Doktoravhandlingen min viser måten det kan argumenteres på om rettsforholdet mellom stater og miljøet.

Jeg illustrerer dette gjennom å stille et konkret rettsspørsmål: om stater er folkerettslig forpliktet til å beskytte miljøet. Jeg spør om de tradisjonelle forståelsene og tolkningene av gjeldende folkerett er egnet til å løse dagens miljøproblemer.

Tradisjonelle tolkninger

Gjeldende folkerett forutsetter at det er mulig å skille mellom naturmiljøet i og utenfor stater. Folkeretten deler altså naturmiljøet opp i geografiske enheter, statsterritorier og bygger ikke på naturvitenskaplig innsikt om at miljøet er globalt og grenseløst.

Gjeldende folkerett gir stater en omfattende eksklusiv selvbestemmelsesrett, suverenitet, over miljøet innenfor egne territorier.

Stater kan også tolke sine internasjonale miljøforpliktelser snevert, eller helt se bort fra dem. Det rettslige grunnlag for dette er suverenitetsprinsippet, som betyr at stater ikke er underkastet andre staters vilje.

Miljøtraktater vil dermed ikke nå sitt formål, og stater kan unnlate å overholde forbudet mot å påføre andre stater betydelige miljøskader.

Miljøet respekterer ikke grensene

De tradisjonelle tolkninger av gjeldende rett kan i økende grad utfordres både faktisk og rettslig.

Faktisk kan gjeldende rett utfordres gjennom naturvitenskaplig kunnskap, som dokumenterer at miljøet, og dermed miljøødeleggelsene, ikke respekterer de geografisk opptrukne statsgrenser.

At globale miljøødeleggelser er en sum av ofte hver for seg av små statsinterne miljøinngrep fanges ikke opp av gjeldende rett. Folkeretten har heller ikke tatt inn over seg at miljøødeleggelsene på sikt kan true menneskehetens eksistens.

I avhandlingen min redegjør jeg for vitenskaplige konsensusrapporter om global oppvarming, tap av biologisk mangfold, ødeleggelse av ferskvannsressurser, ødeleggelse av havmiljø, og miljøgifter. Kunnskapene om måten miljøødeleggelse skjer på, og hvor alvorlige de er, kan sies å gjøre endringer av folkeretten nødvendig.

Tradisjonell folkerett kan også utfordres gjennom progressive tolkninger av de eksisterende folkerettskilder, og nye folkerettslige trender, slik som for eksempel menneskerettigheter, og prinsippet om bærekraftig utvikling.

Ny kunnskap om miljøødeleggelse viser at alle stater har en reell mulighet til å bestemme over den globale miljøkvaliteten, over alle staters miljøer, for eksempel gjennom utslipp av klimagasser og luftforurensning.

Kunnskapen medfører at fundamentet brister for den tradisjonelle tolkningen om at stater i utgangspunktet har suveren miljøinngrepsfrihet innenfor egne territorier og jurisdiksjonssfærer. Staters suverene selvbestemmelsesrett over eget miljø kan ikke strekkes så langt, at den gir stater rett til å bestemme over andre staters miljøkvalitet.

Folkeretten kan tolkes nytt og progressivt

Studien min viser at suverenitetsprinsippet er relativt og dynamisk, og at det gjennom omfortolkning kan tilpasses til å bidra til å løse miljøødeleggelsesproblemene. Jeg viser at nye utviklingstrekk utgjør et mulig grunnlag for og illustrerer et behov for å omfortolke suverenitetsprinsippet til et prinsipp om plikt til å beskytte det globale miljø.

Stikkord i denne sammenheng er globaliseringseffekter og fremvoksende normer om rettigheter til miljø og demokrati som internasjonale menneskerettigheter. Bekjempelse av miljøødeleggelser er blitt FN-oppgave fordi miljøødeleggelsene etter hvert kan bli så alvorlige at de utgjør trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, og staters og menneskers rett til overlevelse.

Nye forståelser av suverenitetsprinsippet og alvorligheten av miljøødeleggelsesproblemet kan også gi stater mindre rom for snevre tolkninger av folkerettskildene på miljøområdet.

Studien min viser at i de relevante folkerettskilder; miljøtraktater, forbudet mot grenseoverskridende miljøskade, og ”generelle rettsprinsipper”, finnes rom for mer miljøprogressive tolkninger og argumenter, som kan underbygge eksistensen av en generell plikt for stater til å beskytte miljøet.

Avhandlingen min viser også at dette støttes av generell normutvikling og fremvekst av nye prinsipper innenfor feltene ”soft law” (politiske erklæringer om miljøbeskyttelse), prinsippet om ”bærekraftig utvikling”, staters ansvar for å forvalte miljøet på vegne av levende og fremtidige generasjoner og en internasjonal menneskerett til miljø.

Jeg konkluderer med at stater er folkerettslig forpliktet til å besørge et minimum av miljøkvalitet innenfor og utenfor egne territorier, for å kunne oppfylle sin plikt til å beskytte det globale miljø.

Juss er samfunnsfag

Juss er et samfunnsfag, og de globale miljøødeleggelsesproblemer er trolig det viktigste problemet verdenssamfunnet står ovenfor. Avhandlingens aktualitet illustreres ved at det nå er tvil om stater vil inngå en folkerettslig bindende avtale om klima i København i desember.

Jeg er veldig opptatt av miljøproblemene, og det er ikke skrevet en folkerettslig avhandling om stater er forpliktet til å beskytte eget miljø for å kunne beskytte det globale miljø.

Jeg tror og håper forskningen min kan brukes til å bevisstgjøre norske politikere om hva Norge kan sies å være folkerettslig forpliktet til på miljøområdet, og håper på å få en jobb der jeg kan bidra til det.

Kilde:

Nicolai Nyland (2009): Er stater folkerettslig forpliktet til å beskytte miljøet. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo. Unipub forlag: ISSN 1890-2375.