Diplomat Fritz Wedel Jarlsberg tas i mot i Paris i 1927. Jarlsberg var norges sendemann til Paris fra 1906 og levde store deler av livet sitt der. Han regnes som en av århundrets viktigste norske diplomater.
Diplomat Fritz Wedel Jarlsberg tas i mot i Paris i 1927. Jarlsberg var norges sendemann til Paris fra 1906 og levde store deler av livet sitt der. Han regnes som en av århundrets viktigste norske diplomater.

Hva kjennetegner fransk og norsk diplomati?

PODCAST: Det er et sterkt verdifellesskap mellom Norge og Frankrike. Forholdet mellom de to landene som suverene stater går tilbake til norsk uavhengighet i 1905. Ukens gjest i Frankrike Forklart er Dag Wernø Holter, nypensjonert diplomat.

Etter det barbariske terrorangrepet i Conflans-Sainte-Honorine som kostet livet til Samuel Paty, en dedikert lærer i historie og geografi som underviste sine elever om ytringsfriheten, takket den nyutnevnte fransk ambassadør i Norge Pierre-Mathieu Duhamel Norge og alle nordmenn for å ha vist sin medfølelse med et terrorrammet Frankrike.

Ambassadøren var spesielt rørt av at det ble lagt blomster og kort ved inngangen til ambassaden. Han påpekte med rette at det som ble angrepet gjennom Samuel var overføringen av kunnskap om demokratiske verdier.

Disse verdiene er avgjørende for at alle individer som lever i et fritt samfunn skal utvikle toleranse og kritisk tenkning.

Fra offisielt norsk hold reagerte blant annet utenriksminister Ine Eriksen Søreide og statsminister Erna Solberg også sterkt på drapet og uttrykket Norges solidaritet med Frankrike. Slike hendelser illustrerer det sterke verdifellesskapet som eksisterer mellom de to landene.

115 år langt forhold

Et slikt felleskap har en lang historie. Forholdet mellom de to landene som suverene stater går tilbake til norsk uavhengighet i 1905. Frankrike var blant de første landene i verden som opprettet diplomatiske forbindelser med Norge. Paris sendte sin første ambassadør til Kristiania allerede i november 1905 med Louis Delavaud.

Det uavhengige Norge sendte på sin side sin første ambassadør til Paris i 1906 med Fritz Wedel Jarlsberg. Det som frem til da hadde vært en utenriksstasjon fikk endelig status som ambassade i 1945. Vi snakker altså om 115 år med bilaterale forbindelser mellom de to landene.

Norge og Frankrike har i utgangspunktet en ulik posisjon i verdenspolitikken. Det kan forklares ut fra geografi, historie og kultur.

Småstaten Norge

Norge beskrives ofte som en småstat. Anders Kjølberg skrev en rapport for FFI i 2007, der han diskuterer begrepet.

Han understreker at det ikke finnes noen allment akseptert definisjon om hva en småstat er og at småstater ikke er en enhetlig kategori. Mange faktorer inngår i definisjonen, samtidig som skillet mellom småstater og middels store stater ikke er entydig klart hvis man ser på areal, befolkning, ressurser og sikkerhetspolitiske utfordringer.

En paraplydefinisjon kan likevel være at en småstat har en maktbasis som er betydelig mindre enn den til sine naboer og at den ikke kan garantere sin egen sikkerhet alene.

I sikkerhetspolitisk forstand defineres småstaten som «(..) en stat som føler at den befinner seg innenfor det sikkerhetspolitiske interesseområde til en annen og større stat som ikke regnes som del av det samme sikkerhetsfellesskapet.»

Norge har riktignok en stormakt til nabo i øst som til tider kan ha et turbulent forhold til vesten. Landet er også avhengig av de omkringliggende havområdene og har en global økonomi i stor grad tuftet på petroleumsressurser.

Det preger utformingen av landets utenrikspolitikk. Norge har vært, er og vil i overskuelig fremtid forbli en småstat, med mulighetene og begrensningene det innebærer.

Når det er sagt, har det norske diplomatiet klart å kompensere ulempene knyttet til det å være en småstat med en allsidig deltagelse i multilaterale fora og med tilstedeværelsen i en militær allianse som sikter til å øke landets sikkerhet.

Norge driver også en form for «soft power» på bakgrunn av landets finansielle tyngde og internasjonalt rykte som inkluderer mekling i internasjonale kriser, et humanitært engasjement og en satsing på utviklingshjelp.

Det historiske Frankrike

Det kan være mer komplisert å definere Frankrike. Kanskje fordi landet ikke er preget på samme måte som Norge av geografi og demografi.

Den historiske dynamikken spiller en viktigere rolle. Det gjør også det komparative aspektet med andre aktører med lik størrelse.

Det er heller ikke konsensus om hvordan landet skal defineres innad i Frankrike og utad. Dermed kan tolkningen av Frankrikes posisjon i verden være gjenstand for mer subjektivitet enn det som er tilfellet for Norge.

