Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"ATLAS-detektoren som er en av flere partikkeldetektorere plassert under bakken, på partikkelakseleratoren LHC. Legg merke til den lille mannen som står nederst på bildet. (Foto: CERN)"
Den 10. september sirkulerte de aller første partikkelstrålene gjennom den gigantiske europeiske partikkelakseleratoren Large Hadron Collider (LHC) nær Genève i Sveits, ved CERN – den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning.
Amerikanerne fulgte nøye med mens avisoverskriftene på denne siden av Atlanteren proklamerte at Europa var partikkelfysikkens nye sentrum.
Det var muligens en bittersøt pille å svelge for amerikanske fysikere, som opplevde at deres egen kjempemaskin, Superconducting Super Collider, ble avlyst i 1993. Da var en storstilt byggeprosess allerede i gang i Texas.
LHC har skapt nyheter hele året som gikk. Det enorme og kostbare anlegget har også skapt diskusjon.
Prislappen på det gigantiske spleiselaget er foreløpig på over 40 milliarder norske kroner. Dessuten er det ikke alle som føler seg fullstendig trygge på at er partikkeleksperiment av denne typen ikke kan komme til å sluke jordkloden i et sort hull.
Men prosjektet har også vist en gang for alle at Europa får til storforskning, eller ”big science”. Prosjektet involverer rundt 5 000 forskere fra hele verden. Det amerikanske forskningstidsskriftet Science skriver:
- Etter de fleste objektive mål er det fremdeles amerikansk forskning som fører an i verden, men i sin evne til å samle ressurser i jakten på storforskning, viser europeiske nasjoner økende ambisjon og suksess.
Heliumlekkasje
At en elektrisk feil førte til at LHC brøt sammen 19. september synes egentlig ikke å forandre noe på dette bildet. Feilen gjorde at nærmere seks tonn ultrakald helium blåste ut i tunnelanlegget 100 meter under bakken, og over 50 av magnetene som var der for å styre partikkelstrålen må bygges på nytt før maskinen kan starte igjen.
Large Hadron Collider (LHC). (Foto: Cern)
Det hele har gitt prosjektet en forsinkelse som foreløpig ser ut til å bli på omtrent ett år. Det er ikke forventet at maskinen kommer i gang igjen før sommeren 2009. Det er beregnet at reparasjonene vil koste over 200 millioner norske kroner.
På en måte kan man si at det er småtteri det skal forskes på når LCH kommer i gang for alvor. Selv om anlegget er enormt, er det universets minste byggesteiner – partiklene – som skal eksperimenteres med, slik at de forhåpentligvis avslører noen av sine hemmeligheter.
CERN ble dannet i 1953, for å bidra til å bygge opp igjen europeisk forskning etter krigen, og for å stimulere internasjonalt samarbeid. I dag er organisasjonen en modell for store europeiske samarbeidsprosjekter innen forskning, og spesielt innen forskningsinfrastruktur.
Annonse
Etter opprettelsen fulgte andre områder etter. Europa fikk romforatsorganisasjonen European Space Agency, European Southern Observatory (astronomi), Institut Laue-Langevin (hvor det forskes på nøytroner), European Molecular Biology Laboratory, Joint European Torus (verdens største eksperimentelle reaktor for kjernefysisk fusjon) og European Synchrotron Radiation Facility (en spesiell type partikkelakselerator som brukes til forskning innen fysikk, ved hjelp av en slags røntgenstråling).
Entusiasmen for europeiske storprosjekter syntes imidlertid å dale etter enigheten om å bygge European Synchrotron Radiation Facility i 1984. Dette har endret seg det siste tiåret, påpeker tidsskriftet Science.
Europa bestemte seg for eksempel for å gå etter ITER-prosjektet, et internasjonalt reaktorprosjekt som skal utforske mulighetene for kjernefysisk fusjon som energikilde. I 2004 og 2005 var Europa i skarp konkurranse med Japan om hvem som skulle huse prosjektet. I dag er anlegget under konstruksjon i Sør-Frankrike.
