20. april i år eksploderte BPs oljeplattform Deepwater Horizon utenfor kysten av Louisiana.

Ulykken har fått store menneskelige og miljømessige konsekvenser. Elleve oljearbeidere ble drept, og eksperter anslår at opp til 25 000 fat olje nå fosser ut i Mexicogolfen hvert døgn.

Utallige ingeniører og geologer har arbeidet på høytrykk for å stoppe lekkasjen, men inntil videre uten hell.

Hvorfor fortsetter oljen med å strømme ut i havet med så voldsom kraft?

Det spørsmålet er lett å svare på for ekspertene.

– Årsaken er at trykket stiger ned gjennom undergrunnen på grunn av sedimentene som ligger over. Tyngdekraften presser de oljefylte lagene sammen til de ikke kan komprimeres mer, og det skaper et trykk som er mye høyere enn ved jordoverflaten.

Det forteller seniorforsker Henrik Ingermann Petersen fra De Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland (GEUS).

– Når man stikker hull på reservoaret, begynner oljen automatisk å søke opp mot overflaten mot lavere trykk. Det vil fosse ut i havet til trykket i undergrunnen har avtatt tilstrekkelig.

To sikkerhetssystemer burde være nok

Det er ikke første gang det skjer en slik ulykke – det skjer jevnlig, om enn i mindre målestokk – så man bør ikke være overrasket over konsekvensene.

Det får flere lesere til å undre seg over at BP står maktesløse og ikke har noen sikkerhetssystemer å falle tilbake på.

Men spør man ingeniør Søren Frederiksen fra Energistyrelsen, har BP etter alt å dømme tatt de nødvendige sikkerhetsforanstaltningene.

– Problemet er at man i bunn og grunn ikke kjenner årsaken til ulykken. Man vet at det skjedde en stor eksplosjon på boreplattformen, slik at det nå strømmer ut olje og gass.

– Normalt har man to uavhengige sikkerhetsprosedyrer, noe som forhindrer slike lekkasjer ved ulykker, så noe er jo tydeligvis gått galt, man vet bare ikke hva, sier Frederiksen.

Det ene inngrepet han henviser til går ut på å fylle hullet med boreslam som er tilsatt kjemikalier som gjør at det blir svært tungt. Det tunge boreslammet virker som et lokk som holder oljen nede i undergrunnen. Men trykket har vært for høyt til at det har vært mulig.

Den andre sikkerhetsforanstaltningen er ventiler ved borehullet på havbunnen som kan lukkes hvis et oljeutslipp løper løpsk. De ventilene kan normalt fjernstyres oppe fra boreplattformen.

– Men det kan de ikke i dette tilfellet fordi boreplattformen er sunket. Det har veltet ventilen og det røret som forbinder borehullet med boreplattformen. Likevel har man forsøkt å stenge ventilen ved hjelp av små ubåter. Men man kan konstatere at oljen fortsetter å strømme ut, sier Frederiksen.

Ulykken får myndigheter og oljeselskaper til å spørre seg hvor mye man skal sikre og gardere seg og hvor mange «nødutganger» man skal ha. Normalt går man ut fra at to uavhengige sikkerhetssystem er nok.

– Det er ikke en enkelt feil som har ført til dette uhellet, det må være et sammensurium av flere uheldige omstendigheter. Det er viktig å finne ut hva som er årsaken siden det finnes mange lignende boringer rundt omkring i verden, sier han.

Avlastningsboring er i gang

BP har ikke gitt opp, og er gått i gang med å gjennomføre en såkalt avlastningsboring et stykke unna. Dette skal lette trykket og dermed redusere utslippet.

– Man borer tett på det stedet hvor lekkasjen er, og så på skrå nedover til man får kontakt med det hullet hvor oljen strømmer ut. På den måten får man kontroll, sier Frederiksen.

Slik en boring kan imidlertid ta mange måneder, og så lenge kan man ikke vente. Derfor forsøker BP fremdeles å lukke ventilen. Samtidig arbeider de med å demme opp for oljen ved å bygge opp en kasse rundt hullet og suge opp oljen med tankskip.

Ulykken er skjedd bare 80 kilometer fra kysten og det har gitt myndighetene svært lite tid til mekanisk oppsamling.

For å begrense en kystforurensning som kan ta livet av mange fugler, velger myndighetene å brenne oljen til havs eller å bruke dispergeringmidler. De løser opp oljeflaket i mindre partikler som synker til bunns.

Kjemikalier en nødløsning

Anna Cecilie Skovgård, tekniker i Miljøstyrelsen, arbeider med å redusere miljøpåvirkningen fra olje- og gass-produksjon i Nordsjøen, blant annet ved å stille krav om beredskapsplaner for bore- og produksjonsplattformer.

– Dispergeringsmidler løser opp oljen i svært små partikler, slik at oljen effektivt kan blandes inn i hele vannsøylen i stedet for å danne et oljeflak på havoverflaten. Men oljen forsvinner ikke ved dispergering:

– De små oljepartiklene spises av filtrerende dyreplankton og på den måten kommer de inn i næringskjeden. Den eneste riktige måten å fjerne oljen på er å samle den opp mekanisk, sier hun.

Oljekomponentene ender blant annet i matfisk.

– Dispergering av oljen øker opptaket av de giftige oljekomponentene i næringskjeden. Det kan gi avsmak i fisk og skalldyr. Avhengig av eksponeringen kan oljen ha en akutt dødelig eller midlertidig narkotisk effekt på fisk og andre havdyr, forteller hun.

Man har forsøkt å bekjempe oljeforurensningen i Mexicogolfen med dispergeringsmidler sluppet ned fra fly.

– Det er interessant at amerikanerne stoppet spredningen av dispergeringsmiddel da de så at det svømte hvaler inn i området. Dispergeringsmidlene kan nemlig være giftige. Det kan bety at man bruker gift til å bekjempe gift, og det kan skade levende organismer, forteller hun.

Gevinsten ved å bruke dispergeringsmidler er at man holder forurensningen til havs.

– Det er en avveining, for hvis man virkelig vil unngå at oljen kommer inn som flekker på stranden, så sprer man dispergeringsmidler. Gevinsten er at fuglene i mindre grad blir rammet, sier hun.

I Danmark bruker man som utgangspunkt ikke dispergeringsmidler fordi oljeplattformene befinner seg 250 kilometer fra kysten. Det burde gi tilstrekkelig tid til å rydde opp og fjerne oljen mekanisk ved oppsamling. Men hvis bruk av dispergeringsmidler vil bety en mindre samlet miljøskade, så kan det tillates, avslutter hun.

Det er også ok å benytte dispergeringsmidler hvis oljeflaket truer store bestander av fugler om vinteren, mener Skovgård.

__________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no