Allerede på 1950-tallet oppdaget en gruppe amerikanske forskere tegn på at menneskelig aktivitet kunne gjøre jorda varmere.

Prinsippene bak global oppvarming hadde da vært kjent siden slutten av 1800-tallet.

Det skulle likevel ta lang tid før temaet fikk stor oppmerksomhet her i landet.

I 1959 dukket for første gang ordet «drivhuseffekt» opp i en norsk avis. Men vi skal langt inn på 1980-tallet før den norske offentligheten fikk et forhold til det som senere blir omtalt som klimaendringer eller global oppvarming.

Forskerne deltok lite

Hvordan ble kunnskapen om dette problemet formidlet i mellomtiden? Hvilken tilgang hadde vi på kunnskap om klimaendringer før det ble et høyaktuelt politisk tema i vår tid?

Lars Sandved Dalen har forsket på dette. Resultatet har blitt en artikkel i Mediehistorisk Tidsskrift som kom ut før jul.

Dalen har en doktorgrad i biologi og er forskningsformidler ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og fagbokforfatter. Nå tar han også en mastergrad ved fagforfatterstudiet ved OsloMet.

I artikkelen har han gått gjennom forskningsbasert informasjon om menneskeskapt global oppvarming i Aftenposten, Dagbladet og VG i perioden 1959–1988. Disse avisene ble valgt fordi de var de mest toneangivende riksdekkende avisene på denne tiden.

Han har undersøkt alle kronikker, debattinnlegg og nyhetsartikler i denne perioden som inneholdt ordet «drivhuseffekt».

Dette har gitt et interessant innblikk inn starten på norsk klima- og miljøjournalistikk og på forskernes formidling av kunnskap på denne tiden.

Overrasket over journalistene

Dalen mener at norske forskere har visst om at menneskeskapt global oppvarming var en mulighet i godt over 50 år.

De delte derimot ikke denne innsikten med offentligheten i stor grad, viser analysene hans. Og i den grad de gjorde det, var de svært forsiktige.

Det ble skrevet i alt 12 kronikker som inneholder ordet «drivhuseffekt» i perioden. Seks av dem er skrevet av eksperter, fem av journalister og én av en politiker.

Bare rundt 3 prosent av forekomstene av ordet «drivhuseffekt» i mediene stammer fra en kronikk skrevet av en forsker. Av disse igjen var kun én utdannet innen geofysikk (meteorologi).

Journalistene var derimot modigere i formidlingen av kompliserte teorier om klimaforskning, mener han.

Nesten halvparten av alt stoff med ordet «drivhuseffekt» var journalistisk.

– Jeg er overrasket over hvor flinke journalistene var i denne perioden. Mange enkeltjournalister var veldig engasjerte og erkjente nok alvoret ganske tidlig, mener Dalen.

Måtte velge ett begrep

Nasjonalbiblioteket har digitalisert alle norske aviser. De enkelte avisene har også selv et digitalt arkiv.

Disse arkivene har Dalen brukt i studien.

Ingen snakket om «global oppvarming» ved inngangen til 1960-tallet. I den perioden Dalen studerer mener han at ordet «drivhuseffekt» var mest brukt. Han bestemte seg for å bruke dette som søkeord da han skulle studere alle stofftyper i perioden.

– Du klarer naturligvis ikke å plukke ut alt stoffet som handler om dette temaet ved å definere ett enkelt søkeord, men jeg tror ordet treffer ganske godt for denne perioden.

Opptatt av usikkerheten

Det kan være mange årsaker til at forskerne i denne tidlige fasen av klimaforskningen ikke delte sin kunnskap med det allmenne publikum, mener Dalen.

– For det første var det kanskje mer uvanlig den gang at forskere og fagpersoner skrev kronikker om forskningsfunn. For det andre var det kanskje heller ikke så mange klimaforskere i Norge som kunne skrive noe advarende om dette på denne tiden, sier han.

Dessuten var det mange andre miljøproblemer å ta tak i på denne tiden, som sur nedbør, klorfluorkarboner, forurensning. Disse miljøvernsakene tok mye av både spalteplassen og folks oppmerksomhet, mener han.

Det kan også virke som om at når forskerne delte kunnskapen om drivhuseffekten, var de svært opptatt av usikkerheten.

Selv om de fleste var innforstått med de fysiske konsekvensene av stadig økende utslipp av CO₂, manglet de nemlig data. Flere var opptatt av at dette måtte de ha mer kunnskap før det kunne konkluderes, sier Dalen.

Ozonlaget overtatt trollenes rolle

Fagsjef Asmunn Moene ved Meteorologisk institutt sier i et debattinnlegg i 11. april 1988 i Aftenposten at det er betenkelig at teorien om klimaendringer har fått så stor publisitet.

«Jakten på sensasjoner i massemediene er sikkert en av grunnene», skrev han. Moene mener at forskerne bør være påpasselige med å ta med motforestillinger til sine teorier.

Professor i biofysikk ved Universitetet i Oslo, Thormod Henriksen, sier 29. desember 1988 i VG at han er lei av skremselspropagandaen om ozonlaget.

