Bananflua puster, har sannsynligvis immunforsvar, kurtiserer hunnen med å vifte med vingene, har sex, spiser, føder, påvirkes av temperatur og har ulikt aktivitetsnivå på natta enn på dagtid. Da er det kanskje ikke rart at så mange forskere velger å ta en nærmere titt på de små insektene. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Bananflua puster, har sannsynligvis immunforsvar, kurtiserer hunnen med å vifte med vingene, har sex, spiser, føder, påvirkes av temperatur og har ulikt aktivitetsnivå på natta enn på dagtid. Da er det kanskje ikke rart at så mange forskere velger å ta en nærmere titt på de små insektene. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Får nobelpris på grunn av bananfluer

Den er en irriterende liten rakker på kjøkkenet, men er så vanvittig god til å lage barn at den kan skryte av både tur ut i verdensrommet og flere nobelpriser.

Publisert

Det er så klart bananflua jeg snakker om. Den som bare plutselig finnes i overalt på kjøkkenet hvis man har vært så lur å legge igjen, tja,  en banan i fruktskåla da man dro på ferie. En real klassiker det der.

Og når den lille rakkeren legger 500 egg i slengen, er det ikke rart at internettet er fullt av råd om hvordan man skal bli kvitt den. Eddikvann i skål, zalovann i skål, eddikvann med Zalo, nedfrysing, utfrysing og nedvasking av kjøkkenet.

Det er et strev, for har du først fått den i hus, har den slett ikke lyst til å dra. Sikker på at du ikke har bitte litt mer råtten frukt igjen i en mørk krok? Bzzzz.

26 generasjoner bananfluer på ett år

Men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene. Eller flua på størrelsen. Skal man tro på forskning, og det skal man jo, så deler mennesker og bananflua hele 60 prosent av det samme genmaterialet. Seriøst? Ja, det ser faktisk slik ut. Det samme genet som koder for at en fot skal vokse ut, er det samme hos mennesket som hos bananflua.

Den skjønner seg ikke helt på risikoen ved eddikvann, men kompenserer med å produsere et vanvittig antall barn. På et år har 26 generasjoner bananfluer blitt produsert. Noen må jo klare bragden med å svinge unna eddikvannet, og føre slekta videre.

Bananflua puster, har sannsynligvis immunforsvar, kurtiserer hunnen med å vifte med vingene, har sex, spiser, føder, påvirkes av temperatur og har ulikt aktivitetsnivå på natta enn på dagtid.

Hvorfor får vi jetlag?

Og det er dette med natt og dag årets vinnere av nobelprisen i medisin eller fysiologi har fordypet seg i. De har funnet genet som koder for døgnrytme hos bananflua, og dermed også hos mennesket.

For hvorfor får vi jetlag? Denne grusomme følelsen av å være lys våken og dødstrøtt på samme tid. Og hvorfor er det sånn at vi etter en stund klarer å snu den indre klokka slik at natt blir natt – i kroppen og hodet samtidig?

Denne gåten er nå løst. Eller – nå er i hvert fall genet som styrer den biologiske prosessen funnet. Den 10. desember skal nobelprisen deles ut til Jeffrey C. Hall, Michael Rosbash og Michael W. Young for deres arbeid med dette.

Muterte bananfluer

Christophe Pélabon er professor i biologi ved NTNU. (Foto: NTNU)
Christophe Pélabon er professor i biologi ved NTNU. (Foto: NTNU)

Men dette er ikke første gang at et forskerliv i samboerskap med bananflua har blitt til gjevt gull. Første gang var i 1933 da Thomas Hunt Morgan fikk nobelprisen i medisin eller fysiologi for sitt arbeid med kromosomers rolle i gener og arv. Morgan ønsket å forstå arv og mutasjoner. Eller genetisk variasjon, om du vil. For å finne ut av dette brukte han altså bananfluer nettopp fordi de reproduserer seg så lett.

En annen som har jobbet med bananfluer, er Christophe Pélabon ved NTNU. Han er professor i biologi. I samarbeid med D. Houles lab i Florida målte han vingene til bananfluer med et spesielt mikroskop. Etterpå plukket han ut de som hadde en spesiell lengde på vingene og prøvde å pare de med andre som hadde mest ulik vingetype. Et år og 26 generasjoner brukte han for å se om han klarte å påvirke vingene til bananfluer.

Teknikken kan overføres til andre insekter, fugl og pattedyr. Man kan bruke gullfisk, spurv, mus eller bananfluer for å prøve å finne ut det store spørsmålet: 

Hvilke begrensninger har evolusjonen?

Satt på spissen: Kan vi utvikle oss til å leve lenger? Hvorfor har giraffer, sjøelefanter og mennesker syv beinvirvler i nakken? Hvorfor har pattedyr fire lemmer og ikke fem? Hvorfor har ikke griser vinger eller fluer kjempelange vinger? Og hvor lange kan de egentlig bli hvis man griper inn og innfører tvungent ekteskap hos bananfluer? Eller gullfisk?

– Vi klarte faktisk å forandre litt på vingen hos bananfluene. Men da vi ikke styrte prosessen, gikk de tilbake til utgangspunktet, forteller Pélabon.

Evolusjonen hos bananflua har dermed grenser for hvor lang vingene kan bli. I dag bruker Pélabon tropiske planter for å jobbe videre med spørsmålet om hvilke begrensninger evolusjonen har. Dette foregår ved Centre for Biodiversity Dynamics ved NTNU.

Av og til skjer det noe skikkelig spennende for bananflua også. For tre år siden sendte amerikanske forskere bananflua opp i verdensrommet. Der hjalp den forskerne med å forstå hvordan reiser i verdensrommet påvirker komplekse organismer.

Så neste gang du får besøk av den irriterende lille rakkeren: Husk at den er viktig. Kanskje er det den som kan hjelpe mennesker til en gang å kunne leve på månen – slik den verdenskjente fysikeren Stephen Hawking mener at vi bør gjøre.

Ble det vanskelig å drepe den med eddikvann nå? Slapp av. Det er helt sikkert et egg igjen.

Referanser:

Buzzing with activiy: Fruit flies orbit earth for science. Pressemelding fra NASA. (2014)

Thomas Hunt Morgan: The fruit fly scientistUtdrag fra e-boka Essentials og Genetics, Unit 3.4, hentet fra nature.com. 

The Nobel Prize in Physiology or Medicine 2017Pressemelding fra nobelprize.org.