Kronikk: Forskningsformidling og retningslinjer

INNLEGG: En viktig etisk dimensjon i klimadebatten er alvoret rundt klimaproblemene som våre barn og barnebarn får i fanget. Derfor er kritikk av folk som skaper forvirring og kommer med misvisende påstander nødvendig, mener Rasmus Benestad.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Det kommer tydelig frem fra Kjell Stordahls respons (14.mai) på mitt innlegg om retningslinjer rundt forskerformidling (2.mai) at det er nødvendig med slike i klimadebatten.

Det er positivt at mitt innlegg har skapt litt engasjement. Men det er fremdeles et tankekors at norske akademiske foreninger er så lite synlige i denne sammenheng, og at dette temaet ikke egentlig er på ‘agendaen’.

Tolkninger?

Stordahl mener mitt bidrag i denne debatten er en avsporing, og forsvarer seg med at han ikke har lagt noen fortolkning til grunn, slik jeg har gjort, men at han kun har forholdt seg til ‘ordinær statistisk informasjon’.

Man kan nesten forstå ham slik at jeg ikke burde tolke hans argument. Er det virkelig det som er ditt budskap, Kjell Stordahl? I så fall synes jeg det er en ganske absurd tanke. For hvorfor legger du da fram ‘ordinær statistisk informasjon’, når du mener at det ikke skal tolkes?

Ved å velge ut kun de 8 siste årene, har han plukket ut en kort periode og fokusert på ett utvalgt datasett, som tilfeldigvis passer hans argument – dvs lagt premissene for sitt svar (‘cherry picking’ på engelsk).

En statistiker burde vite bedre, for et litt annet utvalg ville ha gitt et annet svar. Dette har man lenge vært klar over i vitenskaplige miljøer. Og fordi ‘alle’ har visst om det, har man ikke skrevet noen vitenskaplige artikler om slikt, før en nylig artikkel av Easterling & Wehner.

Den sier blant annet: “Climate scientists pay little attention to these short-term fluctuations as the short term ‘‘cooling trends’’ mentioned above are statistically insignificant and fitting trends to such short periods is not very meaningful in the context of long-term climate change”.

Globale middeltemperaturer igjen

Selv om en regresjon ikke gir en ‘oppover-trend’ over 8 år, betyr ikke det at effekten fra økte drivhusgasser har sluttet å virke. For man kan se fra Figur 1 at det har vært flere tidligere 8-års perioder hvor en slik naiv lineær ‘trend’ tilsynelatende har indikert en ‘avkjøling’, til tross for at det fant sted under en langsiktig oppvarming. Situasjonen kan sammenlignes med kalde dager ut på vårparten; det betyr ikke at solen, som varmer mer og mer, har mistet noe av sin innvirkning.

Figur 1 viser estimert global middeltemperatur over de siste 50 år fra ulike analyser. De rette linjene viser resultat fra regresjonsanalyser - der en lineær relasjon er brukt mellom temperatur og tid (en naiv 'trend analyse'). HadCRUT3 skiller seg ut ved å gi sterkest negativ gradient for 2001-2008.
Figur 1 viser estimert global middeltemperatur over de siste 50 år fra ulike analyser. De rette linjene viser resultat fra regresjonsanalyser - der en lineær relasjon er brukt mellom temperatur og tid (en naiv 'trend analyse'). HadCRUT3 skiller seg ut ved å gi sterkest negativ gradient for 2001-2008.

 

Men også påstanden om at Stordahl ikke har tolket informasjonen virker pussig, når han i sitt opprinnelige innlegg skrev at det var “vanskelig å se sammenhengen mellom global temperatur som i perioder både går opp og ned eller ligger flatt mens CO2 konsentrasjonen hele tiden går jevnt oppover”.

Og Stordahls ‘tolkning’ er feil både på grunn av at han ser på for korte tidsintervaller, og fordi det er en viss usikkerhet forbundet med estimatene for den globale middeltemperaturen. Han legger for stor vekt på HadCRUT3-dataene, som viser minst endring over tidsrommet 2001-2008 – se rød kurve i figuren som jeg viste til i mitt forrige innlegg. Når det da viser seg at HadCRUT3 ikke så godt fanger opp den siste varme perioden i Arktis som f.eks GISTEMP (svart kurve, som forøvrig indikerer at 2005 var det varmeste året), og HadCRUT3 da representerer et nedre anslag, blir hans påstand også feil.

Men mitt opprinnelige poeng er, at alle som uttaler seg med faglig autoritet burde være klar over at effekten av drivhusgasser er treg og har lang tidsskala, i motsetning til naturlige variasjoner på opp til 10 år. Usikkerheten tilsier også at man ikke bare kan velge ett datasett og neglisjere andre.