Det som kan være en fordel for Norge kan dermed være en ulempe for Frankrike.

En stormakt er et land med særlig stor verdenspolitisk innflytelse. Den har ofte større landareal, større befolkning, tilgang til flere ressurser eller evnen til å skaffe seg dem på ulike måter, måtte de være fredelige eller ikke.

På bakgrunn av dette bygger stormakten opp sin posisjon internt slik at den kan påvirke andre lands valg eksternt.

En slik definisjon trekker mer mot realpolitikk enn mot folkeretten, som ser på alle selvstendige stater som rettslig likestilt, uten hensyn til forskjeller i landområde, folketall eller økonomisk makt.

Ser man på de lange historiske linjene, har Frankrike vært en stormakt med regional og global innflytelse i en relativ lang periode. I dag sitter landet fremdeles med flere stormaktsattributter.

Et fast sete i FNs sikkerhetsråd med vetorett sikrer multilateral tyngde. Atomvåpen og evnen til militær projisering på lengre avstand er andre viktige attributter. Deltagelsen i G7-gruppen og lederrollen i EU kan også nevnes.

Til slutt gir fransk språk og kultur muligheten til å utøve en viss grad av «soft power.»

Nedgradert stormakt

Samtidig kan man ikke overse det faktum at Frankrikes internasjonale tyngde har endret seg i løpet av de to siste hundre år. Siste gang Frankrike førte en krig alene i Europa var mot Preussen i 1870-1871.

Franskmenn tapte dette oppgjøret og ble fratatt landsdeler i øst. Fra da av ble de tvunget til å inngå militære allianser med andre land for å trygge sin egen sikkerhet. Det gjorde landet mindre selvstendig. Krigen mot Tyskland i 1914-1918 og mot Nazi-Tyskland i 1939-45 etterlot inntrykket av at Frankrikes internasjonale posisjon var ytterligere svekket, noe som anskaffelsen av atomvåpen i 1960-årene var ment å rette på.

Frankrike var også en kolonimakt med verdens neste imperium etter Storbritannia fram til slutten av andre verdenskrig. I dag er det franske kolonistyret i det store og hele fortid.

Under den kalde krigen overtok USA og Sovjetunionen den globale scenen. Fra å være stormakt ble Frankrike - sammen med Storbritannia - nedgradert til å være en regional stormakt i Europa eller sagt på en annen måte en mellomstormakt.

Det betyr at man i store grad kan avgjøre egen skjebne, samtidig som man ikke lenger har nok tyngde til å sette den globalpolitiske dagsorden, noe krisen i Irak i 2003 illustrerte.

Til tross for iherdige forsøk og glimrende retorikk, klarte ikke diplomatiet i Paris å avverge USAs invasjon uten FN-mandat. I visse perioder klarer fransk utenrikspolitikk likevel fortsatt å gjøre seg bemerket.

Det avhenger av hvor stort handlerom franske diplomater har, hvor effektivt de argumenterer for sin sak og i hvilken grad de klarer å bygge allianser rundt dem. Erfaringen viser at fransk diplomati i mindre grad enn før prioriterer unilateralisme, mens landet veksler gjerne mellom bilateralisme og multilateralisme.

Norsk-fransk forhold i en ny tid

Norge og Frankrike lever i en usikker verden. Covid-19 krisen truer helsetilstanden til alle og svekker den globale økonomien. Det amerikanske lederskapet heller mot mer isolasjonisme og er i økende grad besatt av Thukydid-fellen, som tilsier at en fremvoksende makt og en etablert makt er dømt til å gå til krig mot hverandre.

Denne gangen er det Kina. I Vesten minsker støtten til demokratiske kjerneverdier i stadig flere land. Parallelt med dette nøler ikke regionale makter å vise nye ambisjoner og trosse det internasjonale samfunnet.

Når den amerikanske katten er borte, danser musene på bordet. Den generelle ustabiliteten preger til syvende og sist tilliten til samtlige regionale og multilaterale institusjoner.

I en slik situasjon finnes det gode grunner for at franske og norske interesser konvergerer mot samme mål. Derfor blir det interessant å se hvordan Norge og Frankrike samarbeider når Norge trer inn i FNs sikkerhetsråd i januar 2021 for perioden 2021-22. Hvor ofte vil man stå på samme side eller på motsatte side?

Hvilke temaer vil splitte og hvilke vil virke samlende?

For å hjelpe oss med å bli bedre kjent med fransk og norsk diplomatisk praksis, samt å forstå de to landenes utenrikspolitiske prioriteringer, er ukens gjest i Frankrike Forklart Dag Wernø Holter. Han er nypensjonert diplomat og har bl.a. vært nestleder ved ambassaden i Paris og ambassadør til Island.

Du finner episoden her.

Episoden finnes også på Itunes og Spotify.

Alle referanser som blir nevnt i denne episoden kan finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart.

Powered by Labrador CMS