Tidligere har mange ment at det er greit å skyte opp mot 30 prosent av rypene i en bestand. Man har antatt at det meste kompenseres av økt overlevelse for de som er igjen etter jakta.

En ny studie på radiomerket lirype viser at dette er for høyt, og at man bare kan skyte omkring halvparten av dette hvis man vil unngå en negativ effekt på neste års rypebestand.

Når andelen av en bestand som skytes under jakta, det forskerne kaller jakttuttak, ligger rundt 15 prosent, ble mye av jaktdødeligheten kompensert ved økt overlevelse i resten av bestanden.

– Men samtidig så vi at når jaktuttaket var det dobbelte ga det store negative utslag på overlevelsen, sier forsker Erlend B. Nilsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Viktig for jaktuttaket

Den nye studien er en analyse av materiale fra et stort forsøk med over 200 radiomerkede ryper i Selbu og Meråker på slutten av 1990-tallet. I atskilte områder skjøt man henholdsvis 0, 15, og 30 prosent av bestanden.

– Overlevelsen ved 15 prosent jaktuttak var ikke veldig forskjellig fra den vi så i kontrollområdene uten jakt. Dette er et stort og representativt eksperiment, og vi mener at vårt resultat vil være gyldig for mange jaktområder, sier Nilsen.

I undersøkelsen var den årlige overlevelsen 54 prosent i områder uten jakt, i områdene med 15 prosent jaktuttak var den 47 prosent, mens i områder med 30 prosent jaktuttak var overlevelsen helt nede i 30 prosent.

– Den total dødeligheten ved 15 prosent jaktuttak var ikke høyere enn at neste års hekkebestand ikke blir vesentlig forskjellig fra områder uten jakt.

Et annet funn i studien var at det høyeste jaktuttaket også så ut til å ha negativ effekt i etterkant av jakta.

– Ved fravær av jakt eller ved moderat jakt er det vanligvis lav naturlig vinterdødelighet i innlandsbestander av lirype. Ved 30 prosent jaktuttak er det i denne studien en tydelig økning av vinterdødeligheten, sier Nilsen.

Robust svar på gammelt spørsmål

Tidligere har man trodde at det kunne skytes ubegrenset fra en rypebestand uten å påvirke den negativt.

Svake og svingende rypebestander har de senere tiårene aktualisert spørsmålet om bestandene kan kompensere for jakt gjennom en lavere naturlig dødelighet.

– Det som gjør dette studiet mer robust enn tidligere studier er at dette er gjort som et stort eksperiment med mange radiomerkede individer, sier Nilsen.

– Kunnskapen om hvordan jaktuttaket påvirker den totale dødeligheten i en rypebestand er viktig for å forstå jaktas betydning, sier han.

Ikke årsak, men løsning

– Årsaken til den lave bestanden vi har sett i de seinere åra er ikke primært et resultat av for hard jakt, selv om dette enkelte steder nok kan ha bidratt en god del, sier seniorforsker Hans Christian Pedersen i NINA.

De lave bestandene skyldes også naturgitte og menneskeskapte forhold som ikke direkte har med jakt å gjøre.

Dette kan være manglende smågnagersvingninger, økende bestander av generalistpredatorer som rødrev, ravn og kråke, samt tekniske installasjoner og habitatendringer.

Men når bestandene blir lave blir de også mer sårbare for andre dødelighetsfaktorer, så som jakt.

– Mens mange av de andre negative faktorene er vanskelig å gjøre noe med på kort sikt, kan vi gjøre noe med jaktdødeligheten. Derfor har vi de siste 10-15 åra vært opptatt av å prøve å forstå hvordan jakt virker inn på bestandene og hvordan vi best kan gjennomføre en tidsriktig jaktforvaltning, sier Pedersen.

Forskjellige begrensinger

– Jaktuttaket varierer nok veldig fra område til område, sier Pedersen.

Enkelte svært populære områder kan ha en ganske formidabelt jakt, mens andre områder kan være beskyttet pga begrenset tilgjengelighet. Der hvor de samme jegerne leier terrenget på åremål for en lengre periode har ofte også mer moderate jakt.

– Svært mange forvaltere har i dag innført en eller annen begrensning, enten i form av bag limit, kortere jaktsesong eller redusert antall solgte jaktkort, sier han. Det betyr at jaktuttaket i dag er redusert i de mest populære områdene, sier han.

Viktig med taksering

– På bakgrunn av de undersøkelsene vi har gjennomført kan vi med rimelig sikkerhet si at et jaktuttak på omkring 15 prosent av høstbestanden er forsvarlig, sier Pedersen.

Utfordringen blir å skaffe seg kunnskap om størrelsen på høstbestandene i ulike områder. Dette krever tilstrekkelig med taksering i forkant av jakta, og et problem er selvfølgelig at vi ikke kan taksere hele Norge.

– Det blir derfor viktig å vite hvilke områder som bør takseres for å ha størst mulig overføringsverdi til omkringliggende ikke-takserte områder, sier han.

– Dette bør vi vite for med noenlunde grad av sikkerhet kunne beregne hvor mange ryper 15% av høstbestanden tilsvarer. Fordelingen av denne kvoten blir et spørsmål som forvalterne må løse.

– Våre resultater viser tydelig at jegerne på lang sikt er tjent med ikke å skyte en for stor del av rypebestanden nå i høst, sier Pedersen.

Referanse:

Sandercock, Nilsen, Brøseth & Pedersen: Is hunting mortality additive or compensatory to natural mortality? Effects of experimental harvest on the survival and cause-specific mortality of willow ptarmigan, Journal of Animal Ecology, Volume 80, Issue 1, pages 244–258, January 2011, doi: 10.1111/j.1365-2656.2010.01769.x.