Klimamodeller

Stordahl skriver “at IPCC har bommet usedvanlig mye på sine temperaturprognoser. Her er det bare å sammenligne observert global temperaturutvikling med IPCCs prognoser fra år 2000”. Jeg gjentar også at Stordahls påstand om at klimamodellene ikke gjengir oppvarmingen siden 2000 er feilaktig. Se Figur 2:

Figur 2 viser estimert global middeltemperatur over de siste 50 årene - sammen med spennet av ulike estimater fra et utvalg av klimamodellene beskrevet i IPCC (2007) - 'CMIP3'. Her er det ikke blitt midlet over ensemble-kjøringene for at de naturlige svingningene også skal komme frem. Sammenligningen viser et rimelig godt samsvar mellom modell og virkelighet.
Figur 2 viser estimert global middeltemperatur over de siste 50 årene - sammen med spennet av ulike estimater fra et utvalg av klimamodellene beskrevet i IPCC (2007) - 'CMIP3'. Her er det ikke blitt midlet over ensemble-kjøringene for at de naturlige svingningene også skal komme frem. Sammenligningen viser et rimelig godt samsvar mellom modell og virkelighet.

 

I tillegg kan det være at forhold i havenes tilstand kan gjøre at den globale middel-temperaturen ikke stiger jevnt (Keenlyside et al, Nature 2008).

Det er viktig å påpeke at fremstillingen at den globale middeltemperaturen ofte – som i IPCC rapportene - viser ‘glattet ut’ temperatur ved å ta middel-temperaturen av flere ulike simuleringer. Det gjør at de naturlige variasjonene ‘dempes’ i modellresultatene. Derfor kan man ikke bruke slike ‘ensemble-middeltemperatur’ som argumentasjon for at modellene ikke fanger opp en naturlig svingning på 8 år.

Oppdiktning

Ett av punktene under etiske retningslinjer bør vel også være at man ikke skal dikte opp nye irrelevante sider av saken, eller vri meninger til å bli noe annet enn som var tiltenkt. Her kan jeg trekke frem ett eksempel fra Stordahl sitt siste innlegg: I denne debatten, og henvisningen til Erik Byes leserbrev i Forskerforum, blir jeg anklager for å fremstille folk som løgnere. Men ‘løgn’ er Stordahls og Erik Byes egne ord.

Man bør ikke forveksle mellom usanne påstander og løgn; Mens førstnevnte kan være en ulogisk konklusjon, en utilsiktet feil, eller en løgn, er det kun den siste definisjonen som er direkte ufin. Det må være lov å diskutere usannheter uten å bli beskyldt for å stemple andre som løgnere. Imidlertid kan man ikke være løgner dersom man ikke vet bedre, og det er akkurat det jeg har kritiser Stordahl for – nemlig mangel på elementær kunnskap.

Stordahls leserbrev forsøker å gi inntrykk om at Pål Prestrud støtter hans argumentasjon om at IPCCs globale temperatur-prognoser er meget usikre. Den ‘støtten’ tolker jeg både som lite oppriktig.

Mistenkeliggjøring

Det er interessant at Stordahl viser til et leserbrev i Journalisten, og sier at jeg mistenkeliggjør faglige motstandere. En ting er at jeg der forsøkte meg på en litt ny sjanger for at journalistene skulle kunne fordøye stoffet, og at jeg ble kalt inn på teppet etter en klage til min arbeidsgiver.

Men alle påstandene og antydningene som kommer frem i mitt leserbrev kan dokumenteres. Det er f.eks. en kjensgjerning at enkelte forskere har engasjert seg i klimapolitikken til både Canada og USA så vel som Norge, uten selv å ha erfaring innen klimaforskning. Er det slik at faktiske forhold ikke tåler dagens lys?

For er det ikke greit å ta opp problematiske omstendigheter rund klimadebatten? Mener Stordahl at vi bare burde ha ‘lov’ til å diskutere statistikk - som de fleste kanskje ikke skjønner likevel?

Det er en kjensgjerning – ikke mistenkeliggjøring - at Stordahl ikke har fått med seg at 8 år er for kort til å evaluere effekten fra drivhusgassene, at figurene i IPCC ofte viser gjennomsnittet fra flere simuleringer slik at naturlige variasjoner jevnes ut, og at den globale middeltemperaturen gjengitt av klimamodellene er i godt samsvar med observasjonene.

I tillegg har han blandet sammen tilstandene La Niña og El Niño, påstått at klimamodellene er lite troverdige fordi de har så mange parametere (en absurd påstand), henvist til en Texas-republikaner (en senator uten forskerkompetanse) for å rakke ned på Mann sitt arbeide, påstått at IPCC ikke har kompetanse med prognoser (til tross for at IPCC tar med seg erfaring fra b.la. værvarsling), at klimamodellene ikke fanger opp effekten fra endringer i solaktiviteten, og regnet feil. Nå er det så mange ulike momenter at det neppe kan påstås at det er snakk om tilfeldigheter.

Lobbyvirksomhet

Når det gjelder den nevnte lobbyvirksomheten forbundet med klimadebatten, kan jeg vise til f.eks Heartland-instituttet (som også jobber aktivt for tobakksindustrien - de påstår at passiv røyking ikke er farlig). Dette bruker jeg som et argument for at vi kanskje trenger etiske retningslinjer – og dette er ikke noe jeg laster Stordahl for.

