Flere forskere opplever at de ikke får innreise til Kina. Å forske i landet har aldri vært enkelt, men flere mener at det nå er blitt enda vanskeligere.

Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), sier han kjenner til flere enkelttilfeller hvor norske forskere har problemer med å få visum, og dermed ikke får forsket i Kina.

- Jeg kan bekrefte at det har vært problemer etter at fredsprisen gikk til Liu Xiaobo, det er uomtvistelig.

- Det er veldig synd at vi har fått disse problemene. Selv om vi ikke vet hvor mange det gjelder, vet vi at det gjelder noen, sier Ottersen.

forskning.no har snakket med flere norske forskere som merker dette på kroppen. Fire av dem har sett seg nødt til å holde navnene sine tilbake fordi de frykter represalier, for eksempel i form av svartelisting, som i praksis tilsvarer en permament utestenging fra Kina.

En av forskerne forteller at flere norske akademikere opplever avslag på forskningstillatelser og visumsøknader, eller at behandling av søknader tar så lang tid at søkeren tilslutt gir opp.

Forskeren sier til forskning.no at dette utelukkende er på grunn av fredsprisen.

- Dette er rene skremsler fra kinesiske myndigheters side. Kineserne tar i bruk en splitt-og-hersk-teknikk hvor de rammer enkeltpersoner de ikke setter pris på, samtidig som de belønner andre forskere som enten holder munn, eller uttaler seg positivt om Kina.

Selvsensur eller pragmatisme?

En annen forsker vi har vært i kontakt med, som også har opplevd visumproblemer, minner om at Kina er et diktatur og at forskning i Kina alltid har vært vanskelig. Forskeren sier at en kinaforsker tjener svært lite på å kritisere landet i norsk presse, og legger til at man i så fall ber om bråk.

Men dette fører ikke nødvendigvis til selvsensur, mener forskeren:

- Hver forsker må selv avveie om det viktigste er å gå ut med kritikk i pressen, eller om det er viktigere å kunne fortsette å forske, og dermed bidra til viktig viten om Kina.

- Jeg har plikt til å formidle min forskning, men jeg har ikke plikt til å formidle noe som kan bety at jeg ikke får forsket mer.

Lars Harald Bøckman, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved UiO, har også opplevd visumproblemer. I motsetning til flere andre forskning.no har pratet med, har han lite å tape på å snakke ut om dette med fullt navn.

- Jeg får ofte råd om å holde kjeft, men hva hjelper det meg? Det hjelper ikke meg med å få visum, og det betyr dessuten at de oppnår akkurat det de vil. Så det eneste anstendige for meg er å si åpent det jeg mener.

Bøckman fikk den første smaken av visumproblemer i mai 2008, og senere det samme året fikk han blankt avslag fra ambassaden i Oslo. Dette var to år før fredsprisen gikk til Liu Xiaobo.

- Jeg søkte på nytt, og fikk nei igjen. Jeg spurte om jeg kunne få snakke med konsulen og få en begrunnelse, men hun var ”ikke til stede, dessverre”. Så per i dag har jeg ikke fått noen som helst forklaring.

Bøckman, som blant annet har jobbet med å oversette norsk og kinesisk litteratur, ville til Kina sommeren 2008 for å delta på en internasjonal oversetterkonferanse. Bøckman er en av Norges fremste sinologer, snakker flytende kinesisk, og hadde frem til det første visumavslaget besøkt Kina jevnlig siden 1970. Men plutselig var han altså utestengt.

- Jeg gikk ut i pressen, for jeg var ganske forbannet. Dette går jo på min integritet som forsker, ikke sant. Men det er klart når du går ut til media så gjør ikke det saken noe bedre, da mister kineserne ansikt.

Siden den gang har Bøckman søkt ytterligere tre ganger, uten hell. Sist gang, i mars i fjor, søkte han fra Hongkong for å unngå ambassaden i Oslo, og avslaget han fikk der tyder på at han har havnet på svartelisten alle hans kolleger frykter.

- Ambassaden i Oslo har altså videreført mitt navn til sentrale registre. Og da ligger jeg dårlig an.

Ytringsfrihet

Bøckman sier at han ikke angrer på uttalelsene i media.

- Overhodet ikke. Dette er det ytringsfriheten er til, at du bruker den når det gjelder.

Han mener det er et problem at forskere unnlater å ytre seg fritt om Kina.

- Man blir mer og mer forsiktig, og når folk hører at jeg har fått problemer så tenker de seg om to ganger med hva de sier og mener. For meg blir det en helt uholdbar situasjon. En slik selvsensur går direkte mot måten vi skal jobbe på.

En av forskerne som ikke vil ha navnet sitt på trykk føler ikke noe press til å holde munn.

- Det er bare min tolking av den nåværende situasjonen at det er best slik.

Rektor Ole Petter Ottersen synes det er meget beklagelig å høre at enkelte forskere føler at de ikke kan eller bør snakke fritt om dette temaet.

- Ytringsfriheten er en så viktig del av det akademiske verdisettet at den skal gjelde uinnskrenket, mener rektoren.

Ambassadøren brøt kontakten

Ifølge våre kilder hadde den kinesiske ambassadøren i Oslo, Tan Guoqiang, en imøtekommende og samarbeidsvillig innstilling til det norske forskermiljøet i tiden før fredsprisen gikk til Liu Xiaobo.

Ambassadøren inviterte til møter, møtte unge norske studenter og var lett tilgjengelig. Han framsto som svært hyggelig og åpen for samarbeid med norske forskere. Men det endte brått da Nobelprisen ble delt ut til en mann som kinesiske myndigheter anser som kriminell.

