Norske miljøforskere trakk i vinter et lettelsens sukk da Bjørn Lomborgs famøse bok om Verdens sanne tilstand ble dømt som “objektivt” uredelig av et for alle obskurt Dansk utvalg.

Med ett ble dette organs legitimitet enten hyllet eller også latterliggjort, alt etter som hvordan man stilte seg til kvaliteten av Lomborgs arbeid. Nå som temperaturen på debatten har gått ned, er tiden moden for å sette den i et større historisk perspektiv og i vitenskapspolitisk kontekst.

Lomborgs bok kom som en reaksjon på betenkelige medievennlige miljøforskningsprosjekter og publikasjoner på 1990-tallet. Kroneksempelet er her Biosphere 2-laboratoriet i Arizona der ufattelige to milliarder kroner ble pumpet inn i økologisk forskning under ledelse av Columbia University, med et heller magert resultat.

Økologi som Big Science har selvfølgelig også produsert viktige resultater, men avstanden til miljøpolitikk har ikke alltid vært så stor. Forskere kunne uimotsagt komme med apokalyptiske uttalelser til media om verdens tilstand og om behovet for en endret politisk kurs, uten at det skapte reaksjoner innad i fagmiljøet.

Som en av Lomborgs argeste kritikere, Stephen Schneider, uttalte til tidsskriftet Discover: “For å fange folks forestillingsevne så må vi [miljøforskere] komme med noen skremmende scenarier, vi må lage forenklede dramatiske uttalelser, og helst ikke nevne den tvil vi måtte ha. Hver enkelt av oss må finne den riktige balansen mellom det å være effektiv og det å være ærlig.”

Lomborgs bok var en reaksjon på det han oppfattet som mer effektivitet enn ærlighet i framstillingen av verdens sanne tilstand blant mange miljøforskere. Det er en lang tradisjon for effektive og spektakulære publikasjoner i miljøforskning.

Bøker som Rachel Carsons The Silent Spring (1962), Paul Ehrlichs The Population Bomb (1968), Barry Commoners The Closing Circle (1971), og Romakubbens Limits to Growth (1972), har alle satt agendaen for viktig miljøforskning. Disse berømte arbeidene ble i sin tid gjenstand for intens faglig kritikk. De ble alle slaktet av etablerte fagmiljøer som “objektivt” uredelig forsking. Dette var spesielt tilfellet med Carsons bok, som ble forkastet av ledende kjemikere og sprøytemiddelforskere.

Tittelen på boken og store deler av hennes argumentasjon mot bruken av DDT som sprøytemiddel bar, i følge dem, preg av polemikk på gyngende data. Tilsvarende med Romaklubben-rapporten som ble publisert ved hjelp av et markedsføringsbyrå. Ledende statistikere kastet seg over den og kom med en nådeløs (og berettiget) slakt. Ikke desto mindre satte rapporten en viktig (og berettiget) agenda for påfølgende statistisk forskning.

Alle disse bøkene fra miljødebattens historie er eksempler på at avstanden mellom polemikk og forskning er kort, og at heftige debatter griper langt inn i ulike, og ofte konkurrerende, fagmiljøer. De er også eksempler på at “objektivt” uredelige bøker kan sette en viktig forskningsagenda.

I et slikt lys er det Lomborg skriver mindre viktig enn debatten han har fått i stand. Han langer ut mot Worldwatch Institute sine årlige rapporter om Jordens tilstand, men den som sammenligner rapporten før og etter Lomborg sin kritikk, kan imidlertid legge merke til at siste utgave av rapporten er blitt bedre.

Mange miljøforskere kryssjekker nå sine resultater både to og tre ganger, og er mer forsiktig med profetiske uttalelser i frykt for å gi Lomborg og hans epigoner mer ved på bålet. Det illustrerer at den debatten Lomborg har skapt er mer produktiv enn det hans kritikere er villig til å vedkjenne seg. Hans bok har bidratt til å heve miljøforskingen. Det er for eksempel lite trolig at Magnar Norderhaugs bok Det er sent på jorden fra 1988 kunne blitt publisert i dag, siden Lomborg har sørget for en kritisk offentlig og vitenskaplig holdning til slike apokalyptiske profetier.

På tross av sine gode intensjoner har det Danske Utvalget Vedrørende Vitenskaplig Uredelighet (DUVVU) imidlertid ikke bidratt til å heve nivået på miljøforskningen. De ser sin oppgave i å gi en offentlig vurdering av innrapporterte klager over påstått uredelighet i forskning, slik som juks, forvridninger eller villedende vitenskaplige publikasjoner.

I rollen fungerer de i realiteten som den rene inkvisisjonen, der de samtidig er lovgiver, dommer, aktor, forsvarer, jury og straffeutøver. Det er ganske tragisk å se forskere i utvalget bruke sin forskningstid på å vurdere hverandres redelighet.

Bordet fanger også med en uheldig bumerangeffekt. Det er ikke usannsynlig at Lomborgs epigoner i fremtiden vil komme til det samme utvalget med bøker fra forskere de mener driver med uredelig forskning, og så har vi det gående.

Å stemple boken hans som uredelig er også for sterkt. Man kan mene hans bok er god eller dårlig, være enig eller uenig, men uredelig er den tross alt ikke.

For at man skal kunne si at et arbeid er uredelig, må det i det minste være bred konsensus om dette, noe som ikke er i tilfelle med Lomborg.

At forskere er uenige er selvfølgelig ikke noe nytt. De som mener noen driver med uredelig forskning kan - og bør - argumentere for dette, og Lomborgs kritikere har heller ikke spart på kruttet.

Noe ganske annet er det å rapportere til et offentlig utvalg som skal treffe “objektive” avgjørelser om hvem som har rett. Det fører bare til flere splittelser og tvister i vitenskapelige miljøer, som om det ikke er nok av dem allerede.

Det Danske utvalget viser med all tydelighet at det fungerer som et krigshissende organ som i beste fall motiverer til vitenskaplig konformitet. Dessuten brukes det utrolig med midler, energi og tid på å sitte i komiteer og skrive lange rapporter med klager over, eller forsvar av, hverandres uredelige eller ikke uredelige arbeid. Mange årsverk har gått tapt på dette i Danmark, og det er bare å håpe vi slipper noe tilsvarende i Norge.

Det finnes andre og bedre måter å kvalitetssikre forskning på enn et slikt utvalg, slik som etterskolering, fadderordninger, peer-review avtaler, evalueringskomiteer, og forskningsrevisorer.

I den grad det er behov for et dømmende utvalg, så finnes det allerede et fungerende rettssystem til å behandle tilfeller av grov fusk. Forskningsjuks hører dessuten til de store sjeldenhetene. Det er heller slik at dårlig eller slurvete forskning blir stemplet av konkurrerende forskere som uredelig i kampen om oppmerksomhet og forskningsmidler.

Det Danske utvalget har i prosessen mot Lomborg her fungert som en uheldig brekkstang i en forskningspolitisk konflikt. Det mest beklagelige med dommen mot Lomborg er imidlertid signaleffekten. Det viktigste signalet er konformitet. Den oppmuntrer ikke til akademisk whistleblowing og den skaper ikke et godt klima for meningstoleranse. Det betyr imidlertid ikke at man skal være bekymret for at miljødebatten nå er kneblet.

Er det noe å lære av miljødebattens historie, så er det at slike debatter gjentar seg, og at miljøforskere på begge sider av heftige debatter ofte har vært avhengige av dem for å generere både forskningsmidler og muligheter.