– Klimasaken har vært igjennom en enorm utvikling, sier Bjørn Hallvard Samset, forsker ved CICERO Senter for klimaforskning.

forskning.no 20 år

Vi går igjennom hva som har skjedd på ulike fagfelt siden forskning.no ble startet opp.

Han er en av dem som har drevet med formidling av klimaforskning i flere år.

Forskning.no feirer 20-årsjubileum og ser tilbake på utviklingen på enkelte fagfelt.

– Klima har gått fra å være et felt som står der og vifter med armene og sier «hello, her er det noe som er kjempeviktig, vi er nødt til å fokusere på det», til å være noe som er helt på toppen av den politiske agendaen, sier Samset.

Mer kunnskap

Kunnskapen om klimaendringer har blitt sikrere i løpet av de siste 20 årene. Det har satt preg på diskusjonen, forteller Tore Furevik.

Han er direktør for Nansensenteret og har tidligere ledet Bjerknessenteret for klimaforskning.

Furevik sier at norsk klimaforskning har løftet seg veldig i løpet av de siste to tiårene.

I 2019 var norske forskere med på over 700 studier om klimaendringer. Det var mer enn dobbelt så mange som ti år tidligere, ifølge en tidligere sak på forskning.no.

Det er mange som har spesialisert seg på å forske på klimaendringer i Norge i forhold til folketallet, og forskningen får også innflytelse.

les OGSÅ

Hvorfor varslet ikke norske forskere om klima­endringene tidligere?

Skepsis

En endring som Furevik har merket, er at han i dag bruker lite tid på å diskutere om menneskeskapte klimaendringer eksisterer.

Diskusjonen går nå mer på løsninger.

– Før brukte vi ganske mye tid på å diskutere med dem som ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer. Dem var det ganske mange av for 20 år siden, og jeg og mine kollegaer brukte mye energi på å tilbakevise påstander i media, sier Furevik.

«Kan vi være så sikre?»

Også Samset merker mindre til klimaskepsis i dag enn tidligere, selv om den fremdeles er til stede. Han begynte med formidling av klimaforskning for omtrent ti år siden.

– Jeg har ikke vært med på hele utviklingen. Men da jeg begynte å kommunisere, husker jeg at jeg i alle intervjuer måtte begynne eller avslutte med å forklare hvordan vi egentlig vet at dette er menneskeskapt.

Journalistene ville vite hvordan vi egentlig kan være så sikre og kom gjerne med et litt tilfeldig skeptisk argument, sier Samset.

Både Samset og Furevik trekker frem at det virket som om mediene ønsket å balansere ved å få med kommentarer fra personer med motstridende synspunkt.

– Det var denne balansetankegangen om at hvis du hadde klimaforskere i media, så skulle du også ha med en klimaskeptiker, sier Furevik.

– Selv om FNs klimapanel og klimaforskerne var sikre i sin sak, så mente man i mediene at det fortsatt var grunn til å ha en balanse. Det er i alle fall en ting man er kommet forbi.

Skjevt bilde?

Balansetankegang i mediene handler om at ulike syn skal komme til utrykk. Ønsket om balanse kan gi et skjevt bilde av et forskningsfelt.

Et eksempel er dersom et syn på at røyking er ufarlig, skulle gis like mye plass som at det gir økt risiko for kreft.

En studie fra Maxwell T. Boykoff i 2007 viste at store amerikanske aviser i 2003 og 2004 ga mer plass til klimaskeptiske synspunkt enn det som speilet vitenskapelig konsensus. Men ikke de to neste årene.

Britiske aviser ga lite plass til synspunkter om at klimaendringer ikke er menneskeskapt, ifølge studien.

I en oppfølgingsstudie så forskere på dekningen i utvalgte aviser i fem land fra 2005 til 2019. Forskerne sjekket om artikler som handlet om klima, viste til at menneskers utslipp er den viktigste årsaken til dagens klimaendring.

90 prosent av artiklene gjorde det. Det var en økning i andelen artikler i denne kategorien over tid. Mest skepsis var det i 2010, da var tallet 82 prosent, og minst i 2015, da var tallet 96 prosent.

