Hvorfor ble du fysiker?

Hvordan velger man egentlig forskningsfelt? Her forteller tre fysikere om sin vei til forskningen.

Publisert

Sheldon fra The Big Bang Theory om fysikk. (Video: YoureInMySpotFBPAGE/Youtube)

Komiserien The Big Bang Theory har vist fysikeres hverdag inn i mange stuer her i landet, i alle fall hverdagen til karakterene Leonard og Sheldon.

De jobber med henholdsvis eksperimentell fysikk og teoretisk fysikk i TV-serien. 

Hvorfor velger noen å bli forsker, og hvordan velger de fra de milliardene av ting man kan tenkes å forske på?

Forskning.no har tatt en prat med tre fysikere om hva som pirret deres nysgjerrighet.

Rakettforskeren

- Jeg forsker på romvær, sier Jøran Moen.

Han er professor ved Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO).

- Det største prosjektet jeg har nå er å tolke rakettdata og bygge neste rakett for romværstudier over Svalbard, så du kan gjerne kalle meg rakettforsker, legger han til.

Mer spesifikt  er målet hans å finne ut hvordan nordlys forstyrrer satellittsignaler.

- Solstormer, som nordlyset er, påvirker for eksempel GPS-signaler. Nøyaktighet i GPS-signalene er for eksempel viktig når det gjelder posisjonering for redningshelikopter og for offshoreindustrien, sier forskeren.

Moen forteller at han opprinnelig skulle bli oljegeolog, og flyttet til Tromsø for å studere dette. Men så ble han fanget av nordlyset.

Fra olje til rom

- I Trømsø hadde jeg en inspirerende fysikkprofessor som fikk meg interessert i romforskning og det utfordrende temaet nordlyset er. Matematikk, fysikk og kompleksiteten i naturen tok overhånd, sier forskeren.

- Du vet jo ikke som student og helt fersk hva som forskes på. Da kan det være en tilfeldighet hvem du treffer på og blir inspirert av, fortsetter han.

Forsker Jøran Moen. Her i Ny-Ålesund hvor denne rakketten, ICI-3, ble skutt til 350 km høyde i desember 2011. (Foto: Bjørn Lybekk)
Forsker Jøran Moen. Her i Ny-Ålesund hvor denne rakketten, ICI-3, ble skutt til 350 km høyde i desember 2011. (Foto: Bjørn Lybekk)

Moen liker at den forskningsveien han har valgt er forenelig med flere forskningsmiljøer, så han får mange samarbeidspartnere i hverdagen.

- Det er ikke ensomt å være rakettforsker. 

Når forskning.no ber ham fortelle noe spesielt fra sitt felt trekker han frem Cubestar. En satellitt som i disse dager bygges av studenter ved UiO.

- Det blir Norges første vitenskapelige satellitt, og den skal sendes opp i 2014.

- Den skal kartlegge romvær rundt jorda, forteller Moen.

Tidligere i år laget forskning.no en video om Cubestar. Der ble også Jøran Moen intervjuet.

Atomkjerneforskeren

- Jeg prøver å måle hvilke energinivåer atomkjernen kan ha, og hvilke egenskaper disse energinivåene har, sier Ann Cecilie Larsen.

Hun er forsker ved Fysisk institutt, UiO.

Larsen forklarer at de ulike energinivåene forteller hvordan atomkjernen oppfører seg, for eksempel om den står helt stille eller roterer fort.

- Partiklene inne i atomkjernen går hele tiden i bestemte baner rundt hverandre, som sola med planeter rundt seg. Når de ytterste partiklene flytter seg lenger unna de innerste blir det en endring i energinivået.

Det er altså disse ulike energinivåene Larsen vil finne ut mer om.

Forsker Ann Cecilie Larsen ved elektronikkboksene i datarommet på UiO. Her behandles signalene fra måleinstrumentene i eksperimenthallen. (Foto: Trine W. Hagen)
Forsker Ann Cecilie Larsen ved elektronikkboksene i datarommet på UiO. Her behandles signalene fra måleinstrumentene i eksperimenthallen. (Foto: Trine W. Hagen)

Hun forteller at interessen våknet allerede i fysikktimene på videregående.

