Hvis man vil ha forskningen sin ut i verden gjelder det å få den inn i fagfellevurderte tidsskrifter. Studier lagt ut i åpne arkiver på nettet får mye mindre oppmerksomhet.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: iStockphoto)
Om å publisere forskning:
Det tar lang tid å gjennomføre et forskningsprosjekt. Man skal:
Få øye på noe man vil undersøke
Tenke ut et design – en metode – man vil bruke til undersøkelsen
Gjennomføre undersøkelsen
Skrive artikkelen og forklare metode og presentere resultatene
Sette resultatene i sammen heng med den nyeste kunnskapen
Finne et tidsskrift som vil gi ut artikkelen
Vente på at artikkelen blir utgitt
Denne prosessen kan ta flere år
Når man vil undersøke siteringer, krever det at de artiklene man undersøker har vært offentliggjort i noen år; ellers får man ikke et pålitelig tall for hvor mange andre forskere som har vært interessert i arbeidet. På den måten blir materialet i undersøkelsen enda eldre.
Det er fristende å legge ut gode ideer på nettet i en fart. På den måten kan andre forskere se hva man gjør og kan kanskje komme med tilbakemeldinger – eller til og med anbefalinger av en sponsor, slik at man kan få penger til prosjektet.
Men hvis man virkelig vil ha forskningen sin lest og brukt av andre forskere, er det bare en metode: å få resultatene utgitt i et så anerkjent tidsskrift som mulig.
Det viser en dansk undersøkelse som er offentliggjort på en konferanse for International Society for Scientometrics and Informetrics (ISSI).
Mangler fagfellevurdering
De danske forskerne har sammenlignet hvor ofte et arbeid ble sitert når det lå tilgjengelig i et open access-arkiv på nettet, sammenlignet med når en artikkel om samme emne og med stort sett samme forfattere var publisert i et tidsskrift med fagfellevurdering.
Resultatet viser at artikkelen blir omtalt fire ganger oftere i et fagfellevurdert tidsskrift.
Forskere vil heller sitere en fagfellevurdert publikasjon enn arbeidspapirer som er lagt ut i open access-arkiver på nettet. (Foto: Colourbox)
– Det er viktig å få dokumentert om artiklene blir sitert, og om de blir sitert av folk fra samme forskningsinstitusjon eller av folk utenfra. Man blir målt på og får lønn etter antallet siteringer, og jeg ville undersøke om all den forskningen overhodet ble brukt til noe, forteller Anita Elleby, master i bibliotek- og dokumentasjonsvitenskap. Hun gjennomførte undersøkelsen som bibliotekar ved Dansk Institut for Internationale Studier (DIIS).
Har sjelden blitt analysert
Anita Elleby har gjennom fem år fulgt siteringene av ti såkalte arbeidsstudier, eller working papers, og sammenlignet dem med ti vitenskapelige artikler fra noenlunde samme forfattere, alle fra DIIS, om noenlunde samme emne.
Det er en ny metode, og det var derfor studien, med et relativt lite materiale, slapp gjennom fagfellevurderingen og ble lagt som fram artikkel på konferansen i Sør-Afrika.
Sammen med professor Peter Ingwersen fra Det Informationsvidenskabelige Akademi har Elleby analysert siteringer i databasene Web of Science og Google Scholar.
Siteringsstudier krever lang tid
Det hører med til historien tallene er samlet inn frem til 2008, og at holdningene til open access har endret seg siden den gang. For eksempel publiserer ikke forskere lenger bare arbeidsstudier, men virkelige artikler via gratis tidsskrifter på nettet, og det har dukket opp en rekke nye open access-arkiver, som nyter langt større respekt i dag.
– Jeg ville utformet analysen annerledes i dag, men slik er det med bibliometri; man kan ikke si noe om hvordan verden er akkurat nå, for det er en forsinkelse innebygd i forskningen. Det tar for eksempel to til tre år før en artikkel topper i antallet siteringer, så når man har tallene sine og har fått utført analysene, har tidene forandret seg, forklarer Elleby.
Kan være god reklame
Forskerne har hovedsakelig undersøkt artikler innenfor historie, statsvitenskap, religion og antropologi, med få avvik til naturvitenskap – men ifølge Elleby gjelder funnene antagelig innenfor alle vitenskaper.
– Men det arbeidsstudier har også en annen funksjon enn å skaffe siteringer: De tegner av et bilde av hva man gjør som forsker, at det skjer noe og innenfor hvilke områder. De kan for eksempel gjøre at man kan bli invitert på konferanser og dermed kommer ut med forskningen sin, sier Elleby.