I dag opplever forskere at ambassadøren ikke engang svarer på epost. Forskere som får avslag på visum, forskertillatelse, eller opplever at visumsøknader treneres i det uendelige får ingen begrunnelse fra ambassaden.

Godt forhold til Kina, frem til 2010

En av akademikerne forskning.no har pratet med sier at Norge tidligere har hatt et spesielt og uvanlig godt forhold til Kina.

- Det forholdet har røket nå. Norge har fått Kina til å tape ansikt internasjonalt, og det koster dem lite å bryte kontakten med Norge.

Forskeren forteller at Norge var i lang tid det eneste landet som hadde en lang og uavbrutt bilateral menneskerettighetsdialog med Kina.

- Det kan vi ikke si lenger, sier forskeren, og forteller at kineserne avbrøt dialogen ifjor.

Bekymret for unge, norske forskere

Flere av akademikerne forskning.no har pratet med sier at de er bekymret for unge norske forskere, som ofte er ivrige etter å dele sin kunnskap om Kina ved å skrive om aktuelle saker eller uttale seg i media. Dermed er de sårbare for eventuelle represalier fra Kina. Og de har svært mye å tape.

- For unge doktorgradsstudenter som baserer hele sin karriere på å lære seg kinesisk og å lære om Kina kan visumproblemer bli mye mer dramatisk enn for mer etablerte forskere som oss, sier én.

En annen forsker har lignende bekymringer:

- En ung forsker som bygger hele sin doktorgradsstudie på å gjøre feltarbeid i Kina vil åpenbart få store problemer hvis de ikke en gang kommer inn i landet.

Michael Kuliani er snart i mål med en mastergrad i kinastudier ved Universitetet i Oslo. Kuliani har oversatt Liu Xiaobos politiske manifest Charta 08 til norsk, og han sier til forskning.no at han var nødt til å vurdere eventuelle konsekvenser.

- Jeg tenkte på at det kunne slå tilbake på meg. Men det blir noe veldig feil nå Kina skal få skremme meg til taushet i mitt eget land, sier han.

Kuliani har i tiden etter dette hatt et praksisopphold hos den norske ambassaden i Beijing, og opplevde ingen problemer med å få visum.

- De hadde nok fått en del uønsket oppmerksomhet hvis de nekter å slippe inn en masterstudent, sier han.

Ikke svart-hvitt

Cecilie Figenschou Bakke er leder av Kinaprogrammet ved Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo. Programmet har arbeidet med utdannings- og forskningsprosjekter i Kina siden slutten av 1990-tallet. Hun forteller at forskning på menneskerettigheter i Kina er vanskeligere enn tidligere, men at dette ikke nødvendigvis skyldes fredsprisen.

- Fra vårt ståsted er det alltid mer komplekst, og akkurat nå er det en følsom periode i Kina. Ja, vi merker at det er vanskelig å jobbe med menneskerettigheter nå, men vi vet ikke hva som skyldes fredsprisen og hva som skyldes det større bildet.

Bakke forteller at en økende grad av sosial uro i Kina får myndighetene til å jobbe ekstra hardt for å sikre politisk stabilitet i landet.

Samtidig er det en økt skepsis til internasjonal innblanding og internasjonale prosjekter, spesielt i kjølvannet av fargerevolusjonene i Sentral-Asia og den arabiske våren, og i tillegg er 2012 året hvor både den politiske toppledelsen og militære ledere skal byttes ut.

- Disse tre tingene gjør at det er en veldig følsom periode i landet, sier Bakke.

Synd for Kina, og Norge

- Det er ingen menneskerett å få besøke Kina, sier Bøckman. De kan avvise hvem de vil, men jeg synes det er veldig dumt av dem. Jeg har ikke ord på meg for å være en som bare svartmaler Kina. Jeg er kritisk til deler av utviklingen der, og det er også min jobb som forsker å følge med og fortelle om dette.

Rektor Ottersen ved UiO sier både Norge og Kina har mye å tjene på å løse problemet.

- Forsknings- og utdanningssamarbeid er så viktig for å bygge tillit mellom nasjoner og det er så viktig for våre studenter og forskere å få tilgang til den ekspertisen og de ressursene som er i Kina.

- Kina har også alt å vinne på å styrke dette samarbeidet, så jeg går ut i fra at dette kommer til å løse seg, sier han.

Løsningen

Én forsker mener kinesiske ledere må byttes ut før vi kan begynne å håpe på en positiv utvikling.

- Først må vi ha ny toppledelse, sier forskeren, og minner om at det kommer i løpet av høsten 2012.

En annen forsker sier også at det er viktig at norske universitetsledere sier klart ifra om at den nåværende situasjonen er uakseptabel. En annen forsker at det kan bidra til at Kina ikke bare slipper inn forskere som holder munn, mens de som sier feil ting til media, holdes utenfor.

- For Kina kommer neppe til å boikotte hele Universitetet i Oslo, sier forskeren.

Rektor Ole Petter Ottersen sier at det er lite han kan gjøre.

- Dette problemet må håndteres langs de politiske og diplomatiske kanalene som eksisterer. Vi har ingen kanal vi kan operere på egenhånd her, det er dessverre slik.

Det de fleste er enige om er at det er ingen enkel løsning på problemet.

- Jeg tror det er et spørsmål om tålmodighet, sier en forsker. Det går over på et punkt, men vi har veldig liten kontroll over når det kommer til å skje.

- Fredsprisens symbolverdi er veldig viktig, men kommer sannsynligivs til å minske i betydning.

forskning.no har ikke klart å komme i kontakt med Den kinesiske ambassaden i Oslo, som verken har svart på epost eller gjentatte telefonhenvendelser.