«I gamle dager ble vi skremt med spøkelseshistorier og troll. I dag er trollenes rolle overtatt av ozonlag som blir tynnere, drivhuseffekt og algeinvasjon.»

Henriksen har selv deltatt i målinger av ozonlaget over Norge. Målingene har vist at det varierer fra år til år.

Dette oppslaget viser med tydelighet utfordringen for mange forskere i møte med journalister som skal skrive om miljøproblemer, mener Dalen.

Forskerne kunne ikke selv vise til undersøkelser som hadde funnet endringer i klimaet og kunne derfor ikke gå god for påstandene om nedgangen i tykkelsen på ozonlaget og økningen i temperaturen, skriver han i artikkelen.

Noen var oppriktig bekymret

Selv om det ikke ble skrevet så mange kronikker og debattinnlegg fra eksperter og forskere om drivhuseffekten i perioden han studerer, ser Dalen at interessen for temaet øker i norske medier ut over 1970- og 1980-tallet.

Det fantes nå også norske forskere som var oppriktig bekymret.

Professor i geofysikk ved Universitetet i Oslo, Ivar Isaksen, var en av dem. Han var en av verdens ledende ozonforskere på 1980-tallet.

Isaksen sier i et intervju i 1987 at han er bekymret for klodens fremtid. Han sier han tror at klimaendringene «vil bli merkbare i begynnelsen av neste århundre».

Også atmosfæreforsker Truls Lynne Hansen ved Nordlyslaboratoriet uttaler til Aftenposten i 1988 at han er svært pessimistisk.

«Vi er stilt overfor en helt ny situasjon. Det haster med å gjøre noe. Vårt hemningsløse forbruk av fossilt brensel som drivstoff til biler og fly, i industri og kraftproduksjon, må opphøre», sier han.

Åpen konflikt

På begynnelsen av 1980-tallet ser Dalen for første gang spor av noe det skulle komme mer av etter hvert, nemlig en åpen konflikt mellom forskere om klimaendringene.

I et intervju med Aftenposten i 1983 sier meteorolog Kaare Langlo:

«Rapporten fra amerikanske forskere om illevarslende klimaendringer det neste århundre som følge av «drivhuseffekten»ved utslipp av karbondioksyd fra fossilt brensel til atmosfæren, er sterkt overdramatisert.»

Analysen plukker ikke opp alt

Klimaforsker Bjørn Samset ved CICERO synes analysen Dalen har gjort er svært interessant. Men han tror ikke en analyse av pressestoff plukker opp alt.

– De toneangivende resultatene innen klimaforskning, som stort sett kommer fra USA, plukkes nok opp av en del norske forskere i Norge. Men de blir ikke så synlige i en slik analyse av de tre avisene.

– Vi har hatt et sterkt fagmiljø i Norge som har vært med hele tiden. Jeg tror det har foregått en del formidling gjennom andre kanaler. Dagbladet, VG og Aftenposten har nok ikke vært regnet som de viktigste arenaene for formidling av forskning i Norge. Forskerne har heller gått direkte til beslutningstakerne og departementene.

Norge har vært med på alle rapportene til FNs klimapanel, minner Samset om. Politikerne som jobbet med klimalovgivning har nok hatt rådgivere også i Norge, tror han.

– I dag er vi blant de mest aktive nasjonene innen klimaforskning i verden målt per innbygger, minner Samset om.

Det kan virke som om de norske forskerne var skeptiske til klimaendringene, men de reservasjonene som kom, blant annet fra meteorologene som advarte mot å trekke for raske slutninger, var helt på sin plass, mener Samset.

– Som forskere kunne de ikke bare akseptere nye forskningsresultater og konkludere med at det snart var dommedag. Det var riktig av dem å diskutere og kritisere.

Da drivhuseffekten ble en skurk

Samset tror at Dalens valg av ordet «drivhuseffekt» er godt og representativt for den perioden han studerer. Men det var ikke uproblematisk at dette ordet ble popularisert, mener han.

Dette skjer særlig etter vitnemålet til NASA-klimaforsker James Hanson i den amerikanske Kongressen i 1988, der han sa han at menneskeskapte klimaendringer og drivhuseffekten utgjorde en trussel.

– Vi fikk et retorisk problem ved at drivhuseffekten her blir presentert som skurken. I virkeligheten er jo ikke drivhuseffekten en skurk, men en helt naturlig og essensiell del av livet på jorda. Problemet er bare at det blir for mye av den.

I ettertid ble det problematisk for klimadebatten å bruke dette ordet, mener Samset.

– CO₂ blir sammenliknet med en gift, mens det er en helt vanlig del av kretsløpet. Dette har bidratt til å gjøre debatten om klimaendringene ekstra vanskelig.

År 2000 som et vendepunkt

Flere av de forskerne Dalen refererer til, bruker år 2000 som en referanse for når vi virkelig vil komme til å merke klimaendringene.

Dette synes Samset er interessant.

