Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
For tredje gang på ni år viser en undersøkelse at doktorgradsstudenter er misfornøyde med veiledningen de får i arbeidet med avhandlingen.
Doktorgradsstudenter får oppnevnt en veileder som skal følge dem gjennom arbeidet med graden. Veilederen skal både kunne hjelpe med faglige spørsmål, og med det praktiske arbeidet knyttet til for eksempel planlegging av studier og progresjonsmål.
Hele 40 prosent av doktorgradsstudentene ved Universitetet i Tromsø er ikke fornøyde eller bare delvis fornøyde med veiledningen de har fått. Dette kom fram i en undersøkelse gjort av organisasjonen Tromsø Doctoral Students (TODOS) i juni.
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Landsdekkende undersøkelser blant doktorgradsstudenter i 2002 og 2005, gjort av Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP) og av Norges forskningsråd, ga samme resultatet.
I disse oppga nesten én av fem studenter at han eller hun ikke hadde fått tilfredsstillende veiledning.
Etterlyser oppfølging og bedre kunnskaper
– TODOS ble startet opp i mars i år, og ganske raskt fikk vi høre om medlemmer som hadde hatt problemer i arbeidet med sin doktorgrad, sier Ralph Kube, stipendiat ved Institutt for fysikk og teknologi og leder for organisasjonen.
– Blant annet pekte noen på veiledningen som et problem. Derfor tenkte vi at vi måtte på plass noen tall, gjennom en undersøkelse, for å vite hva vi skulle gjøre med problemet.
Kube understreker at de fleste doktorgradsstudentene – 60 prosent – er fornøyde med veiledningen sin. Allikevel avdekket undersøkelsen flere problematiske forhold. Mange fortalte at de aldri så veilederen sin.
Flere etterlyste også opplæring for veilederen i hva det faktisk vil si å følge opp en doktorgradsstudent.
Samme funn som tidligere
– Veiledning er kanskje den viktigste delen av doktorgradsstudiene. At veiledningen fungerer betyr enormt mye, sier Kube.
Ralph Kube (Foto: privat)
– Veilederen skal sikre at man får arbeide integrert i et godt fagmiljø, og han eller hun skal kunne skape kontakter med fagmiljøene, arrangere seminarer slik at man kan finne samarbeidspartnere, og de skal lære folk hvordan man jobber vitenskapelig.
Lederne for to av de andre interesseorganisasjoner for doktorgradsstudenter i Norge er ikke overrasket over resultatene fra Tromsø.
Problemene som kommer fram i TODOS-undersøkelsen overlapper i stor grad med resultatene fra de tidligere studiene. I rapporten fra 2002 var de tre største ankepunktene fra studentenes side at veileder ikke var spesialist på studentens fagfelt, at han eller hun hadde for liten tid og at veileder var for lite engasjert.
Veilederne selv oppfattet situasjonen annerledes.
Annonse
De mente de viktigste grunnene til at det iblant ble problemer var at studentene ikke var dyktige nok, at de ikke overholdt avtale frister, at de var for lite engasjerte eller ikke var mottagelige for veiledning, eller at de selv hadde for liten tid til veiledningen.
For lite opplæring
Curt Rice er prorektor for forskning og utvikling, og har ansvar for doktorgradsarbeidene ved UiT. Han var tilstede da TODOS presenterte sin undersøkelse, og er ikke overrasket over resultatene:
– Jeg synes det er en situasjon som gjenspeiler den generelle tilnærmingen til doktorgradsutdanningen. Det er veldig mye én-til-én, det er bare veileder og student som er involvert, og det blir en veldig sårbar situasjon. Skjærer det seg med én av de to, blir hele prosjektet vanskelig, sier han.
Curt Rice er professor i lingvistikk og påtroppende prorektor for forskning og utviklingsarbeid ved Universitetet i Tromsø.
Det er dessuten slik at veilederne ikke får noen særlig opplæring i veiledning. Det er en svakhet, innrømmer Rice.
– Det er rett og slett sånn de får pent lite opplæring som veiledere. Vi forutsetter at den som har faglig kompetanse også har implisitt veilederkompetanse, men det er ikke en rimelig forutseting. Det viser jo denne undersøkelsen, sier han.
– Det er en kultur for at den enkelte forskeren alene driver en virksomhet som inkluderer blant annet veiledning, men veilederkompetanse har ikke i tilstrekkelig grad blitt oppfattet som noe institusjonen skal ta ansvar for.
Studentene i flertall
Universitetet i Tromsø er Norges femte største universitet, basert på studentmasse. Ralph Kube mener ikke størrelsen burde være noe hinder for at veiledningen skal være god nok:
– Selv om UiT er et ganske lite universitet, burde de ta ansvar for å sikre at doktorgradsstudentene får arbeide i et aktivt akademisk miljø og ikke alene, slik det iblant har vist seg å være tilfelle.
Kube har tro på at det er mulig å forbedre forholdene for doktorgradskandidatene, selv om problemet har vært påpekt tidligere.
– Det er viktig at studentene selv er aktive, det er jo vi som faktisk mottar denne veiledningen. Jeg tror at hvis vi kjefter litt, så kan det føre til at det skjer endringer. Det er jo dessuten flere doktorgradsstudenter enn veiledere, så vi er jo i overtall, sier han med et smil.
Annonse
Kommer til å ta tid å forbedre
Universitets- og høgskolerådet kom denne måneden med nye retningslinjer for doktorgraden. Det står det blant annet at kandidaten som hovedregel skal ha to veiledere, hvorav minst én skal ha erfaring fra tidligere veiledning.
– Vi håper at universitetet nå ser nøyere på veiledningsforholdene og sørger for at kvaliteten øker. Planen er å sette i gang et samarbeid med administrasjonen fra høsten av, der vi skal se på hvordan doktorgradutdanningen, og særlig veiledningen, kan bli bedre, forteller Kube.
Han sier at TODOS har flere forslag på blokka, blant annet en egen opplæring for veilederne.
– Vi har noen forslag vi ønsker å komme med, men jeg tror det kommer til å ta lang tid før noe faktisk skjer. Her er det jo en del professorer som mener de veileder helt riktig, og at de har rett til å veilede slik det passer dem best. Men disse problemene må vi ta tak i, mener han.
(Foto: Colourbox)
Mulige gruppeløsninger
Curt Rice mener det finnes løsninger på problemene TODOS-undersøkelsen tar opp.
– Når man utpeker en veileder helt i begynnelsen, øker sjansen for det blir faglig distanse mellom stipendiat og veileder. Jeg kan se for meg at studentene heller starter utdannelsen som et kull i en forskningsgruppe, og følger et felles undervisningsløp. Så kan man velge hvem som skal være den personlige veilederen senere, for eksempel etter et år, foreslår han.
På den måten mener Rice man kan sikre at veilederen faktisk er den personen som vet mest om fagområdet doktorgradskandidaten skal arbeide med.
– Det har vært gjennomført slike opplegg, gjennom såkalte forskerskoler, de siste årene, og jeg tror alle ser fordelene ved at man er mange nok studenter sammen til at de hjelper herandre. Jeg tror ikke noen vil være imot nye tilnærminger til doktorgradsutdanningen, avslutter han.
