Ærfuglbestanden på Svalbard teller i dag mellom 13 500 og 27 500 par. Ukontrollert høsting av dun og egg på begynnelsen av 1900-tallet antas å ha påvirket bestanden i negativ retning.

Derfor ble ærfuglen totalfredet på Svalbard i 1963. I tillegg ble det opprettet 15 fuglereservater i 1973 for å sikre viktige hekkeområder for fugl, og da særlig for ærfugl og gjess. Men til tross for vernetiltakene ser det ikke ut til at bestanden har økt nevneverdig.

En gruppe forskere har sammenliknet to ærfuglbestander på Svalbard, og funnet store forskjeller. Resultatene presenteres i en ny rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Sammenligner ærfuglbestander

For å forstå hva som påvirker ærfuglen er det viktig å kartlegge utviklingen over tid. Norsk Polarinstitutt har overvåket ærfuglbestanden i Kongsfjorden siden 1981, og registret antall reir. Selv om bestanden har variert mye fra år til år, har den holdt seg stabil over tid.

Fangstmann Louis Nielsen har gjort tilsvarende registreringer i dunværet på Eholmen i Bellsund siden 1987. Og her er situasjonen en helt annen. I løpet av den tiden Nielsen har drevet dunværet har ærfuglbestanden økt kraftig.

NINA-forsker Børge Moe forklarer dette med at predatorkontroll står sentralt i driften av dunværet. Det innebærer å beskytte ærfuglen mot eggpredatorer for å skape gode hekkeforhold, og økt egg- og ungeoverlevelse.

– Disse dataene har gitt oss et unikt oppsett der vi kan bruke de to ærfuglbestandene i et naturlig eksperiment, sier Moe.

Eholmen har vært underlagt en form for manipulering der eggpredasjonen har blitt redusert, samtidig som at Kongsfjorden representerer en kontrollbestand uten manipulering.

– Ved å sammenligne populasjonene kan vi studere betydningen av predatorkontroll på bestandsutviklingen hos ærfuglen på Svalbard, sier Moe.

Samspill mellom ærfugl og menneske

Dunværet på Eholmen er det eneste i sitt slag på Svalbard. Her holder Nielsen i hevd en gammel tradisjon, inspirert av islandske ærfugl-farmere.

Ærfuglen regnes blant de eldste «husdyrene» i Norge. Egg- og dunsanking hatt stor betydning kystbefolkningen opp gjennom tidene. Og dunværene på Vegaøyan er i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Ærfuglhunnen ligger på eggene i tre-fire uker, kun avbrutt av korte drikkepauser. Spesielt i slike ubevoktede øyeblikk er det predatorer som polarmåke og tyvjo ser sitt snitt til å forsyne seg av eggene.  I tillegg er både fjellrev og isbjørn ivrige eggpredatorer. 

Men på Eholmen er altså fangstmannen på plass, og jager vekk inntrengerne. Det ser ærfuglen ut til å sette pris på. Forskning viser at hunner som opplever gode hekkeforhold har høy sannsynlighet for å hekke på samme sted, og for å hekke oftere.

Og når færre egg tas av rovdyr blir det født flere unger.  Disse ungene, og særlig døtrene, kommer gjerne tilbake til fødekolonien som voksne. Til gjengjeld får fangstmannen mer dun, og bedre dunkvalitet uten eggesøl. 

– Vi antar at predatorkontroll først og fremst har en lokal effekt, og vil resultere i økt rekruttering inn i populasjonen, sier Moe.

– Kolonien blir et tilfluktssted med redusert predasjonstrykk, som kan bli attraktiv for individer som kommer fra områdene rundt.

Resultatene er ikke bare viktige for å forstå hva som skjer i et dunvær som blir driftet med predatorkontroll. De er også viktige for å forstå hva som påvirker bestandsstørrelsen til ærfugl i fuglereservatene på Svalbard.

Flere andre faktorer har betydning for ærfugl, og forskerne har i det samme prosjektet studert hvordan klima påvirker bestandsforholdene hos arten.

Ærfuglen påvirkes av klima

Klimaet er i hurtig endring i Arktis, med økende temperaturer og mindre havis.

– Et varmere klima, med mindre is, har tilsynelatende positiv effekt på bestandsforhold hos ærfugl. Det er likevel ikke slik at trenden med et varmere klima har gitt en høyere ærfuglbestand i Kongsfjorden, sier Moe.

Før hekking må hunnfuglen bygge opp fettreservene, for så lenge hun ligger på reiret tar hun ikke til seg næring. Tidlig vår gir bedre tilgang til beitearealer.

Mindre havis betyr også at ærfuglen kan hekke tidlig uten at fjellreven kan bruke isen til å nå ut til holmene. Med den korte arktiske sommeren er det en fordel å hekke tidlig, så ungene skal rekke å vokse seg store.

Et paradoks er likevel at på tross av at klimaet blir varmere er det få naturlige ærfuglbestander som øker. Det må derfor bety at det også finnes negative klimaeffekter eller andre forhold som påvirker bestandene negativt.

En mulig årsak kan være økt predasjon fra isbjørn. Mindre is gir dårligere forhold for å fange sel. Varmere klima kan også føre til økte utbrudd av sykdommer, eller innvandring av nye arter.

Resultatene fra disse tidsseriene er viktige for ærfuglforvaltningen på Svalbard. Og forskerne fortsetter ufortrødent sine registreringer i jakten på svar.

Referanse:

Moe m.fl.: Effekter av predatorkontroll og klima på bestandsforhold hos ærfugl på Svalbard, NINA Rapport 868, sluttrapport for Svalbards Miljøvernfond. Prosjektet er et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt og fangstmann Louis Nielsen. Svalbards miljøfond har finansiert prosjektet.