forskning.no skriver i dag om en undersøkelse blant doktorgradsstudenter ved Universitetet i Tromsø.

Fire av ti studenter ved UiT er mindre fornøyde med veiledningen de har fått i doktorgradsarbeidet sitt. Problemet har også vært påpekt i flere tidligere undersøkelser.

• Les også: Misfornøyde doktorgradsstudenter, igjen

Leonora Onarheim, leder for UiODoc som er Tromsø Doctoral Students (TODOS) sin søsterorganisasjon ved Universitetet i Oslo, mener det er beklagelig at problemene med veiledning på doktorgradsnivå ikke har blitt tatt tak i.

–Også en rapport fra NIFU STEP fra 2009 om gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen viser at problemer med veiledningsforholdet er en av hovedgrunnene til frafall. Dette er altså ikke bare et lokalt problem i Tromsø, sier hun.

Kan oppfattes som forskjellsbehandling

– Når jeg diskuterer veiledningsforhold med stipendiater ved UiO, er det særlig den varierende kvaliteten som slår meg. Mange får meget god veiledning, og opplever at veilederne strekker seg langt for å gi dem tid, sette seg inn i problemstillingene og inkludere dem i sine nettverk, forteller Onarheim.

– Dessverre er det også mange jeg snakker med som opplever at veiledningsforholdet trenerer skrivearbeidet, ofte på grunn av manglende tid eller spesialkompetanse hos veileder.

Onarheim peker på at det også kan oppstå andre problemer enn bare frafall:

– Jeg så en lokal undersøkelse nylig der den ujevne kvaliteten på veiledningen ble oppfattet som en slags forskjellsbehandling av stipendiatene, noe som skapte en negativ spenning innad i gruppen av midlertidig ansatte, forteller hun.

– Hva som er bra veiledning er individuelt

– Det å være delvis misfornøyd med veiledning er ikke uvanlig, mener Haaken Annfelt Moe.

Han er leder for DION, Doktorgradskandidatenes interesseorganisasjon ved NTNU og er ikke overrasket over tallene fra Tromsø.

– Hva som er god veiledning vil jo variere fra person til person, så det vil alltid være potensial for problemer. Noen foretrekker tett oppfølging, mens det for andre kan være nok å møtes en gang i året, påpeker han.

Stipendiatene vet ikke nok

Moe mener det er systematiske problemer ved måten veiledningen organiseres på.

– Om du har problem med veileder, så er det som oftest veilederen som har det meste av personalansvaret for stipendiaten, i hvert fall i praksis.

– Blir det problemer, kan man kanskje gå til instituttledelsen, kanskje videre til fakultetet, men hva skjer da? Har du rett på ny veileder for eksempel? Dette er ting som folk ikke vet, og som det ikke nødvendigvis er så lett å finne ut av, sier han.

Moe forteller at NTNU nå er i ferd med å utarbeide en håndbok for stipendiater, som skal inneholde en beskrivelse av alle trinnene i en doktorgradsutdanning, med klargjøring av hvem som har ansvar for hva gjennom hele løpet.

Han håper stipendiatene gjør seg kjent med den boken:

– Min erfaring er at stipendiatene selv vet lite om hva de skal tåle og ikke minst: hva de ikke skal tåle. I hvilke situasjoner må de akseptere at ting ikke er som de ønsker, og i hvilke situasjoner skal man gjøre noe med det? Det er mange som ikke vet nok om disse tingene, mener han.