Dette er en vanskelig sak. Vanskelig fordi den ikke tilfredsstiller noen av våre fordommer. Vi har forestillinger om hvem som er de gode og hvem som er de dårlige. På tv er det aldri noen tvil. Den lille labassistenten blir forsøkt kneblet og blir latterliggjort, men hun vinner fram til slutt: Den mektige Nobel-prisvinneren ER virkelig en skurk - og i sluttscenen får hun sin velfortjente belønning.

Så ikke i virkeligheten.

Kanskje rett og slett fordi prisvinneren ikke var noen skurk?

Det hele starter tilbake i 1986. David Baltimore, Nobel-prisvinneren fra 1975, en av grunnleggerne av bioteknologien, arbeider ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), med det menneskelige immunsystem - ett av de aller heteste forskningsområdene på denne tiden. Han er feiret, anerkjent, respektert, beundret - og mislikt. Han er arrogant, selvsikker - med god grunn, sier noen.

Så skjer det noe. En bagatell, kanskje - men den kommer til å prege livet hans i tiår fremover - den koster ham nesten karrieren, den koster ham venner, den koster ham en av Amerikas mest prestisjefylte stillinger, den fører til rettsforfølgelse og offentlige høringer - før det hele forsvinner, oppløses i løse luften.

Hva skjedde?

Det hele starter som sagt i 1986. Med en ung vitenskapskvinne på postdoc-stipend - Margot O’Toole. Hun er ansatt på laboratoriet til en annen ung, men litt eldre kvinne (enslig mor og innvandrer er hun også - men det kom aldri fram i avisenes svart-hvite persongalleri) Thereza Imanishi-Kari.

Imanishi-Karis gruppe publiserer en artikkel i tidsskriftet Cell. Med på artikkelen er Baltimore. Han har ikke gjort noen stor innsats, men navnet hans er der - et mulig eksempel på lånt forfatterskap, men det er ikke dette som betyr noe her.

Artikkelen handler om hvordan immunsystemet organiserer seg for å møte mikrobielle utfordringer det ikke har møtt tidligere. O’Toole har en perifer rolle, hun skal repetere og kontrollere allerede utførte forsøk (som, skal det vise seg senere, var uten særlig betydning for artikkelens konklusjoner). Hun får trøbbel. Det er ikke mulig å få tallene til å stemme.

O’Toole er i villrede, jobber og jobber, men får det ikke til. Og stipendet går. For en forsker i hennes situasjon er det nå eller aldri - hun kan ikke sløse bort tiden på bortkastet arbeid. Så, en kveld finner hun noe merkelig - i en labjournal - notater for en av artikkelens kurver, men tallene stemmer ikke med kurven! Har noen jukset?

Det er her det tar av.

Vi skriver som sagt 1986. Broad og Wade har skrevet sin “Betrayers of the truth”, amerikansk vitenskap er i Watergate-mood, ser konspirasjoner og korrupsjon overalt. Heksejakten har begynt, høringer og offentlige utvalg - karrierer skal bygges - og hva er i så fall et bedre bytte enn en ekte og uforfalsket Nobel-prisvinner?

Imanishi-Kari kom først under mistanke. Hun ble gransket av sin daværende arbeidsgiver, MIT, og sin kommende, Tufts. Hun selv er med på granskningen, og oppdager og påpeker feil i artikkelen. Foreløpig ingen stor sak.

Men så kommer politikerne. Det vil si, først kommer National Institute of Health (NIH), institusjonen som finansierer selveste Baltimore. I NIH sitter den energiske svindeljegeren Ned Feder. Han lukter blod, og inn kommer demokraten John Dingle. Har noen misbrukt skattepenger her? Baltimore trekkes inn, og det hele begynner å få dimensjoner.

Hva skal Baltimore gjøre? Forsvare sine medarbeidere, selvsagt. (Noe han selvsagt ikke skulle gjort. Dette er virkeligheten, hver mann for seg!) Baltimore stiller seg på Imanishi-Karis side - de blir “de mektige”, “det bestående”. O’Toole får rollen som den undertrykte som endelig turte å si fra.

Herfra begynner Baltimore-saken å likne noe fra Kafka - byråkratiet kverner, komiteer oppnevnes, høringer, stevninger, insinuasjoner - pressen godter seg: den første kongresshøringen kommer i 1988, et spesielt etterforskningspanel opprettes samme år.

I løpet av de neste årene sørger Dingell for at saken må gjennom flere kongresshøringer. Imanishi-Kari blir anklaget, anklagene droppes, hun anklages igjen og så videre - helt fram til 1996! Hele tiden er Baltimore “guilty by association”. Han nekter nemlig å trekke støtten til sin langt mindre mektige kollega. Selv får han liten støtte fra sine mektige kolleger - det er livsfarlig å bli assosiert med fusk i forskning.

Når Baltimore, midt oppe i det hele, blir utnevnt til president for det svært prestisjefylte Rockefeller University i New York, ender det med at han må trekke seg. Imanishi-Kari, på sin side, mister stipender og forskningsmidler.

Til slutt ender det i en kriminalsak - men den kommer aldri for retten.

Folk som lar seg opprøre over svindel i forskning bør kunne lære noe av dette. I november 1994 publiserer Office of Research Integrity (ORI), det amerikanske organet som er satt til å passe på at forskerne oppfører seg pent, sin endelige rapport. Imanishi-Kari anklages for 19 tilfeller av vitenskapelig uredelighet.

Hun anker - og så, i 1996 - frafalles alle anklager. Det var rett og slett ingen ting?