Handlet lite om løsninger

En norsk masteroppgave fra 2011 fant at 73 prosent av artikler om klima i utvalgte norske medier ga støtte til FNs klimapanel og dets konklusjoner. 20 prosent var nøytrale og åtte prosent skeptiske. Artiklene var publisert i 2007 og 2008.

Et flertall av artiklene reflekterte altså klimapanelets konklusjoner. Men det opplevdes nok som at det kom mye motstand.

I en studie i Norsk medietidsskrift fra 2006 av Marianne Ryghaug ble klimaforskere og to journalister som jobbet med klimafeltet, intervjuet.

Forskerne var bekymret for at klimaskeptisisme fikk ufortjent mye plass i mediebildet og for at mye av fokuset i pressen lå på uenighet. Journalistene var mindre bekymret for dette.

Ryghaug gjennomgikk også artikler om klima fra et utvalg norske aviser fra 2001 til 2005. Hun fant ut at et gjentakende tema var drama: dramatiske hendelser i naturen eller drama som handlet om vitenskapelig uenighet og konflikt.

Hun oppdaget at artiklene handlet lite om løsninger. «Det lages få koblinger mellom klimaproblemet og teknologiske løsninger på problemet», skrev hun.

Bedre kompetanse i redaksjonene

Tore Furevik har merket at journalister generelt har fått mer kompetanse på klimafeltet.

– Det sitter flinke folk i diverse avisredaksjoner som har dekket feltet over lang tid og som har god kunnskap. Jeg merker at jeg bruker mye mindre tid nå på å oppklare misforståelser enn det jeg gjorde tidligere.

I studien fra 2006 påpekte Marianne Ryghaug at få journalister i norske aviser jobbet spesielt med å dekke klima på den tiden.

Mer alarmistiske før?

Var medier og forskere mer alarmistiske i sin formidling av klimaforskning tidligere?

Samset synes ikke det.

– Budskapet fra klimaforskere har vært ganske jevnt hele veien. Fra forskningssiden så har man egentlig ikke vært sånn kjempe-alarmistiske.

– Man har snarere sagt at hvis ikke vi gjør noen ting, så vil det bli veldig, veldig ille. Og det er egentlig akkurat det samme som vi sier nå. Det er bare at nå er vi der at vi ser at det skjer noe. Dermed så kommuniserer vi ikke lenger disse aller verste scenarioene, for det trenger vi ikke.

LES OGSÅ

Hvor skråsikre kunne forskerne egentlig være om klimaendringene før 90-tallet?

De verste scenarioene er der hvor verden går mot fire til fem graders oppvarming.

En rapport som nylig ble utgitt av FNs miljøprogram, viser at med den klimapolitikken som allerede er satt i gang, så styrer vi mot en oppvarming på 2,8 grader. Dersom landenes nåværende planer og nullutslipps-mål oppfylles, styrer vi mot 1,8 grader. Men da må de langsiktige målene følges opp med politikk.

Ikke fullt så ille

– Vi er på vei mot en ikke fullt så ille verden som det vi lenge fryktet. Vi har sett en utvikling hvor det nå begynner å bli klimapolitikk etablert, sier Samset.

– Du slipper å dra dommedagskortet så ofte. Det er ikke noe gøy, egentlig. Man har lyst til å være konstruktiv.

Samtidig har vi sett at effektene av klimaendringer på samfunnet antagelig er sterkere enn forskerne trodde, fortsetter han.

– Det er ikke slik at verden brenner opp og går under. Men hvis vi får en kollaps av det globale matproduksjonssystemet, så er det ganske dommedagspreget det også. Det er dessverre fortsatt noe det er behov for å advare mot, selv med den oppvarmingen vi ser.

Et vendepunkt

Samset opplevde at det var et sterkt vendepunkt i klimakommunikasjonen før og etter at Paris-avtalen ble vedtatt i 2015.

– Det var et så tydelig signal fra alle verdens politikere.

Verden satte seg et felles mål, et «hardt og hårete mål», som Samset beskriver det.

