Det er rundt en halv million hytter i Norge.

På Maihaugen i Lillehammer har de samlet noen tidstypiske hytter fra ulike sosiale lag og tiår.

En av dem er Kinck-hytta, en toetasjes tømmerbygning som ble satt opp på Mesnali av forfatter Hans E. Kinck i 1911.

Hytta er stor, i alle fall etter datidens standard. Og den har eget rom til hushjelpen. Kinck og familien hans var en del av borgerskapet. De rike var først ute med å skaffe seg fritidsbolig.

– Hytta er først og fremst et etterkrigsfenomen. Før den tid var den et elitefenomen, eller det var arbeidsboliger som i dag er tenkt på som hytter.

Det sier professor i miljøhistorie Finn Arne Jørgensen til forskning.no. Han jobber på Universitetet i Stavanger.

Privatbil og eksplosjon i hyttebygging

– Det som er interessant i Norge, er at hytta ikke har klassetilhørighet, sier Jørgensen.

Folk fra alle samfunnslag har tilgang til hytter bare for rekreasjonens skyld.

Den eldste etterkrigshytta på Maihaugen er en fagforeningshytte som ble bygget i 1959. Den er en av mange fagforeningshytter fra etterkrigstiden. Etter at ferieloven kom på 1930-tallet, fikk folk tid og behov for et sted å være i sommerferien.

Hyttebyggingen skjøt fart fra 1960. Da var rasjoneringen på biler slutt, og mange familier fikk sin egen bil. Det ble enkelt å reise til grisgrendte strøk i helger og ferier.

– Bileierskapet og hytteeierskapet følger den samme kurven. Den går rett opp, sier Jørgensen til forskning.no.

– Folk begynte å bygge vanvittig mye hytter. Mange flere enn det som bygges i dag.

les også

Hvorfor lengter unge etter et lite hus i skogen?

Plutselig manglet det hyttetomter

Det var få eller ingen reguleringer av hvor du kunne sette opp en hytte. Folk bygget der de kunne komme til. Derav alle avsidesliggende eldre hytter. Etter hvert innså myndighetene at folk bygget tett i attraktive områder. Som i skjærgården.

En ny plan- og bygningslov og en strandvernlov ble vedtatt for å sikre at folk skulle ha tilgang til den attraktive naturen uten å måtte eie en hyttetomt. Nå ble det om å gjøre å få bygget en hytte før de nye reguleringene trådte i kraft.

– De bygger enda mer før det blir for seint. Det bygges veldig mange hytter av veldig dårlig kvalitet. Det gjøres fort og gærent.

På slutten av 1970-tallet har hyttetomter blitt mangelvare.

Husmorens gullalder tok slutt

Hyttene som ble bygget på 1960-tallet, var ofte veldig enkle. Mange av dem har jevnlig blitt pusset opp og forbedret, forteller Jørgensen.

– Det foregår fra 1970-tallet en enorm utviklingsaktivitet for do. Utedoen funker ikke når folk har blitt vant til å ha do innendørs, sier Jørgensen.

Folk finner kreative måter å tilintetgjøre etterlatenskapene sine på. Med varierende suksess.

Vakuumpakkede og fryste etterlatenskaper

Jørgensen gir eksempler:

Mange brukte kjemikaliedo. Du hadde en bøtte med formalin som toalett. Formalin er en væske som brukes blant annet for å unngå at organisk materiale råtner.

Problemet var at de ikke hadde noe sted å gjøre av avfallet, og formalin er ikke et stoff som man ønsker i fri flyt i naturen. Forurensningsproblemene ble omfattende i store hytteområder.

Folk begynte å lete etter alternativer. Forbrenningstoalettet kom.

– De er fine når de fungerer, men når man får en halvbrent masse, er det ganske uappetittlig.

Prøvd ut ble også vakuumpakking av ekskrementene for at de kunne tas med hjem og kastes i søpla.

Kompostdoen – miljøvennlig med en hake

Det ble forsøkt frysetoaletter og engangsdoer i papp med plastbelegg innvendig. Og selvfølgelig kompostdoen, som fortsatt finnes på mange hytter. For eksempel i form av en snurredass.

Kompostdoen er den mest miljøvennlige løsningen, ifølge miljøhistorikeren:

– Men for å fungere optimalt, bør den ha tilførsel av oppvarming og en vifte for å få maks effekt av kompostering. Man må ha andre teknologier for å støtte den.

Vannklosettet som mange krever på hytta i dag, krever i tillegg avløp. Dermed kan ikke hytta ligge hvor som helst.

– Teknologi kommer i pakker. Det er vanskelig å velge ut én ting – de henger tett sammen.

Moderniseringen kom ikke bare på do.

Krevde et praktisk kjøkken

På 1970-tallet var husmødrenes gullalder slutt. Flere kvinner kom i arbeid. Samtidig gjaldt de tradisjonelle kjønnsrollene fortsatt.

Menn tok seg ofte av det praktiske, mens kvinner brukte mest tid på å holde husholdningen på stell og sørge for mat på bordet. Kjøkkenet hjemme ble etter hvert mer moderne og praktisk.

– De var i liten grad interesserte i å gjøre det samme arbeidet på hytta på en langt mer tungvint måte. Det blir ganske vanlig at kvinner vil ha et komfortabelt og godt kjøkken når de skal lage mat, sier Jørgensen.

