Ungdommer med lett grad av utviklingshemning har også nære og gjensidige vennskap.

– En forklaring kan være at ungdommene ser ut til å ha lavere eller andre forventninger til vennskap, sammenlignet med jevnaldrende, sier førsteamanuensis Hanne Marie Høybråten Sigstad ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Hun har intervjuet ungdommer om vennskap og konkluderer med at vennskap blant ungdommer med lett utviklingshemning ser ut å ligne yngre barns vennskap. Noe av forklaringen kan ligge i behovet for likeverd.

– Jeg så at et ønske om symmetri og likeverd gikk igjen. Det kan se ut som om ungdommer med lett utviklingshemning har lettere for å knytte nære vennskapsrelasjoner til jevnaldrende med utviklingshemning eller til yngre uten utviklingshemning, sier Sigstad.

Gjensidighet og nærhet viktig i vennskapsrelasjoner

Studien viser at ungdommer med lett utviklingshemning definerer vennskap som gjensidig preferanse, gjensidig glede, samhandling, omsorg, gjensidig tillit og tilknytning.

– Et nært vennskap synes derfor å være oppfylt, selv om det er i en noe svakere grad enn hos andre ungdommer, sier Sigstad.

Nærhet og gjensidighet ser altså ut til å være viktig i ungdommenes definisjoner av et godt vennskap. Også ungdommenes foreldre bekreftet at barnas relasjoner var basert på gjensidighet.

– Disse funnene er spennende, sier Sigstad, som viser til at tidligere forskning har vist at disse ungdommene i liten grad opplever nærhet og gjensidighet i sine vennskapsrelasjoner.

Tidligere studier

Tidligere studier understreker at mennesker med utviklingshemning i mindre grad er i stand til å etablere nære vennskap sammenliknet med andre.

– Hva er årsaken til at ungdommene i denne studien delvis oppfylte kriteriene til et nært vennskap?

– En forklaring kan være forskjeller i definisjon av begrepene, mener Sigstad.

– Ungdommenes definisjoner er ikke nødvendigvis i samsvar med de etablerte kriteriene for hva som ligger til grunn for et nært vennskap.

Med andre ord kan det hende at disse ungdommene forsto nærhet på en annen måte og uttrykker det annerledes enn sine jevnaldrende.

Tidligere forskning har vist at beskrivelser av vennskap blant mennesker med utviklingshemning kan være basert på en uvanlig og annerledes forståelse av hva et vennskap innebærer. Det kan handle om begrensede språkferdigheter, og at de derfor har vansker med å beskrive hva de legger i et nært vennskap.

Det kan også skyldes at disse ungdommene har andre forventninger til hva som kalles et nært vennskap og hordan de ønsker at et vennskap skal fungere.

– En annen forklaring på de ulike resultatene kan ha sammenheng med et ønske om å oppleve seg jevnbyrdig i relasjon til andre, sier Sigstad.

– Disse ungdommene syntes å søke etter vennskap der de opplevde å stille på like fot. Når elevene skulle beskrive hva de definerte som et godt vennskap, refererte de enten til jevnaldrende med utviklingshemning eller til yngre venner uten utviklingshemning.

Positive relasjoner viktig

Opplevelse av gode relasjoner med andre er essensielt i utviklingen av evnen til å se andres behov og ikke bare sine egne, til å kunne vise medfølelse og til å hjelpe andre.

Sosial kompetanse handler i tillegg om å kunne samarbeide, ta ansvar og kontrollere sine impulser, for å kunne omgås på en fin måte med andre.

– Sosial kompetanse utvikler seg jo aldri i vakuum, påpeker Sigstad.

Som med det meste her i livet, må en øve seg for å bli god.

– Sosialt samvær med jevnaldrende er essensielt i denne sammenhengen. Man må rett og slett lære seg å forstå hva vennskap er.

Sigstad avslutter med et sitat fra en av foreldrene, som snakker om gjensidig tillit:

«De har kjent hverandre i ganske mange år. Jeg tror at hun føler seg trygg når hun er med sin venninne. Venninnen har ingen agenda, hun er stabil og trygg, og de har noen felles interesser; de bryr seg ikke om hva andre tenker.»

Referanse:

Hanne Marie Høybråten Sigstad: Qualities in friendship – Within an outside perspective – Definitions expressed by adolescents with mild intellectual disabilities. Journal of Intellectual Disabilities, februar 2016, doi: 10.1177/1744629516631682. Sammendrag