Vitenskapelig formidling trenger ikke være skriftlig. Det tar sosialantropologene Aleksandra Bartoszko og Anne Birgitte Leseth fra Høgskolen i Oslo helt bokstavelig i en ny forskningsrapport.

Her bruker de tegninger til å fortelle om studentenes frustrasjoner over blant annet adgangen til opplysninger på høyskolens område.

Fargerike tegneserier pleier ikke å stå i bokhyllen sammen med de vitenskapelige forskningsresultatene. Men bokhyllen på høgskolen og Nasjonalbiblioteket i Oslo har nå fått en tegneserie.

Frustrerte tegneseriefigurer er forkledde informanter i den vitenskapelige rapporten fra prosjektet «Public Space».

De to sosialantropologene har undersøkt campus på høgskolen, og studieobjektene deres er de studenter og ansatte som bruker området.

Noen av spørsmålene avdekket om informasjonstjenestene på campus var gode og tilgjengelige, og om nye studentene opplevde imøtekommenhet fra ansatte og medstudenter.

Tegningene må fortolkes

Konklusjonen på rapporten er en tegneserie med blant annet en tegning av en frustrert student. Det står damp ut av ørene hans fordi han ikke kan få personlig hjelp, men er henvist til det interne nettet.

Aleksandra Bartoszko, sosialantropolog og førsteamanuensis ved avdeling for helsevitenskap, og Anne Birgitte Leseth, sosialantropolog og studiekoordinator ved Høygskolen i Oslo, har formulert arbeidet sitt i tegninger i samarbeid med tegneren Marcin Ponomarew.

Man kan ikke lese konklusjonen av undersøkelsen, men må fortolke tegningene for å se forskernes resultat.

Tegninger er lettere og morsommere å forstå

Målet er formidling, som gjerne kan være underholdende.

Bartoszko mener at det er klare fordeler ved å bruke forskjellige formidlingsformer.

1) Vitenskap som formidles via tegninger, er tilgjengelig for folk som ikke kan lese, eller som ikke kan språket.

2) Det blir i dag produsert utrolig mye tekst, så det virkelig er vanskelig å få folks oppmerksomhet. Vi trengte noe annerledes, som ville skille seg ut.

3) Tegninger reduserer distansen som ofte blir skapt gjennom tekster – spesielt de vitenskapelige. Vitenskapen er lettere å fordøye når den blir servert på en mer folkelig måte, og når «mottakerne» er aktive i vitenskapsdannelsen.

Tegneserien er faglig forsvarlig

Selv om tegneserieformatet ikke er en utbredt formidlingsform blant vitenskapelige undersøkelser, er Aleksandra Bartoszko ikke nervøs for at det vil undergrave fagets eller forskningens troverdighet.

– Tegneseriene skulle formidle resultatene våre fra feltarbeidet til folk som ikke arbeider med antropologien til daglig. Og jeg mener vi har gjort det på en faglig forsvarlig måte. Vi har stilt de samme kravene som vi også ville ha forholdt oss til i en skriftlig etnografisk beskrivelse.

Reaksjonene fra kolleger og studenter på Høgskolen i Oslo har vært positive, forteller den norske forskeren.

En god idé – men ikke helt godt utført

Mads Daugbjerg, som er adjunkt på Avdeling for Sosialantropologi og Etnografi ved Aarhus universitet, er selv litt av en tegneseriefan.

– Tegneserier som formidlingsform er en veldig god idé, sier han.

En av historiene viser to personer som sitter og skriver til hverandre på hver sin side av en vegg.

Det framhever Daugbjerg som et vellykket eksempel på at tegninger kan illustrere det absurde i situasjonen.

– Tegninger skal illustrere noe en tekst ikke kan. Her får de visualisert hvor merkelig det er at man sitter like ved hverandre, og likevel bruker nettet som kommunikasjonsform.

Han er imidlertid ikke så imponert over tegneserierapporten – selv om han synes det er noen gode tegninger der.

– De andre tegnede situasjonene fungerer primært som illustrasjoner som like godt kunne ha vært skrevet, mener Daugbjerg.

Lotte Meinert, som er antropolog og ansatt som førsteamanuensis ved Aarhus universitet, synes tegneserien er et godt initiativ.

– Det er en veldig god idé å finne forskjellige kommunikasjonsformer for å bringe forskningen ut av elfenbenstårnet.

Tegneserier og andre formater er viktige for fagets utvikling

Samarbeidet med tegneren Marcin fikk sosialantropologenes til å reflektere over sine vanlige skriveprosesser og hvilke bildeskapende tolkninger som er mulige i leserens hode.

– Jeg synes det å bruke andre formater, eksperimentere med formidling og forsøke å gå ut av boksen, bare er berikende for forskerne. Det å sette spørsmålstegn ved sitt eget virke er ekstremt viktig for fagets utvikling, sier Aleksandra Bartoszko.

Tegningene tar utgangspunkt i virkelige situasjoner som ble observert av antropologene eller av informantene.

Og som tegningen med det illrøde, dampende ansiktet illustrerer, tyder det på at tilgjengeligheten og imøtekommenheten på høyskolens område kunne være bedre.

Lenker:

Public Space tegneserierapport

Tegner: Marcin Ponomarew

Aleksandra Bartoszkos artikkel om tegneserien

Aleksandra Bartoszkos profil

Mads Daugbjergs profil

Lotte Meinerts profil