Nettopp derfor var det så mange forskere som ble overrasket, ja, direkte sjokkert da studiene til Mann i 1998 og 1999 i løpet av rekordtid ble en viktig del av klimapanelets doktrine.

I Mai 2000, kort tid etter publikasjonen av Manns studier, brukte ledende forskere i klimapanelet studiene som en vesentlig del av den vitenskapelige argumentasjonen for menneskeskapt oppvarming i sitt vitnesbyrd til senatetkomitéen for handel, forskning og transport, ledet av senator John McCain.

I klimapanelets tredje rapport som kom i 2001 fikk Manns studie fra 1999 (MBH99) en prominent plass. På første side av det 17 sider lange sammendraget for beslutningstakere (“summary for policymakers”) heter det:

“New analyses of proxy data for the Northern Hemisphere indicate that the increase in temperature in the 20th century is likely to have been the largest of any century during the past 1,000 years. It is also likely that, in the Northern Hemisphere, the 1990s was the warmest decade and 1998 the warmest year (Figure 1b).”

Figur 1b som fyller det meste av den neste siden i sammendraget er intet ringere enn grafen i MBH99, den berømte “hockeykølla”.

På klimapanelets pressekonferanse som ble holdt i januar 2001 for å annonsere ovennevnte sammendrag tronet en forstørret versjon av samme graf i bakgrunnen av panelets ledelse, som brukte en god del av pressekonferansen på å forklare grafen og dens betydning. Tilhørerne satt ikke tilbake med noen tvil om hvilket budskap Robert Watson, lederen av klimapanelet, ville formidle:

“This adds impetus for governments of the world to find ways to live up to their commitments ? to reduce emissions of greenhouse gases.”

Og pressen verden over fulgte lydig opp med artikler med navn som “1990-årene årtusenets varmeste tiår”, ofte sammen med et bilde av Manns hockeykøllegraf. Den samme grafen ble også brukt i National Assessment on Climate Change, en rapport for amerikanske beslutningstakere, i stor grad forfattet av de samme forskerne som i klimapanelet.

På bare to år hadde Manns studie rukket å figurere som en av hjørnesteinene i en rekke tunge klimarapporter, både internasjonalt og i de enkelte land. Tilbake satt forskere verden over og lurte på hva som hadde truffet dem så hardt.

Det som var anerkjent som vitenskapelig faktum i nær 100 år basert på hundrevis av studier verden over, ble visket bort over natten med bakgrunn i en enkelt studie. Så sent som i 1995, i deres andre rapport, presenterte klimapanelet det tradisjonelle synet som er fullstendig uforenlig med Manns studie.

Når vi sammenligner disse to figurene så skjønner vi hvorfor ledelsen i klimapanelet ble så begeistret for Manns studie. Ut i fra det rådende synet i klimatologien det siste århundret, som fremdeles var rådende i 1995, var det vanskelig å argumentere for en betydelig menneskeskapt global oppvarming.

Med “hockeykølla” ble arbeidet langt lettere, og gjorde at forbehold om usikkerhet og tvil ble skjøvet i bakgrunnen til fordel for et politisk enkelt budskap om katastrofal global oppvarming. Selv om langt i fra alle forskere ble imponert over Manns studie - debatten raser fremdeles - så lot store deler av det politiske miljøet seg overbevise.

I 2002 under World Summit on Sustainable Development i Johannesburg, uttalte den franske presidenten følgende:

“Our house is burning down and we’re blind to it…The earth and human kind are in danger and we are all responsible. It is time to open our eyes. Alarms are sounding across all the continents … We cannot say that we did not know! Climate warming is still reversible. Heavy would be the responsibility of those who refused to fight it.”

Ja, så effektiv var altså argumentasjonen blitt at Hans Blix, FNs våpeninspektør, nylig uttalte følgende:

“To me the question of the environment is more ominous than that of peace and war…I’m more worried about global warming than I am of any major military conflict.”

Det er altså ingen overdrivelse å si at studien fikk en enorm innvirkning, både i klimapanelets ledelse og ikke minst blant beslutningstakere verden over. Nettopp derfor vil det være katastrofalt for troverdigheten til klimapanelet dersom det skulle vise seg at denne ene studien, som de var villig til å viske ut 100 års klimaforskning med, inneholder til dels banale feil som selv en statistiker ansatt i gruveindustrien og en professor i økonomi med letthet kan finne ved enkel etterprøving.

Det avslører noe klimaskeptikere har visst i mange år, nemlig at klimapanelets ledelse er så politisk engasjert at den er villig til å slakke på de vitenskapelige kravene for å få frem de ønskede konklusjoner.

Til slutt er det verdt å få frem et vesentlig poeng med MMs kritikk som biologen Prestrud og maringeologen Jansen har misforstått. MMs målsetning er ikke å lage en valid rekonstruksjon av temperaturen på den nordlige halvkulen siden 1400-tallet, for det ville implisere at de aksepterer metodene og premissene i MBH98. Det gjør de ikke.

Alt MM har gjort er å reprodusere MBH98 med korrigerte og oppdaterte data. At dette resulterer i en rekonstruksjon som strider med alt vi vet om temperaturen på 1400-tallet demonstrerer først og fremst svakheten i Manns metode. Prestrud og Jansen har derfor med stor sannsynlighet adressert sin kritikk til feil mottaker.

Dersom Manns metode er så ustabil at den ikke tåler at de mest oppdaterte dataene brukes uten at resultatet endres dramatisk, så bør åpenbart kritikken rettes mot Mann, ikke McIntyre og McKitrick.