I 2002 ble European Strategy Forum on Research Infrastructures (ESFRI) dannet. Målet var å skissere opp en liste med prosjekter innen forskningsinfrastruktur som fortjente EU-støtte.
I 2006 ble en ønskeliste på 35 prosjekter offentliggjort, og i desember i år ble 10 nye prosjekter lagt til på denne lista, mens ett av de gamle ble tatt ut. EU har ikke satt av penger til bygging av prosjektene enda, men designstudier er i gang, med det formål å få prosjektplanleggingen til et stadium hvor en avgjørelse kan fattes.
Blant de ti nye ønskeprosjektene finnes også to norske forskningssatsinger, og ett med store norske interesser.
Ett av prosjektene som er initiert av Norge, kalles European Carbon Dioxide Capture and Storage Laboratory Infrastructure. Her vil forskerne studere ulike teknologier for CO2-fangst og lagring ved forskjellige steder i Europa. Koordineringssenteret vil være ved NTNU/SINTEF i Trondheim.
Et annet prosjekt er Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIAEOS), som bygger på de eksisterende forskningsinstallasjonene på Svalbard og skal samordne studier av geofysiske, oseanografiske, kjemiske og biologiske prosesser i Arktis. Senteret ønsker å bli det de kaller for en ledende observasjonsplattform for miljø- og klimautviklingen i polområdet.
Et tredje prosjekt med norske interesser er European Incoherent Scatter radar system (EISCAT). To av EISCAT-laboratoriets fire installasjoner er i Longyearbyen og Tromsø. EISCAT studerer geofysiske prosesser i jordens øvre atmosfære og en oppgradering av radarene er nå hva EU ønsker å satse på.
Annonse
- Må prioriteres og finansieres
Selv om en plass på EUs ønskeliste ikke garanterer finansiering til prosjektene, har det å stå på lista i seg selv gitt flere prosjekter et godt skyv i forhold til gjennomføring. Flere har fått kontrakter med internasjonale partnere om konstruksjon, så ønskelista har vært innflytelsesrik.
Det Europa trenger nå, er en bedre måte å planlegge, prioritere og finansiere neste generasjons forskningsinfrastruktur på, mener redaktørene i tidsskriftet Nature.
Dersom alle de 44 prosjektene på dagens ønskeliste skulle dras i gang, ville de til sammen koste rundt 18 milliarder euro de neste 12 årene. I EUs sjuende rammeprogram for forskning er det bare 1,7 milliarder euro satt av til slike kostnader, rapporterer tidsskriftet.
- Opprettelsen av ESFRI er et viktig første skritt, men det er ikke i nærheten av å være nok. Forumet verken finansierer eller gjør tydelige prioriteringer av prosjektene, skriver Nature-redaktørene.
Noen forskningsmiljøer har begynt å sette sine egne prioriteringer, for eksempel europeiske astronomer, som har laget en liste over potensielt verdensledende instrumenter som European Extremely Large Telescope og Cherenkov Telescope Array.
Men det er ingen som gjør prioriteringen av disse storforskningsprosjektene innen europeisk forskning som helhet.
Foreslår eget råd for infrastruktur
- En slik prioritering kommer bare til å haste mer ettersom budsjettene strammes inn i de økonomiske nedgangstidene, skriver Nature-redaktørene.
De foreslår en uavhengig europeisk myndighet med makt til å evaluere infrastrukturprosjekter på grunnlag av det vitenskapelige potensialet de har, makt til å prioritere dem og makt til å finansiere dem. De foreslår European Research Council, som finansierer grunnforskning basert på vitenskapelig utmerkethet, som modell.
- Et slikt ”European Research Infrastructure Council” vil kanskje til og med stimulere tilleggsfinansiering, skriver Nature-redaktørene.
- Forskere beviser hver dag at samarbeid kan være like vellykket i Europa som det kan være andre steder. Det er EU-politikernes ansvar å sørge for at dette ikke endrer seg, avslutter de.
