Forskere bør dele oppdagelsene sine, enten det er til barn, journalister eller politikere, mener professor i marinbiologi Jane Lubchenco ved Oregon State University (USA).

Under årets Kristine Bonnevie-forelesning i evolusjonsbiologi, arrangert av Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), ga hun klare instrukser om hvilket ansvar som følger med forskerstillinger i forhold til miljøvern.

Opplysning

- Folkeopplysning er en av våre viktigste oppgaver, sier hun.

- Først må vi forstå hvordan systemet fungerer. Deretter følger dokumentasjon av forandringer, og hvilke konsekvenser dette medfører. Til slutt må vi forsøke å komme opp med alternativer for løsninger. Og dette må deles.

Men det er ikke bare menigmann som må belæres. Ifølge Lubchenco er det like viktig å instruere og bygge selvsikkerhet hos dem som skal formidle.

I 1998 startet derfor Lubchenco opp Aldo Leopold School of Leadership, som skolerer forskere og motiverer dem til å kommunisere utover vitenskapelige kretser, for eksempel med medier eller politikere.

- Hvordan ser du på at forskere blander seg inn i politiske avgjørelser?

- Man slutter ikke å være ansvarlig borger så fort man får sin doktorgrad, sier hun.

- Så lenge en er bevisst hvilken rolle man har, og presenterer for politikere hva som er sannsynlige utfall av det vi foretar oss, er ikke det annet enn et ansvar for informasjon, presiserer hun.

Fiskeforvaltning

Som illustrasjon på betydningen av formidling, fortalte Lubchenco om globalt fiske og hvordan ny forskning tas i bruk for å utvikle bedre forvaltningsmetoder i samarbeid med fiskere og beslutningstakere.

- Når vi fisker, endrer vi interaksjonen mellom artene. Ofte forsvinner de store predatorene, og tendensen er at vi fisker oss nedover i næringskjeden. Resultatet kan bli kollapser av hele økosystemer, forklarer hun.

Big, old, fat, female fish

En annen, men ikke like tydelig konsekvens av fiske, er evolusjonære forandringer. Nyere forskning tyder nemlig på at selektivt fiske kan endre livshistoriestrategiene til populasjoner.

Konsekvent opptak av store fisker, deriblant såkalte BOFFFer (big, old, fat, female fish), kan føre til at fiskene vokser seinere og blir kjønnsmodne i yngre alder.

Ikke bare blir det færre store fisker å ta av, men også mindre avkom til å bygge opp bestanden igjen.

- En hunn på 40 cm kan for eksempel produsere 150 000 yngel, mens en hunn på 60 cm kan få 1,7 millioner. Slike BOFFFer har altså mye å si for bærekraften i en fiskepopulasjon, illustrerer hun.

Nettverksreservater

Etter at forandringer er dokumenterte og konsekvenser utredet, er neste steg å foreslå en løsning.

Ett eksempel er en helt ny metode innen fiskeforvaltning, såkalte nettverksreservater, som er prøvd ut i USA, Sør-Afrika og Australia.

Tidligere har store enkeltreservater med nullfiske vært forsøkt. Men ved å opprette mindre og spredte vernesoner ved viktige gyteområder og habitater, tror man nå effekten kan bli enda bedre.

Økt rekruttering, og dermed utvandring fra reservatene, kan gi økt stabilitet for bestandene i nettverkssonen. Og samtidig kan fiskerne kaste snøret mellom reservatene.

Adaptiv forvaltning

- Vi følger nøye med de forvaltningsstrategiene vi prøver ut slik at vi stadig kan komme med nye alternativer og forbedringer. Dette er adaptiv forvaltning, presiserer Lubchenco.

- Hvor langt skal forskere gå om beslutninger som tas tydelig går i gal retning?

- Om en slik situasjon oppstår, har vi ikke gjort en god nok jobb som formidlere, understreker hun.

- Både miljøverneren og fiskeren ønsker at utvandringen av reservatene skal være størst mulig, så her er interessene egentlig like. Det må vi få folk til å forstå. Vi vil jo at det skal være fisk å fiske opp i fremtiden også.