Heartland-instituttet holder i juni en ny konferanse, sponset av erkekonservative amerikanske interessegrupper. Men dette møtet reklamerer de norske klimarealistene.com for på sine nettsider. ‘Klima-realistene’ har for øvrig sterke forbindelser med Frp, hvor lederen er et aktivt Frp-medlem (Svenn Korseth sr). De driver også med ‘videreformidling’ av budskap fra b.la. amerikanske interessegrupper.

Men som sagt, vet jeg ikke om Stordahl tilhører denne kretsen. Likevel er disse forholdene likevel interessante i konteksten rund forskerformidling og etiske retningslinjer. Hovedbudskapet i mitt leserbrev var nettopp etiske retningslinjer – Stordahls leserbrev brukte jeg kun som eksempler.

Løpegutter?

Men det er en kjensgjerning at Stordahls sine argumenter rundt 8-års intervaller også stammer fra utlandet, noe som artikkelen til Easterling & Wehne indikerer. Det hersker heller liten tvil om at det finnes lobbyvirksomhet, og disse er eksperter til å overbevise folk som ikke har utdanning innen klimatologi, selv driver med aktiv forskning, deltar på vitenskaplig konferanser, eller er oppdatert mht den vitenskaplige litteraturen.

På den måten er jeg redd akademikere med annen bakgrunn lett kan lures til å ‘importere’ myter og feilaktig informasjon. Jeg kan ikke se at Kjell Stordahl har publisert vitenskaplig arbeid som er relevant for klimaproblematikken.

Mange av argumentene som er blitt brukt i klimadebatten i Norge – også fra Stordahl - kan også spores til utenlandske nettsider. Men det å oversette et par setninger fra nettsidene til f.eks. amerikanske interessegrupper, og så presentere det i norske medier uten å ha forutsetninger for å skjønne hva de innebærer, er ikke hva jeg kaller kritisk bidrag i debatten. Når disse er signert med en akademisk tittel, og presentert av akademikere som ikke behersker den mest grunnleggende og relevante kunnskapen, blir budskap lett innført på et forkledd vis. Det synes jeg er betenkelig.

Kvalitet

Stordahl mener at jeg debatterer på en måte som ødelegger mulighet for en konstruktiv klimadebatt, Forskeres rolle er å fremskaffe beste kunnskap og formidle denne – ikke pleie hverandres egoer. Det er viktig at vi setter høye krav og forventninger til folk som ønsker å fremstå med faglig autoritet.

Streng

Man bør heller ikke forveksle det å være streng med å være ufin eller mangel folkeskikk. Jeg ønsker ikke å være ufin, og forsøker derfor å unngå slemme utsagn. Men jeg kan være både oppriktig og direkte. Og jeg mener at man godt kan være streng mot de som titulerer seg med akademiske titler – angivelig for å gi inntrykk av faglig autoritet – og som begår en rekke grunnleggende feil eller ikke gjør et grundig forarbeid.

Ved å være streng, vil man legge listen litt høyere enn når anarki råder. Og det burde være i både leserne og seriøse parters interesse.

Avsporing

At Stordahl følte at han var nødt til å forsvare sine feilaktige påstander med å beskylde meg for å mangle folkeskikk, tolker jeg som en avsporing – noe han ironisk nok beskylder meg for.

Men jeg kan ikke huske at jeg har gitt noen av mine motstandere utrivelige karakteristikker, men jeg har kun påpekt og kommentert deres handlinger, misforhold mellom forventninger og kunnskapsnivå blant akademikere, eller andre faktiske forhold. Det må da være lov. Men jeg ønsker tilbakemelding om hvor jeg har vært ufin – gi konkrete eksempler med sitat, vær så snill!

Det er også litt interessant at Stordahl, som ikke selv driver med klimaforskning, forsøker å belære meg og påstår at jeg ikke skjønner “forskjellen mellom observerte temperaturdata og tolkning av hva som kan kalles global warming”. Klart jeg gjør det, men gjør han?

Etikk

Den viktigste etiske dimensjonen i denne sammenheng er alvoret rundt klimaproblemene som våre barn og barnebarn vil få i fanget. I den sammenheng, bør det være greit å kritisere folk som gir inntrykk av faglig autoritet, og samtidig skaper unødvendig forvirring med misvisende påstander, fordi de ikke behersker de nødvendige kunnskapen. Dessuten viser de da heller ikke respekt for leserne eller folk som faktisk jobber med klimaforskning og formidling.

Siden jeg sitter i program- og vitenskaps-komitéen til den europeiske meteorologiforeningen, EMS, har jeg tatt opp spørsmålet om man burde diskutere etiske sider av forskningsformidlingen. Det var en svært positive respons på mitt forslag, noe som har ført til at jeg vil innlede med et foredrag om dette ved det neste årlige møtet i Toulouse i september.

Når alt dette er sagt, vil jeg til slutt si at jeg oppfatter Stordahls anklager om at jeg mangler folkeskikk og at mine bidrag ødelegger en konstruktiv klimadebatt som en grenseløs frekkhet.

Powered by Labrador CMS