Plastforurensning er en stor trussel for livet i havet. Plast påvirker organismer og dyr i næringskjeden, og endrer økosystemet. Plast i Arktis kommer via havstrømmer fra andre verdensdeler.
I havet flyter plastposer, fiskegarn og alle typer plastsøppel som dumpes i havet. Plastforurensningen finnes overalt.
Mindre partikler som mikroplast og nanoplast er et stort problem. I følge Naturvernforbundet skylles det hver dag 22 000 tonn plast ut i verdenshavene. Den forsvinner ikke. Plasten brytes ned til mindre og mindre partikler, som til slutt fisk og andre organismer i havet tror er mat.
I dag finnes det ingen gode globale regler. Ingen land blir stilt til ansvar for den plasten de forurenser havet med. Så, hvilke globale regler kan takle problemet – uten å innfører et alminnelig forbud mot produksjon og bruk av plast? For et slikt forbud vil være urealistisk og uhensiktsmessig, mener professor Alla Pozdnakova ved Nordisk institutt for sjørett på Universitetet i Oslo.
– Vi ønsker å hindre tilførsel av plast til havet. Det finnes allerede relevante internasjonale regler for dette som er veldig fragmenterte, men vi mangler mer konkrete bestemmelser om forsvarlig forvaltning og behandling av plast, miljøstandarder, ansvar og erstatningsregler, finansieringsmekanismer og styringsverktøy og institusjoner, forteller hun.
Professor Alla Pozdnakovas ved Nordisk institutt for Sjørett, UiO.(Foto: Privat)
Hvilke avtaler trenger vi?
Hun forklarer at den generelle folkemeningen går i retning av at verden trenger en ny bindende internasjonal avtale. Men hva slags avtale skal det være? Vil den være effektiv og akseptert av mange nok stater, og da spesielt av nøkkelstater innen plastproduksjonen og utslipp?
– Vi trenger jo ikke en ny internasjonal avtale som ikke fungerer – men samtidig vil en avtale uansett bli et viktig steg framover, mener Pozdnakova.
Et viktig spørsmål er også hvem som vil håndheve de eksisterende og fremtidige internasjonale reglene om plast.
Professoren mener at disse reglene må kunne treffe der det gjelder mest, nemlig private virksomheter og deres aktiviteter.
Folkerettslige avtaler binder kun stater. Stater må ha kapasitet og vilje til å regulere private aktører. Og vil viljen være sterk nok til å bruke en hel skala av virkemidler, ikke bare økonomiske virkemidler som kompensasjon og innbetalinger i fond?
– Man løser jo ikke miljøproblemer bare ved å betale. Stater bør være villige til å akseptere at deres egne interesser vil bli rammet, og det kan i praksis bli vanskelig å få til, sier Pozdnakova.
Postdoktor Froukje Maria Platjouw ved Nordisk institutt for sjørett.(Foto: Privat)
Mer plast enn fisk i fremtiden?
Froukje Maria Platjouw er postdoktor ved Nordisk institutt for sjørett. Hun mener at en ny global avtale bør ta utgangspunkt i økosystembasert forvaltning.
– Økosystembasert forvaltning er en samlebetegnelse for bruk og forvaltning av naturen som tar utgangspunkt i økosystemenes egen tålegrense, forteller hun.
For at dette skal virke må myndighetene sikre at forvaltningen er helhetlig for det enkelte økosystem. Det må gjelde på tvers av grenser for rettshåndhevelse og nivåer av forvaltning.
Og, det er viktig at beslutningsprosessene er basert på oppdatert kunnskap og føre-var-prinsippet. For forskning gir stadig ny innsikt om samlet belastning.
– En ny rettslig avtale, med bindende regler for stater, bør være fleksibel nok. Den bør gi mulighet til å tilpasse forvaltningsstrategier etter ny kunnskap, forteller hun.
Annonse
Avtalen må være bindende
Froukje Maria Platjouw forklarer at en slik global avtale må ha et juridisk rammeverk som er bindende og sterkt nok til å regulere plastforurensning, slik at miljøproblemet blir regulert effektivt.
– Det er altså avgjørende at en ny avtale ivaretar både sterke rettslige prinsipper som rettsikkerhet, forutsigbarhet, ansvarlighet og klarhet.
– Samtidig må den være fleksibel nok til å kunne ta hensyn til ny kunnskap om plastforurensing, om hvordan økosystemet virker og om ringvirkninger av tiltak, sier Platjouw.
