Med bilder fra verdensrommet og med Mars-rovere som innholdsleverandører har NASA en enklere jobb enn de fleste. Likevel lot norske forskningskommunikatører seg inspirere av å høre om romfartsorganisasjonens aktiviteter på sosiale medier.

– Historiene vi forteller på ulike sosiale medier er skreddersydd for akkurat det publikummet, sa Stephanie L. Smith da hun holdt foredrag under Webdagene i Oslo Spektrum i forrige uke.

Smith leder sosiale medier-avdelingen ved Jet Propulsion Laboratory (JPL), én av NASAs mange avdelinger.

JPL bygger og styrer satellitter og romsonder for NASA. I tillegg må de sørge for å overholde plikten NASA har til å fortelle befolkningen om det.

Snakkende romfartøyer

Dermed ble roboten «Curiosity» en jeg-forteller som tvitrer om livet på Mars. Det er selvfølgelig Smith og kollegaene som skriver på hennes vegne.

«Jeg» tar mye mindre plass enn hele navnet eller «Mars-roveren», og på Twitter er hver bokstav verdifull.

Men grepet gjorde også at folk svarte tilbake.

– Folk skrev: «Du kan klare det!» Dermed var de snakkende romfartøyene født, sa Smith i foredraget.

I dag har «Curiosity» nesten fire millioner følgere som får jevnlige oppdateringer fra den røde planeten. Hun er også i stand til å ta selfie-bilder.

Samtidig er Mars-roveren bare én av mange jern Smith har i sosiale medier-ilden.

JPL har 70 kontoer i forskjellige sosiale medier. For hele NASA er tallet flere hundre. Alle kan ikke drives som snakkende roboter.

NASA har for eksempel en egen side som følger asteroider som beveger seg «nær» jorda. Der er det verken rom for fleip eller uttrykk som «Fort deg!» Den følges nemlig av folk som er livredde for at en asteroide skal treffe kloden vår.

Drevet fram av mediekrise

Smith mener at det siste drøye tiårets krise i mediebransjen har vært med på å tvinge fram denne satsingen på sosiale medier.

Før var det bare å sende ut pressemeldinger, så sto teknologi- og vitenskapsjournalistene klare til å rapportere.

Nå er mange av disse effektivisert bort og NASA og andre forskningskommunikatører må finne andre veier ut til befolkningen.

– Sosiale medier er en jobb i seg selv

Det har Smiths norske yrkessøstre også fått oppleve. Forskning.no møtte to av dem på Webdagene.

– I dag er det ikke så mye å hente fra pressemeldinger lenger, sier Wenche Gerhardsen fra Oslo Cancer Cluster.

– Facebook er den største nyhetskanalen i Norge, og sosiale medier er en jobb i seg selv, sier hun.

Mens Stephanie Smith har to kollegaer med seg i en av NASAs 20 avdelinger for sosiale medier, er Facebook og Twitter bare en brøkdel av Gerhardsens «one woman show».

Snart får hun en kollega å dele oppgavene med, men kaster likevel et par misunnelige blikk på Smith og NASA.

– Hun har en drømmejobb. Det er fantastisk forskning de har der. Men først og fremst har de bilder og engasjerte folk som tør å la seg filme, sier Gerhardsen til forskning.no.

Fra romfart til psykisk helse

– Sammenlignet med NASA utnytter vi bare noen av mulighetene i sosiale medier, sier Ragnhild Krogvig Karlsen fra Napha, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid.

– Vi er på Facebook og på Twitter, og det holder for oss nå, sier hun.

Karlsen ble likevel inspirert av Smiths fortellinger fra sin spektakulære NASA-hverdag.

– Det handler om menneskene som jobber der og hva som driver dem, hva romfart forteller om mennesket og menneskeheten. Det gjør at formidlingen hennes på sosiale medier når ut. Det er derfor hun klarer å snakke om det i et språk folk forstår, sier Karlsen til forskning.no.

Hun mener dette kan overføres til hennes eget fagfelt, psykisk helse. Men det er mange måter å gjøre det på.

– NASA bruker de ulike sosiale mediene dedikert til hvert enkelt mediums egenskap, og det kan vi gjøre mer av, sier Karlsen.

Må velge ord med omhu

Forskning.no møtte Smith etter foredraget på Webdagene for å spørre hvilke råd hun vil gi til forskningskommunikatører som ikke sitter med et like stort apparat rundt seg.

– Jeg anbefaler alle som driver med forskningskommunikasjon på nettet til å ta et langt og godt blikk på ordene de velger å bruke. Noen ganger har ord en bestemt mening innenfor vitenskapen som kan være en helt annen definisjon enn blant publikum.

Og:

– Du burde bare bruke så mange plattformer på sosiale medier som du klarer å bruke bra og fokusere på disse. Det er bedre å ha én eller to kanaler der du har en aktiv samtale enn å ha en million kontoer som du aldri sjekker, sier Smith.

Dette er ikke rakettforskning verken for Gerhardsen eller Karlsen.

– Vi har satset på Facebook hvor vi vet at hovedmålgruppen vår befinner seg, sier Karlsen.

Få ansatte og begrensede ressurser trenger heller ikke være noe hinder for norske forskningskommunikatører.

– Du kan fortsatt gjøre det veldig godt, sier Gerhardsen.