Skarpere bilder på flate skjermer. Det brede bildet fra Internationale Funkausstellung tegnes i flytende krystaller, plasma og blå laser - og med fargesprakende show for å trekke tilskuere. Om få år vil vi se filmer med kinokvalitet i stua. Og stadig nye og mer eksotiske apparater vil snakke sammen over trådløse nettverk. Men hva skal vi kalle alle de nye apparatene som hverken er mobiltelefon, kamera, mini-PC, radio, mp3-spiller eller GPS-navigator, men litt av alt? Arnfinn Christensen har vært i Berlin og sett det nyeste nye av forbrukerelektronikk.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Publikum slapper av med storskjerm på IFA-messen."
Bransjen har snakket om dem og vist dem fram i flere tiår, men nå kommer de med fullt trøkk i butikkene: De flate fjernsynsskjermene.
Storprodusenten Philips viste ikke en eneste kasse-TV på sin IFA-stand i år, og det signaliserer at de store elektrokjedene vil rydde hylleplass for stadig flere flate fjernsyn. To teknologier dominerer markedet: Plasmafjernsyn og LCD-fjernsyn.
Plasmaskjermene inneholder tusenvis av bildepunkter med små mengder elektrisk ladet gass eller plasma som sender ut lys i primærfargene rødt, grønt og blått. Det er grenser for hvor små disse plasma-bildepunktene kan gjøres, og derfor må plasmaskjermen ha en viss størrelse for at ikke bildet skal bli for grovkornet og uskarpt. Plasmaskjermer er vanlige i størrelser fra 30 tommer og oppover. To viktige ulemper ved plasmaskjermer er at gassen forbrukes og lysstyrken falmer med tida. Dessuten kan bilder brenne seg inn over tid, for eksempel kanal-logoen i hjørnet av bildet.
En LCD-skjerm har ikke disse svakhetene. Her er det mange små bildepunkter av flytende krystaller (Liquid Crystal Display) som blir ugjennomsiktige når de påvirkes av elektrisk spenning. Lyskilden ligger bak krystallene, og kan skiftes ut når den er utbrukt. Bildepunktene kan gjøres mye mindre, og derfor gir LCD et subjektivt skarpere og klarere inntrykk. LCD-skjermer er vanlige for datamaskiner, men det stilles spesielle krav til LCD-skjermer for fjernsyn, blant annet at de må ha full lysstyrke og kontrast over en bredere vinkel for å dekke alle i sofakroken. LCD-skjermer for fjernsyn ble første gang vist på IFA-messen for to år sida, og da i ganske små formater. I år var det mange modeller i montrene, og den største LCD-skjermen strakk seg over formidable 60 tommer. Monumentalt!
Blått og smått
"Blu-ray videospiller over 60 tommers plasmaskjerm."
Neste generasjon DVD-spiller er nå på markedet i Japan, og ble vist fram blant annet i bakrommet på standen til Sony. En vanlig CD-spiller leser av gropene i plata med en rød laser. Rødt lys har relativt lang bølgelengde, og det betyr at den ikke kan se groper under en minimumsstørrelse. DVD-skivene leses av med grønn laser, som har kortere bølgelengde og dermed ser de mindre og mer tettpakkede datagropene på DVD-skiva. Og nå kommer blålaser-teknologien eller “Blu-ray” i super-DVD-spillerne.
Blu-ray-skiven jeg så på inneholdt høyoppløselig video med omtrent fire ganger større bildeflate eller skarphet enn vanlig video. Har du en gang sett høyoppløselig fjernsyn eller HDTV (High Density Television), blir alt annet en vassen bildegraut. Det som fra en vanlig DVD-plate ser ut som grønske, blir i HDTV raslende løvverk. Det som på vanlig fjernsyn ser ut som en folkemasse, blir på HDTV enkeltmennesker. Men hittil har HDTV bare vært til salgs i USA og Japan. Hvorfor?
For ti år sida ble det gjort forsøk med analogt HDTV: Japanerne sendte fjernsynsprogrammer i dette systemet, og et japansk fjernsynsteam var til og med i Norge og gjorde opptak av vestlandsfjorder og barnetoget i Oslo 17. mai i en bildekvalitet som tok pusten fra de fleste. Men hva hjalp det når mottakerne kostet en halv enebolig og tok omtrent like stor plass? I Europa bestemte man seg for å utsette HDTV til digitalfjernsynet var godt utbygd.
Og nå er vi snart der. Mange tar alt imot digitalfjernsyn via parabol, og utbyggingen av jordbasert digitalfjernsyn via sendere på fjelltoppene skyter fart også i Norge. Med digitalfjernsyn står man fritt til å sende bare noen få kanaler i HDTV eller flere kanaler i vanlig kvalitet eller en kombinasjon av disse, og slike omdisponeringer kan gjøres fra time til time: De digitale fjernsynssignalene er bare ulike og skalerbare deler av samme store datastrøm fra senderen.
