Tredje sesong av suksesserien «House of Cards» er nå tilgjengelig på Netflix. Alle episodene blir publisert samtidig, slik at folk kan se hele serien på en gang – uten reklame og uten å måtte vente en uke på neste episode. Det kalles «binge-watching». 

Annen oppbygning

«House of Cards» – som har Kevin Spacey i hovedrollen som den kyniske og manipulerende politikeren Frank Underwood – er imidlertid ikke en TV-serie i klassisk forstand, mener en dansk forsker. 

– «House of Cards» er seriefiksjon, men ikke nødvendigvis TV-fiksjon. Man har blant annet forlatt den «beat-strukturen» som den klassiske TV-serien er bygget over, forteller Jakob Isak Nielsen, som er førsteamanuensis i medievitenskap ved institutt for estetikk og kommunikasjon ved Aarhus Universitet. Han har blant annet undersøkt den rollen Netflix har i serielandskapet. 

Beat-struktur betegner den måten klassiske TV-serier er bygget opp på. Serieskaperne forsøker for eksempel å bygge opp spenning frem til reklamepausen for å unngå å miste seere. 

Desperat dramaturgi 

I vanlige TV-serier kjemper serien for å holde på seernes interesse. Reklamepauser, når folk ofte skifter kanal, kan koste seere. Det samme er ikke tilfellet for serier som «House of Cards», forteller Nielsen: 

– TV-dramaturgi er litt hysterisk fordi seerne har så mange valgmuligheter. I vanlige TV-serier blir handlingen sparket i gang helt fra starten. Serien prøver å holde på seerne – særlig på stasjoner hvor annonseinntektene er avhengig av seertall, forklarer Nielsen. 

Han peker også HBOs «The Wire» og «Game of Thrones», som heller ikke er klassiske TV-serier. De må ikke fange seeren fra første sekund. Introen til «Game of Thrones» er for eksempel nesten to minutter lang, peker Nielsen på. 

Den tredje gullalder 

Regissør David Fincher og manuskriptforfatter Beau Willimon er en del av suksessen «House of Cards». Ingen av de to hadde arbeidet med TV før de gikk i gang med prosjektet. 

Jakob Isak Nielsen forteller at Willimon har sagt at han ikke tenkte over seriedramaturgi da han gikk i gang. Det er ingen reklamepauser i serien, så Willimon mente man godt kunne ha scener på opptil elleve minutter. 

– Allerede i HBOs «The Wire» var det lange scener på fire og fem minutter. Den ble vist på et abonnementsbasert TV-nettverk, og det var gnisten til det man nå kaller «den tredje gullalderen» for amerikanske serier, forteller Nielsen, som også har skrevet om dette i filmtidsskriftet 16:9. 

Mer sex og vold 

Førsteamanuensis Helle Kannik Haastrup, som forsker på film- og mediekultur ved Københavns Universitet, mener den nye friheten har vært bra for «House of Cards». Ikke bare for dramaturgien, men også innholdet. 

– Når det ikke er reklamepauser hvert tiende eller femtende minutt, blir det rom for mer nyanserte personskildringer. Det blir også mer vold og sex, forteller Haastrup. 

Innen TV-faget er begrepet «least objectionable programming» utbredt. Det betyr at man ikke vil skremme noen som vil sende reklame. Det har begrenset mengden sex og vold. 

– Strømmetjenester som Netflix og HBO tjener penger på abonnenter, så de er ikke avhengige av reklame. Det gir dem en større frihet, sier Haastrup. 

Fordeler og ulemper 

Haastrup fremhever at Netflix fortsatt har en unik rolle: Det er bare der man kan snakke om strømmeserier. 

– Jeg synes det er en veldig spennende overgangsfase. HBO viser én episode i uken, mens Netflix viser alt på en gang. Det er litt som å kjøpe en serieboks, sier Haastrup, som mener det er fordeler og ulemper ved begge modellene. 

– Det kan være et problem for markedsføringen at seerne ikke kommer tilbake hver uke – som for eksempel med HBOs Game of Thones. Men House of Cards har vært bra for merkevaren til Netflix fordi det er så unikt. 

Referanse:

Jakob Isak Nielsen: House of Cards and the Paradoxical Role of Netflix. 2013.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.