Stjeler universitetet unge forskeres ideer?

Ansettelsesreglene ved Universitetet i Oslo gjør at unge forskere i verste fall kan miste retten til eget forskningsarbeid.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Universitetet i Oslo (Foto: UiO)

Norges forskningsråd deler hvert år ut flere hundre millioner kroner til forskningsprosjekter rundt om i landet. Ofte går pengene til prosjekter der flere forskere jobber sammen, under en prosjektleder.

Med prosjektene følger det forskerstillinger og publiseringer. Begge deler kan være veien opp og frem i akademia.

Prosjektlederen får med seg unge doktorgradskandidater og nybakte doktorander ved sitt arbeidssted, og får dem til å hjelpe til med ideer og tanker til et spennende forskningsarbeid. Ideene er gjerne inspirert av doktorgradsarbeidet.

Søknaden blir innvilget – og så kommer blåmandagen for de unge forskerne:

Universitetet i Oslo (UiO) og Norges forskningsråd krever at stillingene som opprettes under prosjektet lyses ut åpent. Dermed risikerer de som bidro til prosjektets oppstart å ikke få være med på selve gjennomføringen.

– Når personer som bidrar til å utvikle prosjektskisser og har ideer så må søke på sin egen stilling, for å få gjennomføre det prosjektet som de selv har vært med på utvikle, da kaller jeg det tyveri, sier Nils Chr. Stenseth, leder for Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved UiO.

Sterk konkurranse kan skvise ut idéhaveren

Som regel ordner problemet seg av seg selv, og kandidatene som deltok i søknadsprosessen får også stillingene som følger med prosjektet. Som oftest er også den kandidaten best kvalifisert for stillingen.

Men med dagens regelverk er det ingen garanti for at det går slik.

Nils Christian Stenseth (Foto: Andreas B. Johansen)

Er det snakk om et lengre prosjekt i et spennende forskningsmiljø – for eksempel et Senter for fremragende forskning, som det Stenseth leder på UiO – vil det ofte komme inn søkere fra fjern og nær når stillingene lyses åpent ut.

Det kan være svært gode søkere med lignende bakgrunn fra andre institusjoner, eller til og med fra andre land.

– Prosjektleder er ofte inhabil overfor søkerne fra eget institutt til slike stillinger, slik at en ekstern komité avgjør hvem som får jobben. Dermed er vi tilbake til det at unge personer legger sjela si i å nå frem med en søknad, og vi etablerte hjelper dem med det – før de så blir kuttet ut når stillingene utlyses åpent, sier Stenseth.

– Det er bra for systemet om man får inn søkere med høyere kvalifikasjoner, men er det moralsk akseptabelt? Det er mitt spørsmål.

Omgår reglene i praksis

Flere av forskningslederne forskning.no har vært i kontakt kjenner seg igjen i problemstillingen. Olav Gjelsvik, leder for forskningssenteret Centre for the Study of Mind in Nature under Humanistisk fakultet, forteller at de ved flere anledninger har valgt å omgå reglene.

– Vi kjenner godt til problematikken, det har vært kontinuerlige problemer rundt dette. Forskningsrådet har som generell linje at det ikke skal nevnes navn, forteller han.

– Vi har likevel gjort det når vi mener det er riktig. Når prosjektet er utviklet av den personen, på en slik måte at han eller hun har mye av æren for tankearbeidet i det, og det er faglig og fagetisk urimelig at noen andre får prosjektet, da har vi nevnt navn i søknadene. Vi har måttet kjempe med fakultetet om det i flere omganger, men det er en kamp vi har ment det har vært vår oppgave å føre.

Gjelsvik forteller at fakultetet også har latt seg overbevise.

Også Bjørn Jamtveit, leder for senteret Physics of Geological Processes (PGP), har opplevd at regelboka for ansettelser kan være vanskelig å følge.

– Hvis det for eksempel er en veldig flink doktorgradsstudent som man gjerne ser at får en postdoc-stilling i et prosjekt de selv har utformet, så er det betimelig å stille spørsmål ved om det er rimelig å lyse ut stillingen slik at andre kan overta prosjektet, sier han.

I praksis omgås ansettelsesreglene ofte i kampen om unge flinke kandidater, forteller han.

"Olav Gjelsvik" (Foto: Ola Sæter)

– Si at en eller annen eksepsjonelt flink student tar kontakt og sier at de er interessert i prosjektet du har fått midler til. Du er interessert i å få tak i vedkommende, og du vet at det haster fordi andre også ønsker å ansette ham eller henne, men du må lyse ut stillingen åpent uansett, sier Jamtveit.

– Da kan det være fristende å lyse ut stillingene med kortest mulig svarfirst, på en slik måte at få ser den. I praksis skreddersyr man den åpne utlysningen til kandidaten og minimerer tiden som trengs for å behandle søknaden. Dermed unngår vi jo problemet, men det er uheldig at det gjøres på den måten, mener han.

UiO bestemmer, men Forskningsrådet legger føringer

Så hvem bestemmer at reglene er slik? Det er ikke helt klart.

Spesialrådgiver Nina Hedlund ved Norges forskningsråd sier forskning.no at det er universitetet selv som har ansvar for hva slags vilkår som skal stilles når noen skal ansettes. Forskningsrådet legger seg ikke opp i det.

Senterlederne forskning.no har snakket med, referer imidlertid stadig til det de oppfatter som Forskningsrådets krav til prosjektsøknadene. Gjelsvik presiserer:

– Forskningsrådet må vurdere helheten i det som er foreslått i prosjektsøknaden. Om bestemte folk nevnes, er det en del av faktagrunnlaget for den endelige beslutningen om å gi støtte eller ikke. Så hvis man navngir folk til stillinger, men Forskningsrådet mener dette er noe som bør utlyses generelt, da kan de reagere på den måten at man ikke får midler, sier han.

Universitetet selv henviser til ansettelsesreglene for UiO, som sier at tilsetting i forskerstillinger følger “ordinære prosedyrer”. 

De stammer fra universitets- og høgskoleloven, som igjen referer til arbeidsmiljøloven. Hovedregelen for statsansatte er at stillinger lyses ut åpent.

Prorektor ved UiO Inga Bostad sier hun ikke har noe å legge til ut over det.

Ønsker mulighet for søknader med navn

Både Stenseth og Gjelsvik mener universitetet bør gå tilbake til reglene slik de var tidligere, da det var mulighet for å legge ved navngitte forskeres CV-er i slike tilfeller.

– Når man har spesifikke personer i tankene bør man kunne ansette vedkommende direkte. Da må man legge ved hans eller hennes CV i prosjektsøknaden, slik at prosjektet og personens kvalifikasjoner kan vurderes i sammenheng av eksterne fagkonsulenter, sier Stenseth.

Skriftlig heller enn muntlig kommunikasjon gjør det vanskeligere å bryte ned fordommer om motparten, skriver Laila G. Aamodt. (Foto: Colourbox)

– Jeg kunne godt sett for meg en regelendring på dette, istemmer Gjelsvik.

– Men, da må det være med eksplisitte regler om når det er greit å søke med navn i søknaden, og med faglige krav om at personen skal ha utviklet ideene i søknaden på en betydelig måte, sier han.

Både han og Stenseth er enige om at slike regler skal være så begrenset som mulig – normen skal fortsatt være åpen konkurranse om stillingene.

– Jeg skal selvfølgelig ikke kunne snike inn en dårlig kandidat ved hjelp av en slik søknad, det er vi jo ikke tjent med, sier Stenseth.

Powered by Labrador CMS