De fleste av oss er lovlydige. Godt er det. Lover er som metronomen i musikken. Lover får samfunnet til å holde takten.

En god trommis kan holde takten. Men hvis trommisen spiller som en metronom, sovner publikum.

Når rytmen sitter inne, må trommisen skjære ut for å vekke oss. Synkoper, offbeat - kall det hva du vil. De skeive slagene får det til å swinge.

Men de skeive slagene trenger rytmen for å definere seg som skeive. Og rytmen trenger de skeive slagene for å holde på interessen.

Rytmen blir til levende musikk i motsetningen mellom metronomens orden og det skeive kaos.

Koser oss med mord

Orden trengs også for at samfunnsmetronomen skal tikke jevnt og effektivt. Fra tid til annen skjærer lovbrytere ut, og ødelegger rytmen.

Ofte gjør det vondt. Å drepe et menneske er ikke det samme som å droppe et sekstendelsslag på hihaten.

Samtidig er mange fascinert av lovbryteren. Mord er underholdning. Vi koser oss med krim.

Hva skulle Miss Marple eller Hercule Poirot brukt sin skarpe observasjonsevne på hvis de ikke kunne lyttet seg fram til skjulte synkoper i den sosiale rytmen rundt et mord?

Evolusjonens arytmi

Men det finnes noen lover som aldri brytes. Det finnes ikke en eneste fengselsfugl som sitter inne for å ha brutt tyngdeloven. I så fall ville han jo også ha fløyet fra luftegården.

Naturlovene framstår som en gigantisk metronom som tikker sine stødige slag ut over et dødt univers.

Er det derfor mange synes at realfag er gørr? Finnes det ikke en eneste liten synkope der ute, mellom kvarker og kvasarer?

Jo, synkopene finnes i overflod. Du trenger ikke å se lengre enn til din egen nesetipp for å finne dem.

Evolusjonen, livet selv er en eneste stor synkopisk arytmi over den stødige pulsen av generasjon som følger generasjon.

Grotesk mangfold

Ett eksempel er hvordan evolusjonen swinger mellom svindel og samarbeid i alle slags populasjoner, fra gjærsopp til menneskesamfunn.

Hvis alle innen en art følger reglene for det felles beste, lønner det seg å bryte dem for å oppnå personlig fordel.

Hvis alle bryter reglene, utarmes fellesgodene. Da lønner det seg å samarbeide om å følge reglene.

Når vi ser det groteske mangfoldet av livsformer, fra svovelspisende ormer over undersjøiske vulkaner til edderkoppdamer som spiser mannen etter å ha paret seg med ham, blir det klart: Alt er lov for liv, så lenge det lager mer liv.

Forskeren her, naturen der

Hva skiller de levende, swingende livslovene fra de døde, taktfaste naturlovene? Svaret er: Ørene som hører, stemmen som synger.

Når forskeren forsker, lytter han til verden utenfra. Han kan riktignok rope ut med sine eksperimenter og få ekkoet av resultater tilbake, men forskeren er her, og naturen er der.

Elektrisk kvasimagi

Når forskeren lever, opplever han verden slik som den amerikanske poeten og journalisten Walt Whitman skildret i diktet: I Sing the Body Electric.

Whitman levde på 1800-tallet, da elektrisistet fortsatt ble opplevd som en nesten magisk, livgivende kraft.

Døde froskelår rykket til da den italienske fysikeren og filosofen Luigi Galvani ga dem elektiske støt.

Vandrehistorier om døde mennesker som var vekket til live med elektrisistet inspirerte trolig også Mary Shelley til å skrive om Frankenstein-monsteret.

Skape våre egne synkoper

Men den elektriske opplevelsen av liv skyldes ikke vandrende elektroner. Den skyldes livets evne til å beskrive seg selv.

Liv skiller seg grunnleggende fra vårt bilde av den døde natur ved at det er selvrefererende. 

Denne selvreferansen går igjen på alle plan, fra DNA-koden til psykologien. DNA inneholder oppskriften på seg selv. Psykologen forsøker å kartlegge sitt eget sinn.

Livet betrakter seg selv utenfra, og opplever seg selv innenfra. Det er tilsynelatende like umulig som å se seg selv i nakken.

Likevel fungerer det. Bare ved å oppgi den ensidige, passive utenfor-posisjonen kan vi leve og oppleve livet til fulle, lytte til det utenfra og synge det innenfra.

Og først med vår egen stemme kan vi skape de synkopene vi lengter etter.

Finnes naturlovene?

