Bly, kvikksølv, PCB og mer enn 200 kjemikalier hemmer barns utvikling og gir dem hjerneskader.

Det var hovedpunktet i et foredrag fra The Initiative for Science, Society and Policy (ISSP) og Det europeiske miljødirektoratet (EEA). Foredraget het Chemical Brain Drain – Challenges in linking environmental science to policy og ble nylig arrangert i København.

Utspillene ble presentert av Philippe Grandjean, professor i miljømedisin ved Harvard University og Syddansk Universitet. Han har nylig publisert boken Only One Chance – How Environmental Pollution Impairs Brain Development – and How to Protect the Brains of the Next Generation.

– De kjemikaliene vi slipper ut mest av, blir ikke forsket på, sa Grandjean, som kom med en appell til det vitenskapelige samfunnet:

– Vi er nødt til å reise oss opp og si: «Det er noe galt her!»

Vi har tatt feil før

Grandjeans frustrasjon bunner i at det kreves grundige vitenskapelige undersøkelser som kan dokumentere en helserisiko før myndigheter vil gripe inn. Og slike undersøkelser eksisterer ikke i et systematisk omfang – fordi det er så mange kjemikalier, sa han.

Kaster man et blikk tilbake i historien, forklarte Grandjean, så vil man se et mønster av lignende feiltagelser – det tok 50 år før man forsto at kvikksølv i maten var giftig, og at det samme gjaldt bly i bensinen. I mellomtiden blir generasjoner av barn utsatt for de skadelige kjemikaliene.

– Er vi sikre nok på at dette er noe vi ikke trenger å gjøre noe med? spurte Grandjean.

Den voksende hjernen er særlig utsatt

Kjemikaliene er skadelige for alle, men særlig barn. De får nemlig i seg langt mer luft, mat og vann enn voksne – og absorberer også langt mer gjennom huden sin, forklarte Grandjean.

– Vi har tenkt at man trenger en bestemt dose før et stoff blir farlig. Men man må også ta høyde for timingen, sa han.

Og det ser ut til at særlig fostre er spesielt utsatt. Det er i fostertiden de viktigste endringene i hjernen skjer.

– Da jeg studerte medisin, sa professorene at morkaken ville beskytte fosteret. Det gjør den ikke, sa Grandjean og forklarte hvordan det først etter 30 000 amerikanske barn født med misdannelser legene innrømmet at virus og skadelige stoffer kunne overføres gjennom morkaken.

I de siste månedene av graviditeten dannes det opp mot 12 000 nerveceller hvert minutt. Hva skjer hvis hjernegiftige kjemikalier introduseres når cellene skal kobles sammen? spurte Philippe Grandjean retorisk.

– Hvis ikke den utviklingen blir vellykket første gang, så skjer det aldri. Man har bare en sjanse, sa han.

Mindre hjerneaktivitet i forurensede land

Undersøkelser med 14-årige barn som har vært utsatt for kvikksølv og PCB-forgiftning, viser at de har mindre elektrisk aktivitet i hjernen enn andre barn. Det samme gjelder for bly, forklarte Grandjean.

Man tilsatte bly til bensinen i Danmark frem til midten av 1980-tallet, da bevisene for de miljø- og helseskadelige effektene ble overveldende.

Ifølge Grandjean eksisterer samme fare for minst 200 kjemikalier som brukes i samfunnet i dag, og vi oppdager hele tiden flere hjerneskadelige egenskaper.

– Vi vet at noen kjemikalier og plantevernmidler kan gi fare for hjerneskader hos gnagere. Så vi tror det er en forbindelse, sa han.

En usynlig pandemi

Philippe Grandjeans største bekymring er at vi ikke rekker å gripe inn på grunn av urimelige krav om vitenskapelig dokumentasjon.

I dyreforsøk er det bare skadelige effekter på mer enn fem prosent som anses som gyldige, forklarte Grandjean.

– Men hvor mange vil være villige til å gi bort 4,5 prosent av hjernen? spurte han.

Grandjean har i flere år dokumentert misdannelser hos barn i særlig utsatte utviklingsland, hvor de giftige kjemikaliene enten eksporteres fra eller brukes i stort omfang.

– Barna er som regel ikke syke. De har ikke noen symptomer. De har bare mistet et par IQ-poeng, sa han.

Grandjean kaller det en usynlig pandemi.

– Vi snakker millioner av barn som har mindre hjerner enn kunne hatt, sa han og erklærte at det var kriminell atferd å la være å gjøre noe.

Vi er blitt langsommere med tiden

En undersøkelse har nettopp dokumentert at engelskmenns reaksjonshastighet har falt siden Victoria-tiden på 1800-tallet. Reaksjonstiden har falt med 100 millisekunder.

Forfatterne av undersøkelsen mener dette tilsvarer 14 IQ-poeng. Det er en utvikling man må ta alvorlig, påpekte Philippe Grandjean.

Hvis gjennomsnittlig IQ faller 5 poeng på grunn av skadelige kjemikalier, fører det til en stigning i antallet mentalt utviklingshemmede på 57 prosent, eller 4 prosent av verdens befolkning, forklarte Grandjean.

Fortidens synder

Henrik Søren Larsen, kontorsjef for kjemikalieavdelingen under den danske Miljøstyrelsen, er enig i Philippe Grandjeans bekymringer.

– Selv om en befolkningsstudie ikke er statistisk signifikant, må man fremdeles ta den alvorlig, sa Larsen.

Han legger imidlertid til at myndighetene allerede gjør noe. Blant annet REACH-reguleringen, som trådte i kraft i EU i 2007. Den regulerer og undersøker kjemikaliers effekt på miljø og helse og er beskrevet som den mest komplekse lovgivningen i EU til dags dato.

– Men vi kan gjøre mye mer, sier Larsen og legger til at det er mange utfordringer i veien. Særlig kampen mot industrien.

Han mener det store spørsmålet er om vi fanges i fortidens feil eller klarer å tenke forebygging.

– Hvis du har et stykke forurenset land, koster det kanskje 100 millioner å rense det. Du kan foreta veldig mye forskning for den summen.

– Skal vi betale for fortidens synder, eller skal vi hindre skader fra nye kjemikalier? spør Larsen.

Forebygging er framtiden

Daværende generaldirektør for Det europeiske miljødirektoratet (EEA), Jacqueline McGlade, deltok også ved foredraget.

Hun er enig med Philippe Grandjean i at vi ikke kan unnlate å gripe inn bare fordi vi venter på vitenskapelige bevis.

– I stedet for å konfrontere samfunnet med spørsmål om kausalitet – er det menneskeskapt eller ikke – bør vi i stedet si: Dette skjer akkurat nå, og hvis vi ikke gjør noe med det, vil det være ille for oss, sier hun.

Ifølge McGlade vil det kreve bedre dialog med industrien:

– Forsiktighet handler ikke om å bremse innovasjonen, men om å stille de riktige spørsmålene.

Vi må tenke forebygging når nye produkter skal utvikles. For når produktet er lansert, er det for sent, sier McGlade.

Til slutt etterlyste hun mer fokus på risikoundersøkende forskning. 97 prosent av EUs bevilgninger går til produksjon, mens bare tre prosent handler om å undersøke risikoen, påpekte hun.

Referanse:

Were the Victorians cleverer than us? The decline in general intelligence estimated from a meta-analysis of the slowing of simple reaction time

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.