Det er et paradoks. Til tross for at de skandinaviske landene regnes som verdens mest likestilte samfunn, er kjønnsforskjellene innen akademia påtagelige.

I Norge, Danmark og Sverige er kvinnenes prosentandel av professorstillingene lavere enn gjennomsnittet i EU. Hvorfor er det slik?

Forskerne er delt i synet på saken: Noen mener damene rett og slett ikke har et stort nok ønske om toppstillinger i akademia.

Andre argumenterer for at kvinnenes valgfrihet begrenses av synlige eller usynlige barrierer. At informasjon, rekruttering, forfremmelser, kontrollstrategier og organisasjonskultur er definert av og tilpasset mannlige arbeidstagere.

Nå konkluderer en ny rapport med at nettopp slike kjønnsbarrierer finnes ved de skandinaviske universitetene.

I tillegg mener forskerne at våre gode foreldrepermisjonsordninger faktisk kan begrense damenes karrieremuligheter.

Er likestilling ved de nordiske universitetene i virkeligheten bare en fjern drøm, spør professor Geraldine Healy fra University of London og Catherine Seierstad fra Brunel University i siste utgave av Work, Employment and Society.

Seiglivet diskriminering

Healy og Seierstad har intervjuet 240 kvinnelige akademikere fra universiteter i Norge, Sverige og Danmark, om deres opplevelser av likestilling, barrierer og diskriminering på arbeidsplassen. 

Basert på disse damenes historier har forskerne trukket noen mindre oppløftende konklusjoner.

Mer enn 80 prosent av deltagerne mente at det ikke var likestilling ved deres universitet. Over halvparten svarte at kvinner måtte jobbe hardere enn menn for å oppnå det samme.

- Vi så eksempler på både direkte og indirekte diskriminering, sier Seierstad til forskning.no.

Forventninger om familie

- Utfra intervjuer er det tydelig at mange kvinner opplever at det er forventninger om at de vil ta ut foreldrepermisjon og prioritere familie. Damene har en oppfatning av at det anses som tryggere å satse på mannlige medarbeidere, sier Seierstad.

- Kvinnene i studien opplever også at de ofte ikke er inkludert i mannlige nettverk. I akademia kan dette bety mye. Det er av stor betydning at andre forskere refererer til din forskning. Å være i en gruppe hvor forskerne er flinke til å sitere hverandre kan være viktig for å klatre i systemet.

I tillegg påpeker intervjuobjektene at det kan være tilfeller hvor kvinnelige og mannlige akademikere kan ha litt ulike tilnærminger til fagfeltet. De kan også ha forskjellige måter å presentere seg selv og arbeidet sitt på.

Funn fra studien indikerer at kvinnene opplever at universitetssystemene i utgangspunktet er tilpasset menn, og at det kan gjøre det vanskeligere for damer å avansere i det akademiske hierarkiet.

Menn velger menn

Noen av akademikerne i studien påpekte at de opplever at enkelte menn foretrekker å jobbe med andre menn, og at jobbutlysninger kan virke skreddersydde for mannlige søkere.

Majoriteten ikke hadde opplevd diskriminering ved ansettelser.

Det var heller ingen av deltagerne som mente at kvinner ble favorisert i slike prosesser. Derimot  oppga rundt halvparten av svenskene og danskene at menn fikk forrang.

Det ser fremdeles ut til å finnes seiglivet kjønnsdiskriminering i universitetssystemene, spesielt på professornivå, konkluderer forskerne i rapporten.

Barrierer

- Denne studien avslører at noen av de skandinaviske landene kan ha større ”glasstak” for kvinner i akademia enn mange av de europeiske motstykkene, sier Healy i en pressemelding fra University of London.

Glasstaket refererer til usynlige og ofte ubevisste stengsler som hindrer noen i å klatre til topps i et system.

- Studien indikerer at det finnes strukturelle barrierer som begrenser kvinnenes muligheter. Dette peker mot at kjønnene ikke stiller likt i utgangspunktet. Selv kvinner som ikke har eller ønsker barn møter forventningene om at de vil prioritere familie, sier Seierstad.

Dessuten er de utrolig fordelaktige foreldrepermisjonssystemene i de skandinaviske landene kanskje ikke så fordelaktige som vi tror.

