Lys avslører trekkruter

Ved hjelp av ørsmå lyslogger har forskere ved avdekket fjelljoens trekkruter fra Arktis til Afrika.

Publisert
Fjelljoen merkes med en plastring utstyrt med en lyslogger. På den måten kan forskerne avdekke hvor den flyr. (Foto: Kees de Jager)
Fjelljoen merkes med en plastring utstyrt med en lyslogger. På den måten kan forskerne avdekke hvor den flyr. (Foto: Kees de Jager)

Fjelljoen

Fjelljo (Stercorarius longicaudus)

Den er den minste i jofamilien, som ellers består av polarjo, tyvjo og storjo.

Hekker på tundraen i Arktis og i fjellområder i Skandinavia. Sjelden hekkefugl på Svalbard kanskje bare rundt 20 par.

Legger et eller to egg (vanligvis 2), ruges ut av begge foreldrene.

Ungene tas også vare på av begge foreldrene fram til ca 6 uker etter klekking.

I hekketiden spiser fuglen lemen og andre smågnagere (men ikke på Svalbard der smågnagere ikke finnes naturlig).

Lever ellers av fisk og annen mat fra havet. Den stjeler også gjerne mat fra andre fugler.

Studien viser at de arktiske sjøfuglene er avhengige av mer enn bare det arktiske økosystemet.

Forskere som har benyttet ny teknologi som har gjort det mulig å studere fjelljoens migrasjon fra Svalbard og Grønland. Studien benyttet såkalte lysloggere som bare veier 1-2 gram.

De måler lysintensitet gjennom hele døgnet og ved å finne tidspunktet for soloppgang og solnedgang kan både bredde- og lengdegrad beregnes.

Selve lysloggeren er festet på en plastring som festes på foten når fjelljoen befinner seg i Kongsfjorden på Svalbard sommerstid.

- Det er ingen radiosender, derfor er vi avhengig av å fange fuglene når de vender tilbake til Arktis året etter, forteller Sveinn Are Hanssen ved Norsk institutt for naturforskning ved Framsenteret.

Fra Svalbard til Afrika

Ved hjelp av disse, klarte forskerne å følge fjelljoen fra hekkeplassene på Svalbard og Grønland til overvintringsområdene på den andre siden av jordkloden, sør i Atlanterhavet og i Det indiske hav, utenfor Sør-Afrika, Namibia og Angola.

Dataene fra lysloggerne viste også at fjelljoen gjør viktige stopp både på veien sørover og nordover, for eksempel Nord-Atlanteren mellom Grand Banks og Azorene og ved Vest-Afrika. 

Ved hjelp av lysloggere klarte forskerne å følge fjelljoen fra hekkeplassene på Svalbard og Grønland til overvintringsområdene på den andre siden av jordkloden. (Foto: Børge Moe, Nina)
Ved hjelp av lysloggere klarte forskerne å følge fjelljoen fra hekkeplassene på Svalbard og Grønland til overvintringsområdene på den andre siden av jordkloden. (Foto: Børge Moe, Nina)

Avhengig av arktisk økosystem

Både overvintringsområdene og stoppestedene deler fjelljoen med en rekke andre sjøfuglarter som er på trekk, men det er bare noen få arktiske sjøfugler som trekker så langt som fjelljoen.

Rødnebbterne, som er kjent for å ha verdens lengste dyre-migrasjon, deler store deler av trekkruten til fjelljoen. Det samme gjør sabinemåke som er en relativt sjelden måkeart.

Studien understreker derfor at de arktiske sjøfuglene er avhengige av mer enn bare det arktiske økosystemet. De er avhengige av friske og velfungerende marine økosystemer på en global skala, fra den nordlige halvkule til den sørlige.

Viktig samarbeid

Moe og Hanssen berømmer samarbeidet med alle forsker-kollegaene, som har gjort det mulig å dekke både Grønland og Svalbard- som utgjør viktige deler av fjelljoens hekkeutbredelse i Arktis.

- Dette er en modell som det også er viktig å benytte på andre arktiske arter, understreker forskerne fra NINA.

Referanse:

Gilg m.fl.: Trans-Equatorial Migration Routes, Staging Sites and Wintering Areas of a High-Arctic Avian Predator: The Long-tailed Skua (Stercorarius longicaudus), PLoS ONE 2013 8(5), doi:10.1371/journal.pone.0064614.