Det todelte mysteriet

Larsen hadde egentlig bedre karakterer i norsk og historie enn i matte og fysikk, men en engasjert fysikklærer som presenterte faget på en morsom måte snudde hennes vei mot dette forskerfeltet.

- Atomkjerner er så små, det er ikke nanoteknologi, det er faktisk en million ganger mindre. Jeg syntes det var spennende og rart å se at når man zoomer inn så mye oppfører verden seg helt annerledes, sier Larsen.

- Jeg synes også det er veldig gøy med ting som er et mysterium, og det er jo mye innen fysikken vi ikke forstår enda, fortsetter hun.

Mysteriet blir både det positive og negative med å forske på akkurat det hun gjør.

- Det beste er at man vet aldri hva som vil dukke opp. Det dukker opp overraskelser så og si hver gang vi gjør nye eksperimenter. Det er veldig spennende.

- Det verste er at at man ofte stanger hodet i veggen fordi man ikke skjønner bæret. Det er ikke alltid det finnes noen teori vi kan bruke til å forklare det vi finner, eller den teorien som finnes viser seg å være feil.

- Dette gir noen grublende og søvnløse netter, forteller forskeren.

Intet liv uten Hoyle

Når forskning.no ber henne trekke frem noe spesielt fra sitt felt blir hun litt filosofisk.

- Karbon er ett av de mest vanlige grunnstoffene som finnes. Det er også et av de grunnstoffene vi er mest avhengige av som mennesker.

- Det er et spesielt energinivå i karbonatomkjernen. Hvis det nivået ikke hadde vært akkurat der det er, hadde verden og livet vært veldig veldig annerledes, sier hun.

Energinivået hun snakker om kalles Hoyle-tilstanden, oppkalt etter den britiske astrofysikeren Fred Hoyle.

- Det er vanskelig å se for seg hvordan liv ville oppstått på jorden i det hele tatt uten Hoyle-tilstanden. Uten karbon ville du nesten ikke fått oksygen, og heller ikke tyngre atomkjerner.

- Jeg synes det er morsomt å tenke på at naturen er så fint laget at det nivået er akkurat der, sier fysikeren.

I tillegg til å studere fysikk mener Larsen at det er viktig å bli bitt av fysikkbasillen hvis man skal ha dette som fulltidsjobb.

- Dette er ingen åtte til fire-jobb. Når du holder på med et prosjekt blir det en veldig stor del av livet og hverdagen. Du er så fokusert at du gjerne drømmer om prosjektet om natta også.

Fotonforskeren

Arnt Inge Vistnes er førsteamanuensis ved Fysisk institutt, UiO.

Han forsker på små biter av lys, såkalte fotoner.

- Det finnes to måter å forklare lys på, som partikler og som bølger. En del fysikere mener vi burde finne en modell som kunne forene disse oppfatningene, og det er det jeg ønsker å finne.

Førsteamanuensis Arnt Inge Vistnes justerer laseren på en av lyskildene. (Foto: Privat)
Førsteamanuensis Arnt Inge Vistnes justerer laseren på en av lyskildene. (Foto: Privat)

Han jobber altså med å lage forklaringsmodeller for fotoner, eller lys.

Veien dit har gått via fysikkstudier ved Universitetet i Oslo, og tre sabbatsår med forskning i utlandet.

Tidlig i studiet begynte Vistnes å tenke at forklaringsmodellen var mangelfull, og fattet derfor interesse for å lage en ny.

- Jeg har også jobbet med andre forskningsprosjekter, men nå som jeg nærmer meg pensjonsalder fikk jeg lyst til å ta tak i noe som har interessert meg helt fra studietiden.

- Jeg synes det er artig å ta tak i ting som vi ikke skjønner ordentlig, spesielt hvis det er en utfordring når det gjelder logisk argumentasjon, sier Vistnes.

Møter motstand

Han synes akkurat det han jobber med er spennende fordi det handler om fundamental fysikk som har vært diskutert i mange hundre år.

- Og samtidig gjelder det lys som nesten alle mennesker har et forhold til hver dag, sier forskeren.

Han forteller imidlertid at det er motstand å møte når man jobber med å lage nye forklaringsmodeller.

- Vi tar tak i problemstillinger som noen mener er løst en gang for alle. Det er ikke slik at forskere alltid er åpne for nye ideer, så det kan være en utfordring å få aksept for dette i forskermiljø, sier Vistnes.