Derfor var årets IFA-messe den første der det ikke var et spørsmål “om”, men “når” for HDTV i Europa. Det svirret løse anslag av fem til sju års tidshorisont. Uansett vil Blu-ray DVD-spillerne bli billigere og billigere, og med flatskjerm-teknologi vil også selve apparatene bli billigere.
Alt i dag er mange av de dyrere fjernsynsapparatene du kjøper i butikken HDTV-skjermer der det vanlige fjernsynssignalet går gjennom ulike former for digital “sminke” for å virke kunstig skarpere og klarere i farger, kontrast og kontur.
Stillbildekameraene rører på seg
"Videokamera som tar opp direkte til harddisk."
Er det et fotoapparat eller er det et videokamera? Ja takk, begge deler! Produsenten Samsung viste et kamera der man roterer et forstykke, og raskt veksler mellom stillbildeoptikk og stillbildebrikke på den ene siden og video-optikk og videobildebrikke på den andre siden. Sony viste en annen løsning, der også videoopptakeren bruker stillbilde-brikken med en oppløsning på tre megapixler. Videoformatet kan riktignok ikke utnytte denne skarpheten, men et skarpere bilde som skaleres ned vil gi bedre sluttresultat likevel og gjør dette videokameraet semiprofesjonelt i kvalitet.
Stillbildekameraene blir hele tiden bedre, og om ikke mange år vil kameraer med fotografisk film slå følge med Super-8-kameraene og bli en nisje for veldig spesielt interesserte. På messen så jeg et åtte megapixel-kamera i speilrefleksutførelse som vil koste ca. 12 000 kroner i utsalg. Et slikt kamera har trolig høy nok kvalitet til pressefoto-bruk med trykksak-kvalitet i større formater.
DV-videoformatet er i ferd med å få konkurranse. Flere av de mindre kameraene tar opp direkte i mpeg4 eller mpeg2, som er det samme formatet som brukes på DVD-skiver. Ett kamera gjør opptak direkte til harddisk, et annet direkte på mini-DVD-skiver som kan slettes og brukes om igjen. På denne måten er veien fra kamera til DVD-spiller kortere og enklere enn noensinne. Men den som vil redigere videoene på mer avanserte måter, bør holde seg til DV, for mpeg-formatet er mindre egnet for bearbeiding og mer beregnet på slutt-distribusjon.
Den store forviklingen
"Ikke bare en mobiltelefon ..."
På IFA-messen ser du også gammel teknologi satt sammen på nye måter. Videokameraer og harddisker har vi hatt i mange år, men nå settes de sammen og blir til et kamera som tar opp direkte på harddisk. Også fjernsynsapparater får såkalte “tidsmaskiner”, som i praksis er harddisker i vanlige PC-størrelser som kan forhåndsprogrammeres til å ta opp TV-programmer. Mobiltelefoner blir MP3-spillere, MP3-spillere kan ta bilder, kameraer kan lagre word-dokumenter og lommedatamaskiner lar deg høre på radio.
Og mer innviklet skal det bli. Alle disse produktene begynner å snakke sammen over nettverk. Flere apparater får ethernet-kontakt for å hente signaler fra PCen, enten over kabel eller trådløst lokalnettverker. Mens tidligere IFA-messer prøvde å gjøre fjernsynsapparatene om til halvgode PCer, går tendensen nå i retning av å la hver enhet gjøre det den er best til - men dele ressursene over nettverk.
Annonse
I forskningsavdelingen ble det demonstrert et interessant pilotprosjekt, støttet av de fleste store elektronikkprodusentene. Her skal hjemmets mange elektronikkapparater stå i digital kontakt med hverandre i et desentralisert nettverk, men styrt av en digital “sentralbord-dame” som du styrer fra fjernsysskjermen. Slik kan du dirigere din bredbånds internettforbindelse over på fjernsynet samtidig som den digitale mottakeren sender kveldens utgave av Dagsrevyen over til DVD-opptakeren og en MP3-spiller tømmer sine sanger over til harddisken på PCen. Forvirret? Dette er bare begynnelsen!
"Bestefars fjernkontroll med kulørte knapper."
Derfor er det beroligende å se at noen tar forvirringen på alvor. En fjernsynsprodusent hadde fått innstendige oppfordringer fra forhandlerne: Gjør fjernkontrollene enklere! Deres fjernsynsapparater kan settes i “bestefarsmodus”, der de avanserte funksjonene er frakoblet, og fire fargeglade knapper på fjernkontrollen gir deg tilgang til de mest sentrale innstillinger. Og det er nok ikke bare “bestefedre” som setter pris på dette!
