Vi har fått ozonhullet til å bli mindre, det blir flere rovdyr i skogene, sur nedbør hører i stor grad fortiden til, og noen av våre mest forurensede vassdrag er rene og fulle av fisk.

Ozonhullet over Antarktis ble oppdaget på 1980-tallet. Forskere fant at det skyldtes utslipp av halon og klorholdige gasser (KFK), blant annet brukt i spraybokser, ved renseanlegg og i brannslokkingsapparater.

Hullet blir mindre

Ozonlaget høyt oppe i atmosfæren beskytter dyr og mennesker mot ultrafiolett stråling. Får vi for mye stråling kan vi blant annet få hudkreft. Roland Kallenborn, professor ved Norsk institutt for luftforskning, forteller at da hullet var på sitt største, ble det flere steder innført offentlige anbefalinger om hvor mye folk skulle sole seg.

- Disse reguleringene er borte, og ozonhullet blir nå mindre og mindre, sier Kallenborn.

På midten av 1980-tallet begynte arbeidet med internasjonale avtaler for å begrense bruken av KFK. Gjennom Montreal protokollen i 1989 forpliktet land seg til å slutte å bruke KFK og halon, og mellom 1986 og 2004 sank det norske forbruket av ozonreduserende stoffer med mer enn 99 prosent.

Fordi gassene har såpass lang levetid vil det ennå gå noen år før økningen av klorgasser i stratosfæren stanser. Ifølge noen modeller vil ozonlaget være tilbake på 1980-nivå en gang mellom 2025 og 2050.

- Nå anser man utslippene som mer eller mindre løst.

Fra du gamle du grå til grønn lunge

I Oslo renner Akerselva fra Maridalsvannet og gjennom flere bydeler før den munner ut i Bjørvika ved operaen. Frem til 1980-tallet var elva selve symbolet på hvor ille det kunne gå med vassdrag. Fra Nydalen til fjorden var elva tom for fisk. I dag er den full av kreps, og man kan fiske både laks og ørret her.

Forsker Svein Jakob Saltveit er leder ved laboratorium for ferskvannsøkologi ved Naturhistorisk Museum i Oslo. Han har studer telva siden 1970-tallet, og forteller at første gang han tok prøver der i 1976, var det stort sett bare fjærmygg og børstemark her.

Synderne var alle fabrikkene langs elva og alle kloakkledningene som gikk rett ut i vassdraget. Saltveit forteller at spikerverkene og Denofa Lilleborg var de store forurenserne. Fra disse ble tungmetaller og annen gift sluppet ut.

- Mange tok seg til rette fordi det ikke var fisk i elva, og det var ingen som kunne se om man slapp ut giftstoffer i vassdraget. Det var ingen som la merke til om elva ble mer forurenset.

Et siste utslipp

Men så endret alt seg. På midten av 1970-tallet kartla myndighetene alle vassdrag i Oslo. Planen var å gjøre dem så rene at fisk kunne vende tilbake. Tiltak ble satt i verk og det ble satt en stopper for de verste forurenserne.

Mot midten av 1980-tallet så det ut til å gå rett vei. Men en dag i 1986 slapp Denofa Lilleborg-fabrikken ut masse såpe i elva gjennom en overvannsledning. Dette førte til fiskedød.

- At folk så at det fløt død fisk gjorde mange oppmerksomme på elva, sier Saltveit.

Han var med på å undersøke utslippet. Ved hjelp av insektlarver som lever på bunnen, greide de å finne kilden for utslippet.

- Vi fulgte det opp fra elva og endte opp inne på gårdsplassen til Lilleborg. De fikk en saftig bot, og nå er det ingen som slipper ut noe i Akerselva lenger. I alle fall ikke med vilje.

Skog- og fiskedød

I 1968 kom rapporten Limits to Growth, som inneholdt en rekke dystre fremtidsvisjoner om hvordan verden kom til å se ut i år 2000. Mange forskere trodde kampen mot forurensning var tapt, man fryktet at naturen skulle dø.

Et av hovedproblemene var sur nedbør, luftforurensing som kommer ned med regn og snø. Man snakker hovedsakelig om svoveldioksid og nitrogenoksider som reagerer med vanndamp og danner svovelsyre og salpetersyre.

For at nedbøren skal klassifiseres som sur må den ha en pH-verdi på under 5,6. De største kildene til sur nedbør er brenning av olje, kull og gass. På grunn av vår geografiske plassering er Norge et av de landene som har vært mest berørt av utslipp fra andre land.

På 1970-tallet fant også norske forskere ut at fiskedød på Sørlandet skyldtes sur nedbør. Roland Kallenborn mener sur nedbør er et eksempel på at man raskt greide å identifisere utslippene og så regulere dem.

- Sur nedbør har vi mer eller mindre løst, det skjedde gjennom utslippskontroll fra industrien og internasjonale avtaler.

Det første gjennombruddet kom i 1979 da 30 europeiske land, EU, USA og Canada undertegnet FN-konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger.

På midten av 1980-tallet ble det igjen fornyet oppmerksomhet rundt problemet da det ble dokumentert omfattende skogskader i grenseområdene mellom daværende Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Polen.

De fire store tilbake

Frem til 1970-tallet var bjørn, ulv, jerv og gaupe nesten utryddet her i landet. Takket være god forvaltning begynte bestandene å gå opp igjen på begynnelsen av 1980-tallet.

- Jeg vil ikke si at rovdyrproblematikken er helt løst enda, men vi er i alle fall på vei, sier Bjørn Kaltenborn, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han forteller at man har prøvd mange tiltak for å forhindre at rovdyr tar husdyr, og at rovdyr dermed blir skutt.

- Vi har prøvd alt fra tradisjonell gjeting til inngjerding, men det som virker er å føre utstrakt tilsyn med dyra. Vokterhundforsøk har også vist seg å være svært effektive.

Men det som virkelig har hatt innvirkning på rovdyrbestandene er politikk. Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som sier at vi skal ha levedyktige bestander, og nordmenn flest er enige om at de vil ha rovdyr i skogen.

- Mange er opptatt av at vi skal ha en intakt natur. Store rovdyr står øverst i næringskjeden, og de symboliserer at vi har rimelig intakte økosystemer.

Henrik Brøseth jobber også ved NINA, og han sier rovdyrbestandene i Norge var på det aller laveste mellom 1930 og 1960, i hovedsak fordi folk skjøt dem:

- På 1970-tallet begynte vi å få lover og regler. Skuddpremieordningene ble også tatt vekk.

Etter få år med fredning og forvaltning begynte rovdyra igjen å komme inn i landet fra Russland, Sverige og Finland. Brøseth forteller at studier viser at vi hadde 80 familiegrupper med gaupe her i landet vinteren 2010. DNA-analyser av bjørnemøkk har påvist 164 individer, bestanden av jerv antas å være om lag 330 individer. For ulv snakker man om mellom 12 og 15 individer innen våre grenser.

Men de store rovdyrene ser ikke landegrenser, og Brøseth minner om at ulv og bjørn beveger seg over svært store områder.