I de siste årene før han døde gjorde nobelprisvinneren i medisin seg selv til et ekstraordinært menneskelig labeksperiment, skriver Reuters.

Doktor Ralph Steinman døde kun tre dager før han fikk tildelt Nobelprisen på mandag. Han delte prisen med Bruce A. Beutler og Jules A. Hoffman for sin forskning på det menneskelige immunsystemet.

Kritisk til treghet

Steinman, som ble 68 år gammel, ble kunngjort som vinner av den ene halvdelen av prisen for oppdagelsen av forgrenede celler og deres rolle i tilpasningsdyktig immunitet.

Nå forteller hans labkolleger at han de siste årene satte alle midler til for å få effektive resultater som kunne gjøre en forskjell i folks liv.

– Han følte at menneskelig klinisk undersøkelse var den høyeste formen for forskning, og at det var svært nødvendig å ta del i dette, sier Dr. Sarah Schlesinger, som var Steinmans labdirektør og kollega ved New Yorks Rockefeller University.

– Han var kritisk til framdriften i forskningen, og var utålmodig med både dyreforsøk og data.

Liten tro på konvensjonell behandling

At han selv ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen for fire og et halvt år siden, skal ha bidratt til at Steinman så nødvendigheten av å handle raskt for å kunne finne nye og mer effektive behandlingsmetoder.

I prosessen fikk han testet hele åtte uprøvde behandlingsmetoder, inkludert flere av sine egne terapier.

– Han hadde fra før sagt seg villig til å gå gjennom den konvensjonelle kreftbehandlingen, med cellegift og ulike inngrep, men han hadde liten tro på at dette ville kurere ham eller i det hele tatt gi ham noe mer tid, sier Schlesinger.

Smakte sin egen medisin

Steinmans oppdagelse av dendrittiske celler i 1973 førte til den første terapeutiske kreftvaksinen, Dendreon’s Provenge.

Dendrittcellen kan drepe de skadelige mikroorganismene i kroppen og bekjempe infeksjoner.

Vaksinen har hjulpet pasienter med avansert prostatakreft.

– Steinman hadde jobbet med dendrittisk celleterapi lenge før han selv ble syk. Da han fikk diagnosen ville han prøve dette på seg selv, sier Dr. Michel Nussenzweig.

Nussenzweig er avdelingssjef for molekylær immunitet ved Rockefeller-universitetet, og har jobbet med nobelprisvinneren gjennom tre tiår.

Mente egen forskning holdt ham levende

Under operasjonene av Steinman tok Nussenzweig ut prøver av svulsten, for så å gro celler på denne for å danne grunnlaget for hans personlige kreftbehandling.

– Et bioteknologisk selskap fremstilte dendrittiske celler fra Steinmans blod. Disse ble så ladet med RNA fra svulsten før vi distribuerte de til ham.

Han mottok disse åtte-ni ganger over flere måneder samtidig som han fikk behandling med cellegift og en rekke andre vaksiner.

Da diagnosen ble stilt, ble Steinman gitt mindre enn fem prosents sjanse for å overleve året. Han var selv overbevist om at det var hans elskede dendrittceller som holdt ham gående, men kollegene mener dette er umulig å si.

Ville publisere

Selv var Ralph Steinman overbevist om at han ville bli kurert, og at han ville publisere resultatet. Derfor ble også alt gjort etter boka.

– Det betydde timevis med smertende papirarbeid inn mot amerikanske kontrollmyndigheter og svært nøyaktig arbeid med studieprotokoller, forklarer kollega Schlesinger.

En lang rekke venner og kolleger tilbød strengt tatt alt de hadde av kompetanse for å hjelpe ham i behandlingen.

– Det var ikke slik at vi bare kokte sammen noe på laboratoriet og injiserte ham. Jeg brukte store deler av de siste fire årene på papirarbeid, forklarer hun.

Familien fikk beskjed om hans død på lørdag, og Nussensweig skulle overbringe budskapet til universitetet mandag morgen.

Denne planen ble endret da familien fikk e-posten om at Steinman skulle få Nobelprisen i medisin. I prinsippet kan ikke nobelprisen gis til en avdød. Men ifølge reglene kan prisen tilfalle en person som er utpekt til vinner, men som dør innen han eller hun får mottatt prisen, ifølge Nobelstiftelsen.