– Mange kvinner på 1970- og tidlig 80-tall diskuterer aktivt rundt dette for å få oppgradert hyttekjøkkenet.

Det var lettere å få laget et praktisk kjøkken da teknologi-entusiastiske nordmenn festet solcellepanelet til bjørka utenfor hytta fra 1980-tallet og endelig fikk elektrisitet, riktignok i begrensede mengder.

OL-stilen

OL i 1994 var viktig for Norge. Vi lever litt på det ennå. Først og fremst er det tydelig når du kjører gjennom Lillehammer og OL-kommunene i Gudbrandsdalen. Men sporene etter OL finnes flere steder i landet, det gjelder bare å legge merke til dem.

OL fører på mange måter med seg en ny stil, forklarer Jørgensen.

Det blir bygget hyttelandsbyer for utøvere og journalister. Stilen er inspirert av arkitekturen i Gudbrandsdalen, i det hele tatt norsk bondekultur. Det ble norske materialer, tømmer og torvtak. Det kan du se på eldre hytter også, men det forsterket seg og har hengt ved i ettertid.

– Det er ofte det vi tenker på som veldig hyttete i dag, sier Jørgensen.

De nyere hyttene etterlikner gjerne en gammel stil.

– Jo eldre hytta ser ut, jo nyere er den.

Under hytte-boomen på 1960-tallet hadde de færreste torvtak. De var upraktiske  og hadde en lei tendens til å lekke, skriver Einar Odden i boka «Hyttegrenda på Maihaugen», gitt ut i 2021. 

Flere hytter fra tidlig 2000-tall

For 20 år siden, omkring 2002 og 2003, skjer det noe med det norske forbruket. Folk får mer til overs. Noe av det går til tømmer og plank, og hyttene blir større.

– Da får man for alvor høystandardhytter, sier Jørgensen.

Innlagt vann, strøm og soverom til alle blir en selvfølge for mange.

Store hytter som fyller alle krav til komfort og teknologi, blir bygget i landsbyer rundt omkring i Norge. Å samle mange hytter på ett sted, er den enkleste og billigste måten å gi folk det de ville ha.

Igjen bygges det flere hytter, om lag 6-7.000 i året. Likevel langt færre enn på 1960-tallet, da det ble bygget 10-15.000 hytter hvert år.

– Det var en stor diskusjon på 1960-tallet: En del landskapsarkitekter og planleggere satte seg ned og tenkte på hva vi skulle gjøre med alle hyttene.

– Enorme naturinngrep

Ved å samle hyttene i landsbyer, mente de hyttene totalt sett ville ta opp mindre areal, og det er billigere å få strøm, vann og avløp til mange hytter.

Etter Jørgensens mening gikk miljøfokuset ikke helt etter planen.

– Det som skjer over tid, er at hytteområdene blir for mange og de samlede naturinngrepene enorme. Man skal ha full standard vei, parkering og infrastruktur.

Ut fra avisinnlegg og leserbrev ser hytta ser ut til å være et hellig fristed fra miljøbekymringer, mener Jørgensen. 

– Jeg vet ikke om folk helt har tatt inn over seg at hytta definitivt er en del av problemet, sier han.

Fortsatt enkle hytter

Det er heller ikke særlig mye gjenbruk, mener Jørgensen. I årene etter andre verdenskrig bygget og innredet de med materialer og møbler som de hadde for hånden. Nå skal hytta ofte være lekker og med en gjennomført, påkostet stil.

Men forestillingene om at hytta skal være enkel, ser ikke ut til å gå ut på dato, skriver sosialantropologene Marianne E. Lien og Simone Abram i boken «Hytta – Fire vegger rundt en drøm» fra 2016:

«Til tross for at bare én av fire hytter er uten strøm, er ideen om at hytta skal være enkel, primitiv og og preget av praktiske sysler, som vannbæring og vedhugst, høyst levende.»

«På den ene siden har vi drømmen om noe enklere, på den andre siden kravet om komfort», skriver de videre.

Kravet om komfort handler nok delvis om at vi bruker hytta på en annen måte nå enn før, sier Jørgensen.

Har ikke lenger tid til omstilling til hytteliv

For mens vi før var på hytta i uker av gangen, tar vi i dag ofte en helgeutflukt.

– I dag er det ikke tid til den omstillingen. Det er en grunn til at vi har kommunikasjon og komfort på hytta, da er det ingen overgang som er nødvendig. Det fungerer på samme måte som i byboligen.

Men det skjer ikke uten strid. Lien og Abram legger det frem slik:

«En av de mest omstridte endringene på norske hytter har å gjøre med teknologi. Det krangles inni hyttene, og det krangles mellom dem. Det krangles mellom generasjoner og mellom søsken. Det krangles i lokalavisene og i teknisk etat.

Hva slags komfortnivå skal vi etterstrebe? Skal hyttene ligge tett, eller skal de omkranses av fjellbjørk, svaberg eller skog, med nærmeste nabo utenfor synsvidde? Hvor store hytter skal vi tillate, og når slutter hytta å være en hytte?»

– Det vil komme en motreaksjon med mindre og enklere hytter. Det ser vi allerede, sier professoren.

Han sier at eldre og avsidesliggende hytter er attraktive:

– Men det blir færre og færre av dem, og de som finnes, forfaller.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

les også

Norsk natur har en halv million hytter. Er det nok nå?

les også

Forskere: Nye hytter og veier kolliderer med bevaring av norsk natur