Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Krigerne fikk ligge på dunputer på veien til dødsriket

Noen mente at gåsefjær var best når sjelen skulle frigjøres fra kroppen.

Gravfeltet i Valsgärde utenfor Uppsala i Midt-Sverige rommer over 90 graver fra jernalderen.

– Litt flåsete kan vi si at Valsgärde er Skandinavias svar på Sutton Hoo i England, nå aktuell i filmen «The Dig» på Netflix. Dette forteller Birgitta Berglund, professor emerita i arkeologi ved NTNU-Vitenskapsmuseet.

Stedet er spesielt kjent for sine spektakulære båtgraver fra 600- og 700-tallet. Dette er midt i det vi i Norge kaller merovingertiden, perioden som kom rett før vikingtiden.

Det er to av disse spektakulære båtgravene som er sentrum for historien du nå skal få høre. Nærmere bestemt skal det handle om dunputene som ble funnet i gravene.

Da forskere fra NTNU undersøkte hvilke fugler fjærene i putene kom fra, gjorde de nemlig en overraskende oppdagelse som gir ny innsikt i jernaldersamfunnet.

Båtgravene ligger to kilometer nord for Gamla Uppsala i Sverige.
Båtgravene ligger to kilometer nord for Gamla Uppsala i Sverige.

Rotur til dødsriket

Båtene de to døde ble lagt i var omkring ti meter lange, med plass for fire–fem par årer.

Begge de døde var utstyrt som krigere av høy rang, med rikt utsmykkede hjelmer, skjold og våpen. Proviant og redskap for både jakt og matlaging fikk de også med på sin siste ferd.

I den ene graven lå en hubro, en stor ugle, som har fått hodet kappet av. Den skal vi komme tilbake til. Tett inntil båtene var hester og andre dyr lagt ned.

Skjønnhetssøvnen var også ivaretatt i døden. Under de to krigerne lå det nemlig dunputer.

Birgitta Berglund

Skjønnhetssøvnen var også ivaretatt i døden. Under de to krigerne lå det nemlig dunputer.

– De gravlagte ser ut til å være utrustet for å ro til dødsriket, men også for å kunne ta seg fram på land med hjelp av hestene, sier Berglund.

Skjønnhetssøvnen var også ivaretatt i døden. Under de to krigerne lå det nemlig flere lag med dunputer. Innholdet i dem hadde antakelig en større funksjon enn bare fyllstoff.

Sammen med konservator Leena Aulikki Airola fikk Berglund velge ut og låne fjær fra Gustavianum, Universitetsmuseet i Uppsala.
Sammen med konservator Leena Aulikki Airola fikk Berglund velge ut og låne fjær fra Gustavianum, Universitetsmuseet i Uppsala.

Fjær med rituell betydning

Du har kanskje tenkt på dunputer som et moderne konsept og riktignok ble de allemannseie først i nyere tid. Dunputene i gravene på Valsgärde er de eldste vi kjenner til fra Skandinavia, og et tegn på at de to tilhørte toppsjiktet i samfunnet.

– Velstående grekere og romere hadde dun i putene noen hundre år tidligere, men det var trolig først i middelalderen av dette ble brukt mer allment av velstående mennesker i Europa, sier Birgitta Berglund.

På hjelmen i den ene båtgraven var det festet et metallblikk med denne illustrasjonen av krigere med rovfugler på hjelmene.
På hjelmen i den ene båtgraven var det festet et metallblikk med denne illustrasjonen av krigere med rovfugler på hjelmene.

Berglund har i mange år forsket på dunværene på Helgeland, der folk tidlig profesjonaliserte dunproduksjonen ved å bygge hus til ærfuglen. Teorien var at dun herfra kanskje ble eksportert sørover. Berglund ønsket derfor å undersøke om putene på Valsgärde inneholdt ærfugldun.

– Det viste seg at det var brukt mange slags fjær i putene fra Valsgärde. Bare få fjær fra ærfugl ble identifisert. Det er liten grunn til å tro at de var en handelsvare fra Helgeland eller andre nordlige områder, forteller Berglund.

Hun ble likevel ikke skuffet over denne oppdagelsen. Den store variasjonen av arter gav nemlig forskerne unik innsikt i fuglefaunaen i nærområdet i forhistorisk tid og folks relasjon til denne.

