– Det er spesielt to såkalte drivere som er viktige i forandringen av drikkevannskildene, forklarer førsteamanuensis Ståle Haaland ved NMBU.

– Den ene er temperatur, og den andre er nedbørsmønsteret.

Haaland forsker på vannkvalitet og har sammen med kolleger ved NMBU, NIBIO og Sintef gjort forurensningsanalyser av en rekke drikkevannskilder, både i Norge og i utlandet.

Mer styrtregn påvirker organisk materiale

De har undersøkt hvordan dødt organisk materiale, som nedbrutte planter, løv og gress, påvirker kvaliteten på innsjøer og elver. Et eksempel er Jordalsvatnet, som er drikkevannskilde for nesten 50 000 mennesker i Bergens-området.

Klimaendringene kan føre til endring i temperatur og nedbørmønster, gjerne i form av mer styrtregn. Det kan påvirke hvordan planter og annet organisk materiale brytes ned i grunnen rundt innsjøene.

Det påvirker også hvordan materiale fra nedbørsfeltet transporteres til innsjøen og hvordan dette omsettes og påvirker vannmassene.

Et nedbørsfelt er et område med felles avrenning til et hav, en elv, en innsjø eller en bekk.

Vannet i nedbørsfeltet siger ned til innsjøen, slik det alltid har gjort, men nå tar det med seg betydelig mer og annerledes sammensatt organisk materiale enn tidligere.

Det endrer i første omgang vannkvaliteten i innsjøen. I neste omgang kan det endre vannet du henter ut av springen hjemme hos deg selv.

– Hvis det ikke blir godt nok renset på veien, kan vannet bli farget, få endret lukt og smak.

Vannverkene oppdaterer renseanleggene

– Men er det egentlig så farlig? Har vi blitt litt bortskjemte her til lands med nær perfekt vann?

– Vann som ikke er godt nok renset, har med seg organisk materiale. Dette materialet kan binde til seg en rekke stoffer. Sykdomsframkallende bakterier er selvsagt et annet problem. Og så er det jo upraktisk å vaske hvitt tøy i brunt vann, sier Haaland, som samtidig kan berolige:

– Det finnes klare krav til drikkevannskvalitet i Norge, og vi har høy kvalitet på vannet. Vi er heldige, og vi har også veldig mye vann per innbygger. Drikkevannskildene vi bruker, er gode nok så lenge renseanleggene blir oppdatert der det trengs.

Haaland opplever at vannverkene er opptatt av å følge med på målinger og forskning og å oppdatere anleggene etter de endringene de ser, særlig økt organisk materiale i drikkevannskilden.

Hver innsjø har sine økosystemer

Men utfordringene for forskerne er mange. Alle innsjøer er ulike og har sine egne signaturer. De har sine sedimenter, sitt særegne nedbørsfelt og sine algesamfunn som kjennetegner akkurat den innsjøen. Og enhver innsjø har sine økosystemer.

– Forskere på dette feltet har så klart ikke en full forståelse av hvordan klimaet vil kunne påvirke økologi i elver og innsjøer. Vi kan trekke ut enkeltelementer og se på dem, men dette er i sum ofte svært kompliserte biologiske systemer.

– Endres én ting kan du være sikker på at det endrer noe annet du ikke var klar over i utgangspunktet. Vi snakker om kaskader av biokjemisk endring her, sier Haaland.

– Hvor fort skjer endringene dere har sett?

– Klimaendringer betraktes som en endring over mange år, men det er også naturlige svingninger i klima fra dag til dag og fra år til år. At vannet blir brunere for eksempel, kan vi observere i løpet av en kort periode. Enkelte innsjøer derimot har endret seg over flere år, noe som kan tilskrives klimaendringer.

Jobber med klimamodeller og prøver fra vannet

Forskerne jobber med klimamodeller som de mater med egne data.

Data kan samles opp via overvåkning over flere år, men også hentes ut fra innsjøen.

– Vi kan hente opp kjerner, datere lag og undersøke endringer av spesifikke elementer tilbake i tid. Det blir som en databank vi kan bruke.

– Vi kan videre bruke klimamodeller opp mot blant annet nedbørmengde, nedbørkvalitet og temperatur, og da kan vi bedre forstå hvordan vannkvaliteten i akkurat denne innsjøen reagerer på et endret klima, forklarer Haaland.

Modeller er derimot befengt med usikkerhet. Det er så mange parametere vi ikke vet sikkert hvordan vil slå ut.

Forskeren er også nøye med å understreke at de ikke vet alt. Han har tro på jevnlig forskning fremover på forholdet mellom klimaendringer og vannbiologi.

– Man begynner å forstå bedre enkelte elementer og sammenhenger, hvordan endring i biologisk sammensetning, som for eksempel algemengde og -sammensetning, påvirker kvaliteten på vannet. Slike biologiske endringer kan være ganske dramatiske og raskt få konsekvenser for vannkvaliteten.

– Trenger vi å senke standarden vår for fremtidens drikkevann?

– Jeg tror ikke det, sier Haaland.

… men hva er egentlig vannkvalitet?

Kanskje finnes det rom for litt mer fleksibilitet i hvordan vi tenker rundt vannkvalitet? Ifølge ph.d.-student ved NMBU, Elizabeth Mac Afee, er ikke vannkvalitet nødvendigvis noe fullstendig objektivt som bare kan gjengis i standarder, krav og tall.

