Storker stikker vanligvis sørover om vinteren. Men hvorfor fly så langt når det finnes berg av deilig søppelmat i hjemtraktene? (Foto: University of East Anglia)
Storker stikker vanligvis sørover om vinteren. Men hvorfor fly så langt når det finnes berg av deilig søppelmat i hjemtraktene? (Foto: University of East Anglia)

Stork dropper Syden for å spise søppelmat

Fuglene gidder ikke lenger å fly helt til Afrika om vinteren.

Før dro de til Syden hver vinter. Nå blir de helst hjemme hele året.

Storker som bor i Sør-Europa, pleide å dra til Afrika for å finne mat om vinteren, men de siste årene er det blitt stadig færre som migrerer.

Én av grunnene kan være rikelig tilgang til junk food hele året, ifølge en studie fra England.

Den nye favoritten på menyen er bokstavelig talt søppelmat. Storkene mesker seg med det de finner på søppelfyllingene i land som Portugal.

Så lenge søppelbergene vokser, ser de ingen grunn til å legge ut på langtur.

Avhengige av søppelmat

Tendensen har vært der siden midten av 1980-tallet, men storken blir stadig mer hjemmekjær.

Det har blitt ti ganger så mange storker i Portugal de siste 20 årene. Nå er det hele 14 000 storker som overvintrer der. Og antallet vokser.

Storkenes ferd har blitt nøye overvåket av forskerne. De festet GPS på 17 fugler som de fanget på søppelfyllinger i Portugal.

Fem ganger om dagen fikk de rapport om hvordan fuglene beveget seg mellom reiret og matfatet, hvor langt de fløy og hva de drev med – om de stod og pusset fjærene, var ute og hentet mat eller hjemme og passet på eggene.

De oppdaget at fuglene er blitt ganske avhengige av søppelmaten, særlig utenfor hekkesesongen om vinteren når det er lite mat ellers.

I samme reir

Forskerne ble overrasket over at en del storker nå bor på samme reirplass hele året, i stedet for å dra rundt i løst sammenknyttede flokker.

Det har sine fordeler å bli hjemme hele vinteren. Disse fuglene benytter sjansen til å sikre seg en god reirplass. Og de tilbringer mye tid rundt reiret, også når de ikke har egg eller unger der. Det tyder på at de vokter over plassen helt fram til hekketida.

– De bruker tida utenom hekking til å forsvare de verdifulle reirplassene, sier forsker Aldina Franco ved University of East Anglia i en pressemelding.

En skulle tro at orkesterplass til søppeldynga var mest attraktivt. Men fuglene som hadde sikret seg reirplass nært fyllinga, brukte ikke mer tid på å forsvare boet enn fugler som bodde lenger unna, ifølge forskerne. 

Stork med GPS på ryggen. (Foto: University of East Anglia)
Stork med GPS på ryggen. (Foto: University of East Anglia)

Få fugler

De som bodde nærmest søppelberget, spiste oftere der enn de som bodde lenger unna. Men også fugler fra fjerntliggende reir var villige til å pendle atskillige kilometer til dette overflødighetshornet.

Likevel er det mindre søppelspising i denne studien enn det andre studier har vist. Og det er veldig varierende hvor ofte fuglene drar på dynga.

Det var ikke noen sammenheng mellom hvor mye tid fuglene brukte på å lete etter mat og hvor de bodde. Men her var én vimsete fugl nok til å forstyrre de statistiske analysene. Forskerne mener det viser at det trengs flere fugl for å gi gode svar.

Det er nemlig begrenset hva de kan si om storkens oppførsel ut fra denne lille undersøkelsen. Mange fugler falt fra underveis. Forskerne begynte med 48 fugler, men endte med 17. Én døde, andre fikk ikke unger og 22 av GPS-ene sluttet å virke.

Skal dekke til maten

Uansett ser søppel ut til å ha blitt et viktig matfat for storken.

Men etegildet kan snart ta slutt. EU har planer om å legge de portugisiske søppelfyllingene under tak.

Det er fint for oss mennesker å få søpla ut av syne. Men for storken kan det by på problemer.

– Da må de finne en alternativ matkilde om vinteren. Det kan påvirke utbredelsen, hvor de hekker, hvor mange unger som vokser opp og om de migrerer, sier forsker Aldina Franco.

Referanse:

Nathalie I. Gilbert mfl: Are white storks addicted to junk food? Impacts of landfill use on the movement and behaviour of resident white storks (Ciconia ciconia) from a partially migratory populationMovement Ecology, 16. mars 2016. DOI 10.1186/s40462-016-0070-0.

Powered by Labrador CMS