Liverpool-supporterne fikk viljen sin da amerikanerne Tom Hicks og George Gillett ble tvunget til å selge seg ut av klubben i forrige uke. Ironisk nok kommer den nye eieren, John W. Henry, også fra USA.
I Manchester United blir det protestert høylydt mot Malcolm Glazer, som siden 2005 har styrt klubben med amerikanske hender.
Selv om kritiske supportere bruker slagord som «Yanks out», er de ikke nødvendigvis rettet mot amerikanere generelt.
– Det supporterne protesterer mot er ikke nødvendigvis utenlandske eiere, men mot det de mener er økonomisk vanstyre, sier Richard Giulianotti, professor i sosiologi ved Durham University.
Både Glazer og Hicks/Gillett tok opp store lån da de kjøpte fotballklubbene, lån som senere har blitt overført til klubben.
– Dermed suges millioner av pund ut av klubbene for å betjene denne gjelda, sier Giulianotti til forskning.no.
Dette er penger som supporterne naturlig nok heller ville brukt på for eksempel spillerkjøp.
Nytt fenomen
Utenlandsk eierskap i engelske fotballklubber er et relativt nytt fenomen. Egypteren Mohamed Al-Fayed ble den første da han i 1997 kjøpte den daværende 2. divisjonsklubben Fulham.
Men det var først da russeren Roman Abramovitsj tok kontrollen over Chelsea i 2003, at det tok av. I dag er bare ni av 20 Premier League-klubber heleid av engelskmenn, og amerikanerne har for alvor gjort sitt inntog.
I tillegg til de nevnte eierne av Manchester United og Liverpool, er også Aston Villa og Sunderland i amerikansk eie, og en amerikaner er største aksjonær i Arsenal.
Mens Abramovitsj og Manchester Citys Sjeik Mansour har pøst inn penger og nærmest gitt trenerne frie tøyler i overgangsmarkedet, har amerikanske eiere en annen tilnærming.
En truet kultur
Amerikanske dollar er på full fart inn i den engelske fotballen. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
I USA har sportsklubber lenge vært drevet som rene forretningsforetak, og denne modellen tar de også med seg når de vil være med på den europeiske fotballmoroa.
– Amerikanernes inntog har ført til at de engelske klubbene nå satser på en mer profesjonalisert måte når det gjelder drift og markedsføring, skriver John Nauright og John Ramfjord i tidsskriftet Soccer & Society.
Mer brutalt betyr det at klubbenes tilhengere blir betraktet som lojale forbrukere heller enn som trofaste supportere. Og akkurat dét er et sårt punkt for engelske fotballsupportere.
– Den tradisjonelle supporterkulturen blir truet, samtidig som global markedsføring sørger for flere tilhengere til de største klubbene, mener de to forskerne.
Annonse
Klubbeiere som først og fremst er opptatt av at driften skal føre til økte inntekter, bryr seg ikke nødvendigvis om akkurat det.
– Så lenge stadion er fullsatt og inntektene fra salg av TV-rettigheter øker, ser de ikke det som noe problem, sier Richard Giulianotti.
– For supporterne kan dette oppfattes som et svik mot klubbenes tradisjoner, fortsetter han.
Større risiko
Det største usikkerhetsmomentet ved å investere i engelsk fotball, sett med amerikanske øyne, er måten sporten er organisert på.
– Problemet er at bare fire engelske lag får være med i Champions League, sier Giulianotti.
Det er nemlig der de virkelig store pengene ligger. Med gode resultater i Champions League, kan klubbene tjene flere hundre millioner kroner hver sesong. Uten deltakelse er det lett å gå på en budsjettsmell.
I USA er det klubbeierne selv som har kontroll over de profesjonelle ligaene. Antall lag er relativt lavt og de eksisterende klubbene avgjør selv om det skal slippes til nye. Det sportslige nivået er mindre variabelt enn i europeiske proffligaer. Såkalt drafting, der de dårligste lagene får førstevalg på unge spillere, bidrar for eksempel til å jevne ut konkurransen.
Opp- og nedrykk er fremmedord i USA, og en dårlig sesong behøver ikke å bety økonomisk katastrofe.
Det vil det derimot være i England. Så spørs det om John W. Henry var klar over hva som skjer med de tre lagene under den stiplede linjen nederst på tabellen da han bladde opp 300 millioner pund for å overta nestsisteplasserte Liverpool.
