En gang tidlig i triasperioden flommet en elv over sine bredder og feide med seg fin sand inn i huleganger som ett eller annet lite firbeint dyr hadde gravd. Sanden fylte opp de små kamrene og stivnet etter hvert til en avstøpning av hula.

Ja, huler kan faktisk bli fossiler.

Nå, 245 millioner år senere, har hulefossilet havnet i hendene på Christian Sidor og kollegaene fra University of Washington. De gravde det fram under en ekspedisjon til Antarktis i 2006, og har nå undersøkt det skikkelig.

Ingen hjemme

Det var ingen levninger av det lille dyret i hulegangene, konkluderer Sidor. Men steinen hadde avtrykk etter stiene som skapningen hadde tråkket opp på vei inn og ut av hulene. Dessuten var noen av skrapemerkene etter gravearbeidet fremdeles bevart.

Forskerne vet ikke nøyaktig hvilket dyr som en gang bodde i hulene, men de tror det kan dreie seg om den vesle øgleaktige procolophoniden eller en thrinaxodon – en tidlig slektning av pattedyra.

Fossiler av slike små firbeinte skapninger - tetrapoder - er funnet i denne delen av Antarktis før. Men de tidligste funnene er fra sen trias, minst 15 millioner år senere enn hulefossilet.

Flere huler

De antarktiske hulefossilene er for øvrig til forveksling lik andre forsteinede hulganger som er funnet Sør-Afrika. Og det er kanskje ikke så rart. I triasperioden var nemlig både Antarktis og Sør-Afrika knyttet sammen i superkontinentet Pangea.

Og kanskje er det heller ikke så undelig at de små dyra gravde ut ganger i jorda. På den tida var Antarktis riktignok isfritt, men klimaet der oppe var likevel temmelig kjølig.

- Det er mange grunner til å grave seg ned på høye breddegrader, ikke minst beskyttelse fra elementene, sier Sidor i ei pressemelding.

Referanse:

Rapporten blir publisert i juniutgaven av Journal of Vertebrate Paleontology.