkeverket Finnegans Wake kom ut i 1939.
Ulysses, som ble utgitt første gang i 1922, er ikke bare et uttrykk for kvantefysikken, men også for Einsteins relativitetsteori. Det skriver i hvert fall Carmen Pérez-Llantada Auría i Papers on Joyce . Begge de viktige elementene i den nye fysikken på begynnelsen av 1900-tallet er altså å lese i Ulysses.
Og enda bedre (eller verre) skulle det bli med Finnegans Wake. Det forklarer kanskje hvorfor den er så ugjennomtrengelig og hvorfor mange av oss stopper lenge før side 383.
Men, i hvert fall, Finnegans Wake hylles av flere som litteraturens svar på den nye fysikken. Ikke bare fordi Joyce stadig refererer til fysikk, men også fordi selve strukturen i boka kan tolkes som en hyllest til kvanter og relativitet.
– Joyce setter seg fore å bryte opp de minste bestanddelene i språket, skriver Andrzej Duszenko på nettsiden The Joyce of Science.
– Hans eksperimenter med lingvistiske partikler minner påfallende om mål og metoder i kvantemekanikken, skriver Duszenko.
Og akkurat som det kan være vanskelig å finne mening i deler av Joyce' tekst, er det ikke så lett å forholde seg til fysikkens elementærpartikler heller. Selv ikke den mest selvsikre partikkelfysiker tør å gi en definisjon på ordet «partikkel».
Er det et punkt, en prikk? Er det en bølge? Er det en hump i et diagram?
...the sameold gamebold adomic structure of our Finnius the old One, as highly charged with electrons ashophazards can effective it, may be there for you...
James Joyce, Finnegans Wake, side 615
Multifraktal litteratur
Over i matematikken er det også forskere som har prøvd å se litteraturen i nye perspektiver. Nærmere bestemt som såkalte fraktaler, matematiske mønstre som gjentar seg og gjentar seg i stadig mindre skala.
De er kjent fra naturen gjennom bregner og blomkål, men finnes også i ufattelig kompliserte varianter. De fleste er enige om at de er veldig vakre.
- Les mer om fraktaler: Sierpinski-teppet – uendelig stort, men uten innhold
En polsk forskergruppe prøvde å se etter dette fenomenet i skjønnlitterære verker. De så klare fraktale trekk ved mange av de 100 klassiske romanene de analyserte.
– Gitt den veletablerte sammenhengen mellom skjønnhet og symmetri, gir det mening at litterære verker kan kvantifiseres fraktalt, sier forfatter Eimar McBride til The Guardian.
Og det er kanskje ingen overraskelse hvilken roman som passet best inn i de multifraktale modellene.
Finnegans Wake, selvfølgelig.
Referanser:
Gerald Gillespie: Why Joyce Is and Is Not Responsible for the Quark in Contemporary Physics. Papers on Joyce, 2010.
Stanisław Drożdż mfl: Quantifying origin and character of long-range correlations in narrative texts. Information Sciences, oktober 2015, doi: 10.1016/j.ins.2015.10.023.
Iwona Grabska-Gradzińska mfl: Multifractal analysis of sentence lengths in English literary texts. ArXiv.org, desember 2012.
Carmen Pérez-Llantada Auría: Joyce's Ulysses: A Writer's Commitment to the (Scientific) Sign of the Times. Papers on Joyce, 1996.
