Slik unngår du fluorerte stoffer:
Bruk Svane-merket mat- og bakepapir.
Spis mindre hurtigmat, ettersom det kan være pakket inn i papir og papp som er behandlet med stoffene.
Unngå engangsemballasje som har lang kontakttid med matvarer, eller som skal varmes opp sammen med maten. Ikke all engangsemballasje er behandlet med fluorstoffer, men det er umulig å si hvilke det gjelder.
Unngå å spise popkorn som skal tilberedes i mikrobølgeovn.
Velg regntøy og yttertøy uten fluorstoffer. Spør forhandleren, importøren eller produsenten.
Velg et impregneringsmiddel uten fluorstoffer, for eksempel basert på en blanding av voks og parafin.
Kilde: Forbrugerkemi.dk
Bakepapir, teflonpanner, emballasje til popkorn og mange andre produkter er utstyrt med fluorerte stoffer. De avviser fett, skitt og vann og gjør livet vårt lettere.
Noen av disse stoffene har imidlertid vist seg å være kreftfremkallende og hormonforstyrrende, og derfor er bruken blitt begrenset eller forbudt av FN.
En ny rapport, utført av en gruppe forskere fra de nordiske landene og utgitt av Nordisk ministerråd, konkluderer med at det i Norden finnes mye fluorerte stoffer – i emballasje og miljø – som går over i maten vår.
Stoffene er ikke undersøkt godt nok enda, men de som brytes ned til perfluorerte stoffer i kroppen, er med all sannsynlighet giftige, konkluderer forskerne.
– Det er utrolig mange fluorerte stoffer – i industrien, i forbrukerprodukter, i emballasje og miljø – som vi ikke har undersøkt til bunns enda, sier Xenia Trier, kjemiker ved Matvareinstituttet på Danmark Tekniske Universitet. Hun er en av forskerne bak rapporten.
Stoffene finnes i emballasje og fisk
Forskergruppen ble satt sammen av den nordiske kjemigruppen, en underavdeling av Nordisk ministerråd.
Undersøkelsen viste at det forbudte stoffet PFOS ikke lenger finnes i naturen i samme grad som for noen år siden. Til gjengjeld blir det mer av erstatningene, og de kan være like giftige.
Det gjelder for eksempel polyfluorerte fluortelomer alkoholer, som brytes ned til perfluorerte karboksylsyrer. Disse stoffene har vist seg å være hormonforstyrrende og kan senke sædkvaliteten drastisk hos menn.
– Stoffene kommer inn i matvarer, blant annet fra emballasjer og miljøforurensning. Et EU-prosjekt, PERFOOD, fant at det særlig gjaldt grønnsaker, dyr og fisk, og særlig omkring forurensede områder, sier Xenia Trier.
Det kan være steder hvor det har vært brukt brannslukkingsskum på flyplasser, eller hvor slam er brukt til å gjødsle landbruksjord.
En av ti barn på Færøyene reagerer ikke på vaksiner, og det tyder på at immunforsvaret deres ikke fungerer som det skal. Man mistenker at det skyldes at moren har hatt et høyt innhold av perfluorerte stoffer i blodet under barnets fosterstadium.
Ingen adgang til bedriftenes data
Forskergruppen sendte ut et spørreskjema til 50 industribedrifter på det nordiske markedet. Det skulle kartlegge hvilke typer fluorerte stoffer som generelt brukes. Men de ville ikke avsløre dette.
Imidlertid lover bedriftene at de har undersøkt stoffene, og at de ikke er giftige.
– Det er altså ikke bekreftet av uavhengige forskere at stoffene er sikre, og vi vet at det er enormt vanskelig å undersøke dette. Derfor er vi ikke overbevist om at undersøkelsene er tilstrekkelige, sier Trier.
Man må for eksempel undersøke om stoffene hopes i opp blodet, og ikke i fett, hvor mange andre stoffer normalt hoper opp seg.
Uskyldig til det motsatte er bevist
Akkurat nå er systemet innrettet slik at hvis et kjemikalie brukes i større mengder i EU, kan myndigheten kreve å få se dokumentasjon på at det ikke er giftig for miljø og mennesker.
Men det gjelder ikke for ferdigproduserte varer som importeres, og heller ikke for emballasje. Her gjelder det en generell lovgivning om at emballasjen ikke skal avgi stoffer som er helseskadelige.
Men hvis myndighetene skal ta stilling til om noen stoffer skal forbys eller begrenses, så trenger de en risikovurdering. Det krever kunnskap om hvor mye folk blir utsatt for, og hvor giftig stoffet er.
– Men det kan man ikke vite før man har de rene kjemiske stoffene. Og så lenge de stoffene som blir brukt, er hemmelige, er det ikke mulig, sier Trier.
– I Europa er nye kjemikalier uskyldige til det motsatte er bevist. I prinsippet er det bedriftene som skal levere dokumentasjonen, men hvis ikke de har den, så er spørsmålet hva som skal det til for at det skjer, og hvem skal levere dokumentasjonen på at det er en risiko ved å bruke et utestet kjemikalie?
Uvisshet preger EUs grenseverdier
Den europeiske organisasjonen for matvaresikkerhet, EFSA, har satt den daglige grensen for det perfluorerte stoffet PFOA til 1,5 mikrogram per kilo kroppsvekt. Det ligger 225 ganger over det USA mener er akseptabelt i drikkevann.
– Det er veldig stor forskjell. Grenseverdien bør dessuten revideres på bakgrunn av nye data som er kommet siden 2008, sier Trier.
Ikke noe godt alternativ
Forskerne vet fortsatt ikke hvorfor mange fluorerte stoffer er giftige, og hva de egentlig gjør med kroppen.
– Derfor er det vanskelig å lage noen alternativer, når man ikke vet hvilke kjemiske egenskaper man ønsker å unngå, sier Trier.
Det gjør at forskere og bedrifter prøver nye stoffer uten å kjenne konsekvensene. Når man lærer mer om stoffet, blir det fjernet fra markedet.
– Historien gjentar seg igjen og igjen. Men man kan se at alternativene man forsøker seg, også inneholder fluorstoffer som vil kunne hope seg opp i kroppen. Jeg tviler på at man finner andre fluorerte stoffer som ikke også skaper problemer, sier Trier.
Referanse:
Per- and polyfluorinated substances in the Nordic Countries
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
