Kronikk: Skal Norge ha andrerangsuniversiteter?

I denne kronikken etterlyser rektor Aslaug Mikkelsen og rektor Torunn Lauvdal et politisk grep for å få utnyttet ledig kapasitet ved universitetene i Stavanger og Agder.

Publisert
Fra v.: Torunn Lauvdal, Universitetet i Agder og Aslaug Mikkelsen, Universitetet i Stavanger (Foto: UiS)
Fra v.: Torunn Lauvdal, Universitetet i Agder og Aslaug Mikkelsen, Universitetet i Stavanger (Foto: UiS)

Det er en meningsløs sløsing med ressurser når forskerkandidatene står i kø samtidig som professorene verken får forskningstid eller anledning til å dyrke fram de nye talentene.

Ved universitetene i Stavanger og Agder er det ledig kapasitet for veiledning av doktorgradsstipendiater på fagområder der doktorgradskompetansen er etterspurt.

For å få tatt kompetansen i bruk trengs et politisk grep: De nye universitetene må finansieres etter samme lest som de andre. Gevinsten er stor av en liten, men viktig pengetilførsel.

Ingen økonomisk oppfølging

Da Stortinget våren 1968 vedtok å opprette et universitet i Tromsø, var det blant annet diskusjon om hvilke studier og studieemner det nye universitetet skulle tilby.

Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik var tydelig i sin begrunnelse for ikke å åpne for alle ønsker fra landsdelen: «Det nyttar ikkje å setje i verk tiltak som etter alt å døme i dag måtte mislukkast. … Det er ein ting eg er meir redd for enn noko anna: å starte eit universitet som kan verte eit andrerangs universitet. Det har eg ikkje lyst til.»

I 1968 ble de nye universitetene i Trondheim og Tromsø etablert ved politiske vedtak i Stortinget og fulgt opp av de nødvendige bevilgningene i statsbudsjettet. Etter universitets- og høyskoleloven fra 2005 er vedtak om etablering av nye universiteter en konsekvens av en faglig vurdering.

Dermed ligger det ingen økonomisk oppfølging og konsekvens av universitetsetableringen. At de tidligere høyskolene i Stavanger og Agder er blitt universiteter, har ikke fått noen betydning for de statlige bevilgningene til institusjonene.

Mindre grunnbevilgninger

Kjell Bondevik advarte i 1968 mot å etablere universiteter som kunne utvikle seg til «andrerangs» institusjoner. De nye universitetene må sikres økonomiske rammer som forhindrer en slik utvikling.

Forskningstid og rekrutteringsstillinger til forskning og undervisning er avgjørende for at de nye universitetene skal være attraktive arbeidsplasser, skal kunne utvikle gode undervisnings- og forskningsmiljøer og levere forskningsarbeider som er av betydning i universitetenes nærområde, for nasjonen og for verdenssamfunnet.

Slik bevilgningene er nå, får ikke universitetene i Stavanger og Agder økonomiske rammer til å gi professorer og førsteamanuenser forskningstid på linje med kollegene ved de andre universitetene og vitenskapelige høyskolene.

Forsknings- og veilederkompetansen som de ansatte har, blir ikke utnyttet. I forhold til studenttallet er bevilgningene til de nye universitetene halvparten av hva de «gamle» universitetene får.

Noe av forskjellen i bevilgning er selvsagt knyttet til forskningsproduksjon og kostbare studier som odontologi og medisin. Men også grunnbevilgningen er betydelig mindre ved universitetene i Stavanger og Agder enn ved de andre universitetene.

Mangler 175 millioner

Grunnbevilgningen brukes blant annet til finansiering av forskerutdanning og til forskningstid for de vitenskapelig ansatte.

UiA og UiS har beregnet at det er en manglende basisfinansiering av de nye universitetene på 175 millioner kroner. En tildeling av stipendiatstillinger i forhold til veilederkompetansen vil dessuten tilsi 175 nye stipendiater til Stavanger og Agder.

Den store forskjellen i bevilgninger gir utslag i hvor mye tid som kan settes av til forskning for de vitenskapelig ansatte ved de to institusjonene.

Den store forskjellen i tildelinger av stipendiatstillinger har ført til at det er mange stipendiater der veiledningsressursene er minst, og for få stipendiater der det er gode veiledningsressurser.

Gode utdannings- og forskningsinstitusjoner er avgjørende for at framtidsutfordringene skal kunne møtes på en adekvat måte. Samtidig som forskningsmiljøene må bygges sterkere, både ved de gamle og de nye universitetene, står institusjonene overfor et generasjonsskifte blant de vitenskapelig tilsatte.

Halvparten av de vitenskapelig tilsatte ved universitetene er over 50 år gamle og må gradvis erstattes i løpet av de neste 15 årene. I tillegg vet vi at privat næringsliv og offentlig forvaltning i økende grad trenger forskningskompetanse.

Konkurransen om kompetansen kan bli kritisk om ikke landet nå gjør de nødvendige investeringene i forskning og forskerutdanning.

Politisk vilje og ansvar

Det er ikke slik at om de nye universitetene får rammer tilsvarende de eldre institusjonene, vil det begrense kvalitetsutviklingen samlet sett.

Det er tvert imot: Det er sløsing med ressurser å la være å ta i bruk veilednings- og forskerkompetansen ved de nye universitetene.

Universitetene i Stavanger og Agder har overfor departementet pekt på mulighetene for å rekomponere den budsjettfordelingsmodellen som brukes for den statlige finansieringen av universitetene og høyskolene. Dette kan gjøres uten at prinsippene i modellen endres.

Det viktige er at Storting og Regjering ikke skjuler seg bak tekniske
budsjettfordelingsmodeller, men viser politisk vilje og tar politisk ansvar for utviklingen av alle universitetene, også de nye.

Universitetene i Stavanger og Agder har bedt om at det over en femårsperiode skjer justeringer i grunnbevilgningen til de nye universitetene. En økning av grunnbevilgningen på 15 millioner kroner til hver av institusjonene hvert år i fem år og en tilføring av stipendiatstillinger i samsvar med veiledningskapasiteten vil gi de nye universitetene mulighet til en forskningsinnsats på linje med det de gamle institusjonene.

Det er ikke bare et spørsmål om «rettferdighet» og like rammebetingelser, men om å utnytte kompetansen som er der. Stortinget har bestemt at det skal opprettes universiteter når de faglige forutsetningene er til stede. Men følges ikke det faglige grunnlaget av økonomiske rammer, utnytter ikke landet mulighetene.

I 1988 innledet Hernes-utvalget sin innstilling om høyere utdanning med at «utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent». Den utfordringen gjelder fortsatt.