Etter det følte han at spørsmålet om hvorvidt man skal bry seg om klimaendringer, forsvant.

– Lenge har det vært et motargument at hvis dette hadde vært så viktig, så hadde politikerne gjort noe for lenge siden. Men nå gjorde politikerne faktisk noe. Nå var det helt tydelig at dette blir faktisk tatt på alvor på høyeste nivå i verden. Da måtte resten snu også og si at «ok, dette er seriøst».

I en artikkel på forskning.no fra 2016 skrev Katherine Duarte at diskusjonen om klima i mediene hadde endret seg. Duarte forsker på kommunikasjon av klimaforskning.

Det ble skrevet mindre om usikkerhet og skepsis, og mer om tiltak og tilpasning, i 2016 enn et par år tidligere.

Klimadekning hadde hatt en nedadgående trend internasjonalt, spesielt etter klimatoppmøtet København i 2009. I 2015 tok dekningen seg opp.

Fra å etablere at noe skjer til å diskutere løsninger

Samset oppsummerer med at i dag er klima på toppen av agendaen for politikere og bedriftsledere.

– Da har kommunikasjonen også endret seg fra å etablere hva som skjer og at noe er sant, over til å levere den kunnskapen som vi faktisk trenger for å gjennomføre det grønne skiftet.

Både Furevik og Samset har tatt med seg lærdommer på veien om forskningsformidling.

– Jeg, og mange andre klimaforskere, har blitt flinkere til å formidle. Jeg må si fra når noe er usikkert, men jeg må ikke la budskapet drukne i usikkerheten. Det har vært gjensidig læring for de som er journalister og klimaforskere, sier Furevik.

– En lærdom at jo mer konkret man kan gjøre noe, jo bedre. Det høres fullstendig opplagt ut, men det gjelder i stor grad på klima, sier Samset.

Neste steg for samfunnet

Samset sier også at han prøver å vinkle det som at vi står overfor neste steg i vårt samfunns utvikling, snarere enn at klimaendringer er noe som kan ødelegge samfunnet.

– Altså å vinkle det som noe konstruktivt som vi skal bruke til å komme oss videre.

Han mener at det også fremdeles er viktig å anerkjenne spørsmål fra folk som er skeptiske.

– Det er de naturlige spørsmålene som alle sitter med. Det er viktig at vi alle har et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på nå som vi skal ta vanskelige valg for samfunnet.

– For min del så har det vært viktig å fortsette å kommunisere og rydde opp i disse spørsmålene, selv om de egentlig ble avgjort for 30 år siden. Det kommer stadig nye mennesker inn og lærer om dette i dag. Så vi må fortsette å kommunisere også de bitene.

Samset sier at det var mye av grunnen til at han ga ut en bok fjor kalt «2070 - Alt du lurer på om klimakrisen, og hvordan vi kan komme oss forbi den».

– Den er egentlig et 450-siders langt svar på alle de forskjellige innvendingene jeg har møtt opp igjennom tiden, pakket inn i en konstruktiv historie.

Referanser:

Maxwell T. Boykoff: «Flogging a Dead Norm? Newspaper Coverage of Anthropogenic Climate Change in the United States and United Kingdom from 2003 to 2006», Area, 2007.

Lucy McAllister, Meaghan Daly, Patrick Chandler, Marisa McNatt, Andrew Benham & Maxwell Boykoff: «Balance as bias, resolute on the retreat? Updates & analyses of newspaper coverage in the United States, United Kingdom, New Zealand, Australia and Canada over the past 15 years», Environmental Research Letters, 2021.

Marianne Ryghaug: «Some like it hot» – Konstruksjon av kunnskap om klimaendringer i norske aviser», Norsk medietidsskrift, 2006.

Katherine Duarte: «En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning: hvilke stemmer og holdninger blir representert i norsk pressedekning av klimaendringer?». Masteroppgave, Universitetet i Bergen, 2010.

LES OGSÅ

Norge kan gjøre Europa mindre avhengig av kritiske mineraler fra Kina