– Fjærene er en kilde til å få fram nye perspektiv på studiet av forholdet mellom mennesker og fugler i fortiden. Ved arkeologiske utgravinger finner man sjelden spor etter andre fugler enn dem som har vært brukt til mat, forklarer forskeren.

– Vi tror også det kan ha vært en dypere, symbolsk mening med valg av fjær i putene. Det er spennende.

Våpnene i gravene var rikt utsmykket. Dette sverdet ble funnet i den ene av båtgravene, Valsgärde 7.
Våpnene i gravene var rikt utsmykket. Dette sverdet ble funnet i den ene av båtgravene, Valsgärde 7.

Feil fjær forlenget dødskamp

Berglund forklarer at ifølge nordisk folketro var det viktig hva slags type fjær døendes dunputer inneholdt.

– Hvis man for eksempel brukte fjær fra tamme høns, ugler og andre rovfugler, duer, kråker og skjære, tenkte man at dødskampen ble forlenget. I en del skandinaviske områder anså man at fjær fra gås var best når sjelen skulle frigjøres fra kroppen.

Dette er vel å merke folketradisjoner som er innsamlet fra 1700-tallet og framover. Men de kan ha røtter i forhistorisk tid.

– I den islandske Erik den Rødes saga la de på Heriólfsnes på Grønland en pute stoppet med fjær fra tamme høns på høysetet der en besøkende kvinnelig sjaman skulle sitte. Sagaen er ansett å være nedskreven på 1200-tallet, men omhandler hendelser rundt år 1000, forteller Berglund.

– Eksemplene viser at det er sannsynlig at også fjær i putene fra Valsgärde hadde en dypere mening enn bare å være fyllstoff. Ellers er det jo velkjent at fugler kunne ha en spesiell betydning for å innhente opplysninger i sjamanisme. Tenk på Odins to ravner Hugin og Munin.

Små detaljer avslører hvilke fugler fjærene er fra.
Små detaljer avslører hvilke fugler fjærene er fra.

Nøyaktig hvilken rituell funksjon fjærene i putene på Valsgärde hadde, er ikke godt å si. Men de inneholdt fjær fra både gås, ender, skogshøns, kråkefugl, spurv, vadefugl og – kanskje mest overraskende – hubro.

Artsidentifiseringen av fjærmaterialet ble gjort av biolog Jørgen Rosvold, nå ansatt ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

– Det var en tidkrevende og utfordrende jobb av flere grunner. Materialet er nedbrutt, sammenfiltret og skittent. Det gjør at mange av særtrekkene som man lett kan se i ferskt materiale, blir utydelige, og man må bruke mye mer tid på å lete etter spesielle kjennetegn, forklarer Rosvold.

– Jeg er likevel overrasket over hvor godt fjærene var bevart, til tross for at de hadde ligget i jorda i over 1000 år.

En halshugd ugle

Fjær i dunputer var ikke det eneste interessante fuglefunnet i gravene. I den ene lå det også en hodeløs ugle.

Hodekappingen tror vi hadde en rituell betydning.

Birgitta Berglund

Hodekappingen tror vi hadde en rituell betydning.

Fra nyere graver kjenner vi til at det er gjort tiltak for å hindre at den døde går igjen, og det er lett å se for seg at dette også ble gjort lengre tilbake.

– Hodekappingen tror vi hadde en rituell betydning i forbindelse med gravleggingen, sier Birgitta Berglund.

Sverd funnet i graver fra vikingtid ble iblant bøyd med vilje før de ble lagt ned. Det ble trolig gjort for å hindre den døde i å bruke våpenet hvis han gikk igjen.

– Det kan tenkes at hodet til ugla ble kappet av for å forhindre at den gikk igjen. Kanskje hadde også uglefjæren i puten en liknende funksjon? I Salme i Estland er det nylig funnet båtgraver fra samme tidsperiode som ligner dem i Valsgärde. Der ble det funnet to rovfugler med avkuttet hode, sier Berglund.

Referanse:

Birgitta Berglund og Jørgen Rosvold: Microscopic identification of feathers from 7th century boat burials at Valsgärde in Central Sweden: Specialized long-distance feather trade or local bird use? Journal of Archaeological Science: Reports, 2021. Doi.org/10.1016/j.jasrep.2021.102828

Powered by Labrador CMS