– Vi har en tendens til å gå ut fra at drikkevannskvalitet er lett å definere; den er enten god eller dårlig. Når kvaliteten er god, kan vi drikke vannet, og ingen blir syke. Når den er dårlig, blir vi syke. Men det finnes mange flere aspekter ved vann som kan være mer subjektive, forklarer Mac Afee.

Denne nyanseringen er særlig aktuell i land som har problemer med vannkvalitet og distribusjon av vannet.

Mac Afee forsker på WHOs standarder for drikkevann og bruker byen Kaolack i Senegal som case. I motsetning til mange andre som forsker på vannkvalitet, har MacAfee ikke tatt vannprøver, men har intervjuet både myndighetene i byen som er ansvarlige for drikkevannet og ikke minst innbyggerne, som til syvende og sist er dem som mottar og skal bruke vannet.

Hun forsker på hvordan defineringen og standardisering av vannkvalitet kan ende opp med å bli brukt til politiske formål og gi misvisende statistikk over et områdes tilgang på drikkevann.

– Det kan gi en urettferdig fordeling av drikkevann, og det går ofte ut over de svakeste i samfunnet. Om myndighetene for eksempel tillater at innbyggere som har drikkevann i springen et par timer om dagen blir definert som å ha tilgang, er det et samfunnsproblem, forteller Mac Afee.

Når for eksempel Senegal rapporterer over 90 prosents vannforsyning, så høres det veldig bra ut. Men når forskere som Mac Afee rister i statistikkene, er det ikke alltid at de gjenspeiler realiteten.

Mac Afee mener at vi er avhengige av å ha visse krav som er standardiserte. For eksempel har WHO en grenseverdi på 1 mg fluor per liter vann.

For mye fluor i drikkevannet kan gi helseskader. Det må reguleres. Men kravene tar ofte ikke hensyn til aspekter som smak, lukt, hva slags forandringer som oppstår, tillit til kilden, hvordan innbyggerne selv oppfatter vannet, om det er godt nok eller ikke eller altså hva slags tilgang de har på drikkevannet.

Byråkratene forteller noe annet enn det brukerne sier.

Endringer i drikkevann, eller lite tilfredsstillende smak, kan få folk til å gå til en annen vannkilde – uten at den nødvendigvis er sikker for helsa.

– Derfor må myndighetene høre på dem som bruker vannet. I dag eier ekspertene makten til å definere og bestemme hva vannkvalitet er. Men begrepet er mye videre og mangfoldig enn det gjøres rom for i dag, forteller Elizabeth Mac Afee.

Høy tillit til drikkevannet

I Norge har befolkningen svært god tilgang på drikkevann av høy kvalitet, i alle fall mener vi forbrukere det selv. En undersøkelse gjennomført tidligere i år viste at 84 prosent av de spurte har tillit til at kommunen eller vannverket leverer trygt drikkevann.

Det er like fullt sju prosentpoeng lavere enn ett år tidligere. For også her til lands har vi hatt våre drikkevannsproblemer: I 2019 ble flere innbyggere innlagt på sykehus på grunn av E. coli-bakterier i en drikkevannskilde i Askøy kommune. Et utbrudd av Giardiaparasitten i drikkevann i Bergen i 2004 var blant utbruddene som ble kjent, på grunn av størrelsen.

– Er tiden for overflatevann som drikkevannskilde forbi i Norge?

– Nei, slår Haaland fast.

– Vannverkene er gode på vannbehandling og de takler som regel endringer av vannkvalitet i drikkevannskilden. Men, blir det store endringer i vannkvalitet over en kort periode kan det bli utfordrende.

Elizabeth Mac Afees ph.d.-avhandling er planlagt ferdig høsten 2021.

Referanser:

Bjørnar Eikebrokk mfl.: NOMiNOR: Naturlig organisk materiale i nordiske drikkevann. Rapport fra Norsk vann, 2018. Sammendrag.

Thomas Rohrlack og Ståle Haaland: Paleolimnologisk undersøkelse av Lundebyvannet i Eidsberg kommune. MINA fagrapport 44, 2017.

Thomas Rohrlack mfl.: Motile phytoplankton species such as Gonyostomum semen can significantly reduce CO2 emissions from boreal lakes. Limnologica. 2020. DOI: 10.1016/J.LIMNO.2020.125810.

Ståle Leif Haaland mfl.: Forurensingsanalyse av drikkevannskilden Jordalsvatnet med vanntilsigsområde. NIBIO Rapport, 2018. Sammendrag.

Ståle Haaland: Klimasikkert drikkevann: Forventede klimaeffekter på vannforsyningen i Opplandsregionen i fremtiden. NIBIO, 2019

Færre har tillit til at kommunen leverer trygt drikkevann. Artikkel i Aftenbladet, 2020.

Artikkelen er produsert og finansiert av NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

NMBU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NMBU:

• 

  Nobelprisvinner: – Barn bør lære kjemi fra førsteklasse

• 

  Pass deg for fullmånen: Patte­dyr i tropiske skoger unngår lyset

• 

  Gruvedrift i Kongo fører til stor avskoging

• 

  Norske forskere har oppdaget noe helt nytt om bakterier og klimagasser

• 

  Forskere har utviklet en ny type Manchego-inspirert geitost

• 

  Spesialtilpasset fôr ga mindre utslipp i oppdrettsanlegg

Les flere saker fra NMBU her.