En annen trend er apparater som er befriende enkle “one-trick-ponies”. En radio som bare kan spille radio? Et kamera som bare kan ta bilder? Du får faktisk tak i det også!
Viktig melding - lytt på DR!
"Enkel digital bordradio"
Ikke Danmarks radio, men Digital Radio. Navnet DAB ble etterhvert så fiaskobefengt etter årevis med utsatte lanseringer at bransjen så seg nødt til å relansere med et friskt navn. Og for første gang viser nå IFA-messen DR-mottakere til overkommelige priser som er til salgs i vanlige elektronikksjapper. I alle fall i utlandet. Her i landet er det foreløpig bare en butikk som selger britiske digitale radioer av merket Pure, når man ser bort fra dyrere bilradioer. Pure-radioene koster i underkant av 2 000 kroner, og finnes pussig nok i nostalgisk mono-utførelse, selv om det selvfølgelig også finnes en stereo linjeutgang for tilkobling til større lydanlegg.
På IFA så jeg for første gang digitale lommeradioer, for nå er digitale radiomottakere miniatyrisert ned til en strømgjerrig databrikke. Jeg spår at digital radio vil bli populært på kort tid i Norge, for vi har to pågående innholdsleverandører. P4 har mistet den riksdekkende FM-konsesjonen men beholder sin digitale radio-kanal, og NRK har i alt for mange år sendt et bredt digitalt radiotilbud for nesten døve ører.
Men nå vil folk lytte til en stabil og klar mottaking i biler og lommeradio uten FM-radioens tendens til skurring og fading i vanskelig terreng. I motsetning til FM-signalet så virker reflekser bare gunstig for det digitale radiosignalet, og digitale radiosendere bruker samme frekvens over hele landet.
Den som reiser kollektivt til IFA-messen her i Berlin møter digitalradio allerede på U-banen. I alle vogner henger to flate fjernsynsskjermer som viser nyheter og reklame. De mottar digitale signaler fra et lukket radiosender og mottakernett i tunnelene som bruker den digitale radioteknologien til å overføre en bredbånds datakanal over det såkalte L-frekvensbåndet, som i Norge vil bli reservert nærradioer som skal ha kort rekkevidde.
Science fiction for millionærer
En slik messe bringer også eksotiske spissteknologier som bare de rikeste har råd til. En produsent viste en lydkanon til en halv million kroner. Under flatskjerms-fjernsynet er et panel med 254 små diskanthøyttalere. Et dataprogram forsinker lyden fra de 254 elementene på en så snedig måte at lydbølgene summerer hverandre og lager et maksimum i akkurat ett bestemt punkt i rommet - nemlig i flukt med veggen på det stedet hvor lyden skal komme fra! Dette er altså en “lydkanon” som kan sikte seg inn mot bestemte punkter på veggen og utnytte lydreflekser fra veggene til å gi inntrykk av at du har høyttalere over alt rundt deg i rommet! Grunnen til at dette er kostbart, er selvsagt at kravene til datakraft er store for at lyden skal komme ut i sanntid. Dessuten hører hjemmebesøk av installasjonsteknikere med PC og målemikrofoner med i prisen. Og har du først installert og justert anlegget, bør bildet av grandonkel henge i fred på veggen …
I forskningsavdelingen fantes også teknologier som selv ikke millionærene ennå kan kjøpe. Det som fascinerte meg aller mest, var en ung forsker fra det tyske Fraunhofer-instituttet som hadde utviklet en metode hvor flere billige videoprosjektører kan kobles sammen slik at de viser ett stort lyssterkt videobilde med kinokvalitet! Hemmeligheten lå i å la et kamera registrere et målebilde fra hver prosjektør, og så justere bildene med tredimensjonal fordreining slik at de overlapper hverandre sømløst. Med barnslig begeistring fortalte forskeren hvordan kollegene nektet å tro at han skulle få til dette med standard PCer og vanlige billige skjermkort. Men teknologien fungerer! Denne typen prosjekter viser hvordan oppfinnsomhet og nytenkning kan gi imponerende resultater med enkle midler.
Et annet Fraunhofer-prosjekt som faktisk alle kan prøve ut gratis, er det som på norsk kan oversettes til “Nynn-o-fonen”. Du nynner eller synger en sang inn i mikrofonen, og tonegjenkjennings-algoritmer analyserer melodien og transkriberer den til digitale noter. Fra en stor melodi-database som er videreutviklet fra et gen-gjenkjenningsprogram finnes så sannsynlige kandidater til melodien. Det imponerende er at du kan nynne eller humme i hvilket toneleie og med hvilken fart du vil, programmet analyserer bare relative toneintervaller og tempi. Og best av alt - du kan selv prøve det ut over internett! Følg denne lenken og prøv selv!
