– Oppdraget vårt, slik det så ut i 2007, var å vurdere PFF – altså konkrete anklager om plagiering, forfalskning og fabrikkering. 

– Det viste seg fort at det ikke ble tilfellet.

Det sier Tor Hauken, dekan ved Universitetet i Stavanger, og et av medlemmene i Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning, eller Granskingsutvalget.

Granskingsutvalget ble opprettet i kjølvannet av den såkalte Sudbø-saken, der det ble påvist omfattende juks i forbindelse med forskningen til Jon Sudbø,  lege og forsker ved Radiumhospitalet i Oslo.

Målet med opprettelsen var å sikre bedre rutiner og muligheter for å avsløre slike brudd på forskningsetikken.

Tirsdag ble utvalgets fire første år diskutert på et seminar i Oslo, og særlig ett problem ble trukket frem av flere deltagere, både fra utvalget og fra forskningsinstituttene:

Det er vanskelig å definere hva som er juks og hva som er personalkonflikt og faglig uenighet, både for Granskingsutvalget og de involverte partene i sakene.

Personlig konflikt kan gi uredelig forskning

Siden utvalget ble opprettet i 2007 har det mottatt 24 klager, hvorav om lag halvparten har blitt vurdert. Fem har ført til at det er blitt konkludert med brudd på etiske retningslinjer, og i samtlige tilfeller har det dreid seg om plagiering av data eller resultater.

Men å skille de faktiske fuskesakene fra alle de andre, er ikke så lett.

– Det viser seg at det ofte er konflikter, enten faglige konflikter mellom forskere om hva som er rett metode, eller personlige problemer som for eksempel skillsmisser, som ligger i bunnen og er årsaken til at forskere begynner å oppføre seg uetisk eller uredelig, forteller Dag Slotfeldt-Ellingsen, et av medlemmene i utvalget.

Han forteller at uenighet om metode for eksempel kan gjøre at et samarbeid bryter sammen. Forskeren som fortsetter arbeidet kan da finne på å unnlate å kreditere den tidligere samarbeidspartneren for hans eller hennes arbeid.

Det kan oppfattes som et brudd på reglene om forfatterskap, at alle som har bidratt til arbeidet skal krediteres, og dermed blir saken klaget inn for de etiske komiteene.

– Det er ofte mye følelser involvert, og når slike konflikter ligger i bunnen, blir det ofte vanskelig å skille personalsaken fra den etiske problemstillingen, ikke minst for oss i utvalget, påpeker Slotfeldt-Ellingsen.

Må bli flinkere til å sile

Representantene fra utvalget fortalte på møtet at utvalget har brukt mye tid disse første årene på å skille ut hva som faktisk er den forskningsetiske saken i klagene som kommer inn.

– Vi må bli mer effektive i den vurderingen, og vi må klare å hjelpe den som varsler om juks med å fokusere klagen slik at den faktiske uredelighetssaken blir tydelig, sier Slotfeld-Ellingsen.

Svein Åge Christoffersen, leder av Forskningsetisk utvalg ved Universitetet i Oslo, fortalte at en slik sammenblanding av person og sak iblant har ført til at saker har blitt sendt over fra utvalget til det innklagede instituttet uten en skikkelig gjennomgang av grunnlaget for klagen.

– Da kan klager fort oppfatte det at utvalget videresender klagen som et ”godkjenningsstempel”, og ved å sende saken videre til neste ledd i saksbehandlingen, stiller utvalget seg tilsynelatende bak klagen og går godt for at det er noe hold i den, påpeker han.

Johan Giertsen, leder for Granskingsutvalget, er enig i at utvalget kan bli bedre på dette feltet:

– I noen av de saker har klagen blitt oversendt til innklaget institutt før vi gjorde en tilstrekkelig dybdevurdering av saken i utvalget, sier han.

– Forhåpentligvis har vi blitt flinkere med årene, og vi får stadig mer erfaring som gjør at vi også kan være mer offensive i avvisningen av klager det ikke er noe hold i.

- Unntar for mye fra offentligheten

Svært mye ble diskutert på Granskingsutvalgets seminar, blant annet hvilken arbeidsfordeling det skal være mellom instituttene og det nasjonale utvalget, hvordan man skal bestemme hva som er brudd på forskningsetiske regler, hva som kun er ”diskutabel forskningspraksis”, og hva som bør være offentlig når forskere anklages for juks.

På det siste punktet mente Giertsen at forskningsinstituttene rundt om i landet kan bli bedre på å offentliggjøre sitt arbeid:

– Mitt inntrykk er at instituttene og Granskingsutvalget i for stor grad unntar slike saker fra offentligheten, sier han.

I Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning står det at ”Utvalget kan i den enkelte sak bestemme at offentlighet […] først skal inntre når endelig uttalelse foreligger.”

Denne muligheten har ofte blitt benyttet, forteller Giertsen. Da er det gjerne hensynet til den enkelte forsker som har veid inn:

– Det kan jo være svært belastende å bli anklaget for juks, og da har man ofte ventet med å offentliggjøre navnet til den aktuelle forskeren til etter at saken er avgjort, forteller han.

- Offentlighet kan gjøre saken vanskeligere å løse

Nettopp fordi klagesakene ofte har vist seg å være en sammenblanding av forskningsetikk, personalsak og faglig uenighet, påpekte noen av deltagerne på seminaret at det kan være problematisk å offentliggjøre hvem de involverte i klagesaker er:

– Ofte er dette saker der selve det forskningsetiske ved konflikten – det de forskningsetiske utvalgene skal vurdere – kun er en liten del, mens det er personalsaken eller faguenigheten som er det sentrale, sier Slotfeldt-Ellingsen.

– Da vil offentlighet kunne skade muligheten til å ordne opp i konflikten internt på instituttene, påpeker han.

Giertsen påpeker imidlertid at hovedregelen er at alt skal være offentlig, og at så lite hemmelighetsstempling som mulig vil være best for alle parter:

– Det er min personlige mening at offentlighet er et gode, det sikrer rettssikkerheten og det er etterrettelig å være så offentlig som mulig når pengene og mandatet til å drive slik gransking kommer fra det offentlige, sier han.