Så er spørsmålet: Er denne motsetningsfylte dualiteten mer universell enn vi aner? Er det fysiske univers virkelig bare en tikkende metronom av statiske lover, eller er idéen om det døde univers i ferd med å dø?

Idéen om naturlover oppstod blant annet i hodet til filosofen og matematikeren René Descartes på 1600-tallet.

Descartes er kjent for sitt utsagn: Jeg tenker, derfor finnes jeg. Parallellt kan forskeren si: Jeg tenker, derfor finnes naturlovene.

Det brysomme Higgs-bosonet

Fortsatt strides forskerne om naturlovene også finnes der ute, ikke bare inne i våre tanker. Ironisk nok er verdens mest kostbare fysiske prosjekt, Large Hadron Collider ved CERN i Genéve, i ferd med å spinne seg inn i en stor uvisshet rundt dette spørsmålet.

Higgspartikkelen er riktignok funnet, men energien til partikkelen ligger midt i mellom spådommene fra to forskjellige teorier, strengeteorien og multiversteorien.

Strengeteorien er fysikernes hittil mest solide lovverk for de ørsmå forhold. Multiversteorien hevder at vårt univers bare er ett av uendelig mange mulige, omtrent som muterte livsformer i evolusjonen.

Hvis denne teorien får rett, synger universelle lovmessigheter på nest siste vers. Vårt univers er bare en boble i et skum av milliarder, hver med sine naturlover.

Når partiklene ser modellen

Fysikeren Lee Smolin har lansert en annen idé: Naturlovene i vårt univers er ikke konstante. De endrer seg med tiden. Men hvordan endrer de seg?

Hvis selvreferanse pulserer gjennom det vi kaller det døde universet, begynner det virkelig å swinge. Da er det ikke lenger umulig å tenke seg at universet er i stand til å bryte sine egne lover.

En spennende parallell finnes i de fysiske modellene som simulerer veitrafikk. Disse modellene betrakter biler som partikler, og forutsier når partiklene vil klumpe seg.

Modellen bryter sammen når partiklene, altså sjåførene, blir oppmerksomme på modellen. Da vrenger noen av dem inn på nye veier for å komme fortere fram.

Det som var en død, fysisk modell, blir en evolusjon av snikere og regelfølgere.  Grunnrytmen får synkoper. Den døde, fysiske trafikkmodellen må bli selvrefererende for å overleve.

Spørsmålet blir da: Er elementærpartiklene i det vi oppfatter som det døde universet like lite døde som sjåførene i trafikkstrømmene?

Puster i høstvinden

Det er en vakker og spennende tanke at den høsthimmelen vi stirrer opp mot i klare netter, kanskje ånder av liv, av selvrefererende bevissthet.

Kanskje trenger vi heller ikke å se opp mot himmelen. Tenk om vi ikke trenger å reise til andre kloder i uoverstigelig fjerne solsystemer for å møte andre bevisstheter enn oss selv?

Puster de mot kinnet vårt i den svale høstvinden? Er det bare vår manglende evne til å kommunisere, til å høre deres livsrytmer, som gjør oss ensomme?

Tankens lette sprang

Den pensjonerte amerikanske fysikeren Amit Goswami har skrevet boka The Self-Aware Universe. Her lanserer han blant annet idéen om at alt er laget av bevissthet, ikke av atomer.

Goswami er født i India, sønn av en hinduistisk prest.  Leser du nettsiden hans, blir du lett skeptisk. Her reklamerer han for bøker med selvhjelp og alternativ helse basert på kvantefysikk.

Goswami får tyn i diskusjonsgrupper og blogger på nettet for å la tankens lette sprang løpe langt foran forskningens krav til bevisførsel.

Kriminelt univers

Goswami er kanskje en intellektuell juksemaker, bevisst eller ubevisst. Men også svindlerne har sin funksjon i memenes evolusjon. Og kanskje er universet mer kriminelt enn vi aner?

Forskere bør noen ganger tillate seg å bryte egne strenge lover for hva de har lov til å tenke. Bare ved å la seg inspirere av evolusjonens grenseløse og groteske dristighet, vil tankene mutere til det neste store gjennombruddet.

Slik som når trommisen lager en plutselig og uventet break.

Lenker:

Are there natural laws? Kommentar av biologen og filosofen Massimo Piglucci på nettstedet til Institute for Ethics & Emergin Technologies

Center for Quantum Activism, nettstedet til Amit Goswami

Diskusjon rundt Goswami på nettstedet Reddit