Tveeggede permisjonsordninger

Sammenlignet med mange land har Norge, Sverige og Danmark gode ordninger for foreldre. Full barnehagedekning, betalt foreldrepermisjon og retten til å være hjemme med syke barn sørger for at foreldre kan balansere både karriere og familieliv.

Antagelig er disse rettighetene deler av forklaringa på den høye yrkesdeltagelsen blant kvinner i Skandinavia.

Men ordningene kan også begrense damenes muligheter på grunn av underliggende antagelser om at omsorg for barn hovedsakelig angår kvinner.

- Sannsynligheten for at en ung kvinne skal ta foreldrepermisjon blir for eksempel brukt for å favorisere ansettelser av menn, sier Healy.

- Uformell praksis fortrenger i mange tilfeller formell likestillingspolitikk og fører til en undervurdering av kvinners talent, noe som ikke bare skader universitetet, men også forsterker mennenes herredømme over hierarkiene.

Viktig å dele permisjon

I tillegg beskrev en stor andel av kvinnene i undersøkelsen at de følte seg slitt mellom jobben og familielivet, antageligvis som en følge av ujevn fordeling av oppgavene i hjemmet. Dette kunne føre til at kvinnen forlot akademia eller satte karrieren på hold i småbarnsårene.

Det fikk de gjerne senere svi for, fordi de ikke hadde gjort like store framskritt som mannlige kollegaer.

- De gode permisjonsordningene gir kvinner mulighet til å ha barn uten å ta en pause i karrieren. Det er veldig positivt. Men våre funn indikerer at det også kan være viktig å dele permisjonen mer enn det er blitt gjort fram til nå, sier Seierstad.

Hun påpeker at økningen i pappaperm i de siste årene i Norge derfor er gunstig, men at en enda jevnere fordeling mellom mor og far kanskje må til for å sikre mindre diskriminering.

Karriereinteresserte nok

Denne undersøkelsen utforsket bare kvinnenes egen opplevelse av diskriminering. Dermed kan man stille spørsmål ved hvor godt disse oppfatningene stemmer overens med virkeligheten.

Kan det være at skandinaviske damer lett oppfatter mye som diskriminering? Det kan ikke denne studien svare på.

- Det blir bare spekulasjoner. Man kan jo også se for seg at kvinner her overser diskriminering fordi de ser at alle internasjonale statistikker peker mot at Norge, Sverige og Danmark er verdens mest likestilt land, sier Seierstad.

Hun mener det heller ikke er gode grunner til å tro at kvinner i akademia egentlig ikke er veldig interessert i karrieren.

- Det er like mange kvinner som menn som tar doktorgrad. Man investerer mye i utdanning for å nå et slikt nivå. De fleste kvinnene i vår studie var karrierefokuserte. Dette er også forventet for mannlige akademikere, sier Seierstad.

Bedre i Norge

Det kan være mange grunner til at kvinner er dårlig representert i toppen av de akademiske hierarkiene.

- Men vi fant at de fleste deltagerne i studien identifiserte strukturelle barrierer i universitetssystemene. Da er det viktig å fokusere på det.

Det er også interessant å merke seg at kjønnsforskjellene i akademia har fått relativt lite oppmerksomhet.

- Det har vært mye fokus på likestilling i styrer og i politikken. Her er kvinneandelen nå høyere, også på seniornivå, sier Seierstad.

Hun påpeker at de norske akademikerne rapporterte om mindre diskriminering enn sine kollegaer i Sverige og Danmark. Det speiles også i undersøkelser som antyder at likestillinga er spesielt sterk i Norge.

Resultatene antyder imidlertid at vi har en vei å gå, også her i landet.

Det finnes mange undersøkelser som viser utstrakt kjønnsdiskriminering ved internasjonale universiteter. Men denne studien er likevel spesiell, mener Healy og Seierstad.

Nettopp fordi den peker på diskriminering i verdens mest likestilte land.

Referanse:

C. Seierstad & G. Healy, Women's equality in the Scandinavian academy: a distant dream? Work, Employment & Society, april 2012, vol. 26, nr. 2, s. 296-313.

Lenke:

Kjønnsbalanse i forskning: Statistikk over kvinner i akademia