Gunnstein Akselberg er blant de mest profilerte formidlerne ved UiB. - Vi svikter som universitet om vi ikke når ut til folk med forskningen vår, sier Akselberg. (Foto: Njord V. Svendsen)
Ikke alle forskere vil formidle det de finner ut, ifølge ny undersøkelse
Formidling er ikke viktig når forskere ansettes ved Universitetet i Bergen. Forskere på Det humanistiske fakultet er mest kritiske til at alle skal ha ansvar for å formidle forskningen sin.
I samarbeid med På Høyden
Artikkelen er utgitt av Universitetet i Bergens uavhengige avis, På Høyden.
European Charter & Code for Researchers
Undersøkelsen er del av UiBs arbeid med å implementere prinsippene i «European Charter &Code for Researchers», som er EUs regelverk for forskernes arbeidsforhold. Regelverket skal styrke forskningskvaliteten, fremme forskernes karriere og gjøre forskningsmiljøene mer konkurransedyktige. En rekke europeiske land har sluttet seg til regelverket.
29. mai ble den tredje workshopen om forskeres arbeidsvilkår gjennomført, som siste i rekken for å sammenligne UiBs praksis med Charter and Code-prinsippene. Etter planen skal søknad om status som «HR Excellence in Research» sendes senhøstes 2018.
Undersøkelsen ble gjennomført i februar 2018. 55 prosent av de som svarte på undersøkelsen var menn, 43 prosent kvinner (2 prosent krysset av for at de ikke ønsket å svare). 53 prosent av de som svarte sitter i stillinger som professor eller førsteamanuensis. Resten er fordelt på stipendiater (23 prosent), postdoktor (11 prosent), forsker (10 prosent) og universitetslektor (3 prosent). Materialet som er fremkommet skal brukes i UiBs avviksanalyse og handlingsplan for bedre HR for forskere.
Det går frem av en spørreundersøkelse som Universitetet i Bergen (UiB) har gjennomført blant 734 vitenskapelig ansatte.
Der ser det ut til at vilje eller evne til å forskningsformidling har liten betydning for om du får jobb på universitetet. 75 prosent av de spurte sier seg helt eller litt enig i at «forskningsformidling for allmenheten tillegges svært liten vekt» ved vitenskapelige ansettelser. Det samme gjelder ved «sakkyndig vurdering for vitenskapelige stillinger».
Humanistene skiller seg ut
I undersøkelsen skiller Det humanistiske fakultet (HF) seg ut i spørsmålene knyttet til formidling.
Blant forskere på HF er en av fire (23 prosent) litt eller helt uenig i at «alle forskere har ansvar for at forskningen deres formidles på en forståelig måte for allmennheten». Det er mer enn dobbelt så mange som på de andre fakultetene i gjennomsnitt. På Det medisinske fakultet er seks prosent av de spurte av samme oppfatning.
I den andre enden av skalaen ligger Universitetsmuseet, der 82 prosent svarer at de er helt enig i at alle har ansvar for å formidle til allmennheten. Dernest følger medisinerne, der tallet er 63 prosent.
Blant de spurte forskerne på alle fakulteter er det humanistene som i størst grad mener at forskningen deres alt er tilgjengelig for samfunnet. 76 prosent sier at de er litt eller helt enig i at «allmennheten har enkel tilgang til mine forskningsresultater». Til sammenligning mener 50 prosent på Det samfunnsvitenskapelige fakultet det samme.
– Lav status
– Jeg mener det går an å formidle hva som helst i alle fag, sier Gunnstein Akselberg.
Akselberg er kanskje den mest profilerte forskeren fra HF for tiden, og særlig kjent fra Eides språksjov på NRK.
UiB har landets neste største humanistiske forskningsmiljø, og i universitets nye humaniorastrategi er samfunnsrelevans en av hovedpilarene. Akselberg har ingen forklaring på hvorfor humanistene skiller seg ut i undersøkelsen.
– Men generelt har formidling til allmennheten lav status og formidling gir ikke poeng. Det er nok grunnen til at mange ikke prioriterer dette – man prioriterer heller det som gir uttelling. Men et universitet som ikke kommuniserer med samfunnet rundt gir dårlig legitimitet. Vi svikter som universitet om vi ikke når ut til folk med forskningen vår, sier Akselberg.
Akselberg stiller ofte opp på arrangementer, og finner både glede og utbytte i å gjøre seg synlig og tilgjengelig. Før språkprogrammet med Linda Eide kom på lufta, var mange skeptiske, forteller han – et språkprogram på fjernsyn hørtes ikke fryktelig spennende ut.
– Men så viser det seg at der er stor interesse, og folk er veldig engasjert. Dette inspirerer meg i det faglige arbeidet. Jeg ser at det jeg driver med betyr noe for noen, det blir en drivkraft for å formidle. Forskning, formidling og undervisning er deler av arbeidet mitt som befrukter hverandre. Det er verdt å bruke tid på, sier professoren.
Eldste mest innstilt
Som 68-åring passer Akselberg inn i en annen tendens i undersøkelsen: Den viser at de eldste forskerne er mest innstilt på at alle forskere bør nå ut til folket. 64 prosent av de spurte over 59 år er helt enig i at alle har ansvar for forståelig formidling. For de spurte under 30 år svarer 48 prosent det samme, og dette tallet endrer seg lite i gruppene opp til 50 år.
På spørsmål om kommersialisering av forskning er det også humaniora som skiller seg ut i tallmaterialet. To av ti på HF er litt eller helt enig i at «forskningsresultat som egner seg til kommersialisering bør kommersialiseres». Det er halvparten så mange som gjennomsnittet i undersøkelsen. På medisin er viljen til kommersialisering størst. Her er sju av ti litt eller helt enig.
I undersøkelsen generelt er kvinner mer positive til formidlingsansvaret enn menn.
Økonomiske interesser
Dekan på HF, Jørgen Sejersted, mener det ville vært mer interessant om man hadde registrert faktisk formidling. Han tror HF-forskere ville kommet meget godt ut i en slik undersøkelse.
– Jeg har ingen grunn til å tvile på at humanioraforskere er svært opptatte av formidling. Og, som det går fram av undersøkelsen, mener mange at allmennheten har god tilgang til forskningen deres. Dette henger nok sammen med at grensedragningen mellom forskning og formidling ikke alltid er like skarp i humaniora som i en del andre fag, sier Sejersted.
Han lever også godt med at fire av fem humanioraforskere mener at ikke alt som kan kommersialiseres, bør kommersialiseres.
– Kommersialisering er ikke et entydig positivt begrep; det har en viktig betydningsnyanse i retning av at saken får preg av økonomiske interesser.
HF-dekanen er ikke tvil om at humaniorafeltet ville tjent på at formidling ble satt høyere på den akademiske dagsordenen.
– Dessverre har de sterke økonomiske insentivene knyttet til undervisning og forskning ført til at formidling lett kommer i bakgrunnen. Her må man imidlertid kritisere forskningspolitikken og ikke forskerne, sier Sejersted.
Denne saken ble først publisert i På Høyden.