– Dette viste seg jo å bli helt riktig. Men da dette ble sagt på 1980-tallet, føltes det veldig lenge til. Selv om de hadde god forståelse av hvordan de grunnleggende naturlovene fungerte, klarte ingen den gang å forutsi hvor vanvittig raskt vi skulle øke energibruken og utslippene våre og hvor stort trykket på naturen skulle bli.

Ble skremt selv også

Petter Nome var en av de tidlige norske journalistene som lagde journalistikk om klimaendringene.

I 1988 sender NRK dokumentarserien «Året 2048» i to episoder. Den første er om ozonlaget og den andre om drivhuseffekten. Sammen beskrev de hvordan klimaendringene kan ha forandret livet på jorda i 2048.

Nome forteller at han og kollega Torbjørn Morvik ikke visste noe om dette temaet da de startet på dokumentarene.

NRK-journalistene hadde lest en artikkel i The Guardian om noe som ble kalt drivhuseffekten og bestemte seg for å se nærmere på dette.

NRK-serien ble en internasjonal suksess. Den ble vist på TV i over 100 land.

– Jeg har alltid blitt utfordret av umulige oppgaver. Og dette var en slik oppgave.

– Det var veldig utfordrende å lage konkret og nær journalistikk om kjemiske prosesser i atmosfæren. Prosesser som kunne få virkning om mange år. Vi bestemte oss derfor for å ta et grep som ble ganske alarmistisk. Men etter hvert som vi jobbet med dette, ble vi jo ganske skremt selv, sier Nome til forskning.no.

Opprettet krisetelefon

Det var ikke bare de selv som ble skremt. Det ble også seerne. Såpass mye at NRK fikk opprettet en egen krisetelefon etter sending. Den ble nedringt.

Reaksjonene fra norske forskere uteble derimot.

Bortsett fra Ivar Isaksen, var det ingen norske forskere som ble brukt som kilder i filmene. Nome har inntrykk av at de ikke var helt på banen den gang. Han tror det handlet om mangel på kunnskap.

Etter dokumentarserien tok det mange år før klimaendringer kom skikkelig på dagsordenen, mener Nome.

Han forklarer det med at dette var farlig kunnskap for politikerne. Konsekvensen av å ta det på alvor ble for store. Det rokket jo ved mye av grunnlaget for norsk økonomi, forklarer han det med.

– Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde kunnskap og i filmen kom hun med klare advarsler om hva som kunne skje, men hun tok ikke politiske grep av betydning. Miljødepartementet var med på å finansiere prosjektet og daværende miljøminister Sissel Rønbeck var en av pådriverne for å redde ozonlaget, men dette med drivhuseffekt tror jeg var for stort å ta skikkelig inn over seg, sier Nome.

En del av populærkulturen

Lars Sandved Dalen mener at fagpersonene selv, som kanskje skulle vært de første til å rope varsku, på mange måter ble nyttige medløpere for særinteresser som ikke ønsket en endring.

– Det er krefter, for eksempel oljeselskaper, som bevisst har utnyttet at forskerne har uttrykt så mye uenighet og tvil.

Det har gjort at politikerne også har blitt usikre, mener han.

– Derfor har det tatt kjempelang tid. Først de siste årene er det slått fast at klimaendringene er en realitet.

Det er ikke først og fremst forskernes fortjeneste, mener Dalen.

– I dag har klimaendringer blitt en del av populærkulturen, noe mange kunstnere, forfattere og kulturpersoner er opptatt av. Dette er folk som kan sette ord på følelsene knyttet til miljøproblemene. Det treffer kanskje folk mer direkte enn når forskerne uttaler seg om tørr forskning.

Debatten har kommet til et nytt nivå

Klimaforsker Bjørn Samset mener at mediene er viktige for folks holdning til klimaendringer, men de er ikke alene.

– Politikerne og folk du har rundt deg, er også veldig viktige.

Det har hjulpet at de fleste mediene har tatt en avgjørelse om at nå er vi stort sett ferdig med den klassiske klimaskepsisen, mener han.

– Det har blitt lettere, etter at mange medier ikke lenger jobber ut fra prinsippet om at journalisten alltid må bringe inn en kritisk stemme i artiklene om klimaendringer.

Han mener at debatten nå har kommet over til et nytt nivå.

– Den perioden Dalen beskriver var en fase hvor problemet måtte anerkjennes. Så måtte vi over i en fase hvor vi måtte forstå. Nå er vi mer over på en ny fase som handler om løsninger og hvordan vi skal forholde oss til endringene i klimaet, sier Samset.

Vanskelig å finne bilder

Petter Nome hadde nylig et gjensyn med dokumentarfilmene han og kollega Torbjørn Morvik lagde i 1988. Da slo det ham at det var en nesten umulig oppgave den gang å finne gode bilder til de klimascenariene de beskrev.

Dette var jo et ukjent problem den gangen.

– I dag hadde det vært utrolig enkelt å finne bilder av flommer og jordskred. Nå skjer det jo hele tiden. Det sier jo noe om at vi traff skremmende ganske godt.

Kilde:

Lars Sandved Dalen: Forsiktige forskere, engasjerte journalister, Mediehistorisk tidsskrift nr. 2 2020

les også

Hvordan vil klima­endringene påvirke verdens byer?