Blant de fjærkledde små er gjøken velkjent for å snylte på andre. Men der gjøken legger egg i reir hos andre arter, finnes det også fuglearter som legger egg i reirene til egne artsfrender.

Sebrafinken er en slik art. Den kan legge egg i reiret til andre sebrafinker, i håp om at de skal klekkes ut og fostres opp der. Slik nabo-snylting skjer selv i de beste familier.

Hensikten er å slippe omkostninger med ruging og oppfostring.

I et eksperiment undersøkte to forskere ved Max Planck Institute for Ornithology i tyske Seewiesen 63 par av sebrafink over to sesonger. Hovedmønsteret var at hunnen la eggene i eget reir. Men i varierende grad kunne hunnen se sitt snitt til å legge ytterligere ett eller flere egg i andres reir.

Ved hjelp av genanalyser fant forskerne at 21 prosent av alle kullene hadde minst ett egg fra et fremmed foreldrepar.

Totalt hadde 5,4 prosent av eggene andre foreldre enn de som egentlig eide reiret.

Halvparten snyltet

Sebrafinkene er i utgangspunktet trofaste og lever i monogame parforhold livet ut. I det fri lever de i tette kolonier, og for å gjenskape dette ble finkene i eksperimentet plassert sammen i store bur med ferdige reirplasser.

Ikke alle hunnene, men ganske mange av dem, snyltet på naboen. Andelen snyltere varierte mellom 32 og 58 prosent, ifølge en artikkelen skrevet av forskerne Holger Schielzeth og Elisabeth Bolund i tidsskriftet Animal Behaviour.

Resultatene fra eksperimentet stemmer ganske godt med tidligere studier av sebrafinker i det fri.

Vanskelig å oppdage

Forsker Bård Stokke ved NTNU studerer snylteatferd eller såkalt kullparasittisme hos fugler. Stokke forsker særlig på gjøk, som ikke bygger egne reir og alltid legger egg hos andre arter. Dette kalles på fagspråket mellomartsparasittisme.

I motsetning til dette har man artene som i likhet med sebrafinken lurer seg til å legge egg i reirene til egen art.

Slik reir-snylting innenfor egen art antas å være vanligere i naturen enn man tidligere har hatt kunnskap om.

- Denne atferden er vanskelig å oppdage fordi eggene lagt av ulike hunner hos samme art ofte er ganske like. Molekylærbiologiske metoder gir nye muligheter, slår Stokke fast.

Forskerne tar blodprøver av foreldrepar og unger og sporer slektskapet med genprøver.

- Sparer kostnader

En oversikt fra 2001 viste at 234 arter praktiserer reir-snylting innenfor egen art. Det utgjør 2,4 prosent av de kjente fugleartene. Lista omfatter vanlige arter som kjøttmeis, gråmåse og låvesvale. Til sammen forekommer reir-snylting hos mer enn førti arter som hekker i Norge.

Hensikten med å legge egg i andres reir er at flere av egne unger kan vokse opp.

- Snylterne vil på denne måten spare kostnadene knyttet til å ruge ut og fore opp ungene, sier Stokke til forskning.no.

Timing avgjør


Strategien er ikke alltid vellykket. Hunner med en rugestrategi som omfattet både egg i eget reir og et ett eller to hos naboen endte i studien opp med å legge flere egg enn de andre.

De fikk likevel i sum ikke flere flygeklare unger enn de som bare hadde egg i eget reir, påpeker Holger Schielzeth, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Den tyske studien antyder at foreldre som er lurt én gang sjeldnere har fremmede egg i neste kull. Forskerne foreslår at dette kan tyde på en effekt av læring, for eksempel ved at erfarne hunner vokter reiret sitt bedre.

Forskjellene kan imidlertid også skyldes statistiske tilfeldigheter.

Forskerne spekulerer i at hannen, som ikke kan vite om det er egen partner eller en annen hunn som har lagt egget, spiller en sentral rolle i at det fremmede egget blir akseptert.

Vet lite

Studien har ikke noe klart svar på hvorfor noen hunner, og ikke andre, velger å snyle på andres reir.

- Vi vet svært lite om hvorfor man har individuelle forskjeller i det å legge egg parasittisk hos naboen. Det kan være tillært, eller det kan være genetisk, sier Stokke.

Tilfeldige omstendigheter kan spille inn, for eksempel når hunner får ødelagt eget reir og må legge egg i andres reir som en nødløsning.

Ender er ivrige snyltere

Mange ender utmerker seg som ivrige reir-snyltere. Feltbiolog og rådgiver ved Statens naturoppsyn, Georg Bangjord, har i en årrekke fulgt med en koloni av kvinand som hekker rett ved huset hans ved Jonsvatnet i Trondheim kommune.

Kvinand er en andeart som holder seg mest i ferskvann og kan hekke i hulrom i trær eller i fuglekasser. Hos kvinand ser reir-snylting ut til å være en strategi som brukes av enkelte hunner i deler av sesongen.

Det er ikke en strategi som nødvendigvis følger den enkelte hunnen livet ut, og heller ikke alltid hele sesongen.

- Bølle-ender

Bangjord ser imidlertid tydelig at det hvert år er noen hunnender som skiller seg ut som reir-snyltere. De er raskt ute med å legge egg i andres fuglekasse så snart hunnen som egentlig holder til der har startet å legge sine egg.

- Jeg kaller dem bølle-ender. Av 45-50 ender er det 20-24 bølle-ender. De overvåker andres kasser og med en gang det legges egg i kassa er de på plass. Da kan det komme en masse ekstra egg på kort tid, sier Bangjord til forskning.no.

Så snart eggene er klekket og reiret forlatt, er snylterne på plass og sjekker innholdet i fuglekassa. Bangjord tror at de vil finne ut resultatet av rugingen.

- De er tydeligvis veldig opptatt av hvordan det har gått. De er kanskje ute for å høste erfaringer til neste år om hvilke kasser det er best å legge egg i, tror han.

Bryr seg ikke

Bølle-endene er mindre opptatt av å følge opp eget avkom, og lar gladelig den nye moren ta seg av den utvidede ungeflokken på sin første svømmetur og resten av oppfostringen. Bangjord understreker at hans observasjoner er knyttet til et miljø der det kunstig er satt opp fuglekasser og dermed kan være en høyere tetthet av kvinand enn vanlig.

Et titalls norske arter i andefamilien driver reir-snylting innen egen art. Det inkluderer arter som snadderand, taffeland, toppand og ærfugl.

Det er få norske forskere som har publisert studier om fenomenet. Seniorforsker Kjell Einar Erikstad ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har skrevet om reir-snylting hos ærfugl på Grindøya i Tromsø kommune.

- Det vi fant i vår undersøkelse var at frekvensen av slik atferd i denne bestanden var lav, sier Erikstad.

Referanser:

Holger Schielzeth og Elisabeth Bolund: ”Patterns of conspecific brood parasitism in zebra finches”, Animal behaviour, publisert online 15. april 2010.

Yoram Yom-Tov: ”An updated list and some comments on the occurrence of intraspecific nest parasitism in birds,” Ibis 2001, vol. 143, utgave 1.