100 år med forskningstriks

Et dypdykk i geologisk historie er også et dypdykk i hvordan forskere kan jukse med fakta.

Publisert
En anerkjent lærebokforfatter fikk en kunstner til å male skyer på kartene i boken slik at problematiske områder ble dekket. (Bildet er hentet fra boka Fixists vs. Mobilists av Allan Krill)
En anerkjent lærebokforfatter fikk en kunstner til å male skyer på kartene i boken slik at problematiske områder ble dekket. (Bildet er hentet fra boka Fixists vs. Mobilists av Allan Krill)

Allan Krill er professor i geologi ved NTNU. Nylig satte han siste punktum i boka Fixists vs. Mobilists. Den skildrer 150 års fagdiskusjon om hvorvidt jordklodens kontinenter ligger i ro eller ikke.

Men boka gir også unik innsikt i hvordan anerkjente geologer jukset med fakta.

– Jeg er veldig interessert i vitenskapelig etikk. Dette er en vitenskapelig skandale som i mange år har blitt dekket over, sier Krill.

Ikke åpen for ny idé

Det hele begynte med at Allan Krill for noen år siden ble nysgjerrig på historien om geologen Alfred Wegener. Han ble en kjent person fordi han i 1915 skrev en bok med de første bevisene på at kontinenter hadde flyttet på seg.

Dette var helt nytt, og utenkelig for datidens geologer. Men istedenfor at de andre geologene var åpne for den nye ideen, ble Wegener latterliggjort.

– Jeg oppdaget også en bok fra 1861, med samme idé. Boka var en bestselger i sin tid, og bevisene var sterke, men det geologiske miljøet valgte å overse boka fullstendig, sier Krill.

Han mener at geologer har hatt kunnskap om bevisene i 100 år, men at de ledende geologene klarte å skjule de nye bevisene, og at de heller jukset med fakta enn å innrømme feil.

Malte skyer over kart

– En anerkjent lærebokforfatter fikk for eksempel en kunstner til å male skyer over kartene sine, slik at de problematiske landområdene ble dekket over. Men etter en stund fant forskeren ut at det var for dumt med skyene, og i neste utgave ble de fjernet igjen, sier Krill.

I de mest anerkjente lærebøkene ble det også fjernet kartdata, byttet gode kart med dårlige, og trikset med beskrivelser. Alt dette for å unngå å innrømme feil.

– Folk flest har for stor tillit til forskernes evne til å være objektive. Folk tror at vitenskapsfolk vil innrømme sine egne tabber når de oppdages.

– Folk tror at vitenskapsfolk på en objektiv måte vurderer ny fakta opp mot gamle teorier. Men det er i mange tilfeller fullstendig feil!

Vil ikke innrømme feil

Krill sammenligner en forskerdebatt med en fotballkamp.

– På slutten av kampen hender det at spillerne vet at de kommer til å tape. Tiden er for knapp til å score nok mål. Men likevel later de som om det er mulig å vinne. Sånn er det også i vitenskapen – man kan vite at man har tapt, men framfor å innrømme tapet, fortsetter man å spille.

– Mange forskere slutter når de ser at de tok feil, mens lærebokforfattere må skrive nye utgaver av sine bøker, og tvinges derfor til å fortsette. Forskere er som andre mennesker, de liker ikke å innrømme at de har gjort en feil, sier Krill.

Referanse:

Allan Krill, Fixists vs. Mobilists in the Geology Contest of the Century, 1844-1969