Historie er alt, og alt har en historie. Historiefaget handler i stor grad om menneskehetens utvikling, kort sagt hvordan vi kom dit vi er nå.

Noen vier yrkeslivet sitt til å grave i hittil ukjente sider ved vår og verdens historie.

Det finnes mange kreative måter å lære historie på:

Fjernt og eksotisk

- Interessen for historie har nesten alltid vært der. Jeg tror nok det var det med litt spenning og fjerne tider, og eksotiske og rare ting, sier Finn Erhard Johannessen.

Han er professor i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Johannessen forteller at han for eksempel ble veldig opptatt av De tre musketerer, fortellingen om d'Artagnan som drar til Paris for å bli musketer.

I dag forsker han på militær fartøysbygging, nærmere bestemt byggingen av skjærgårdsflåten ved Fredriksvern verft i Stavern mellom år 1750 og 1814.

- Jeg synes moderne historie er særlig interessant fordi det er tydelig hvordan det bidrar til å forklare dagens verden. 1600-1700 tallet er fjernt nok til å være ganske annerledes, men nært nok til at man kan få øye på mange av forutsetningene for dagens samfunn, sier Johannesen.

Bli bygdebokforfatter

Dagene som historieprofessor består av noe undervisning og en del tid til å forske.

- Jeg har brukt mye tid på å lete etter brev og papirer i riksarkiver, sier Johannesen.

- Og resten av tiden går med til å skrive artikler, legger han til.

Veien til forskningen startet med hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo.

- Etter endte studier begynte jeg, som mange unge historikere, å skrive bygdebok på oppdrag for en kommune.

Han synes arbeidet med bygdebok var et godt sted å starte som nyutdannet.

- Du kommer borti mange saker på den måten. Det er mye å analysere, både innen jordbruk og befolkningsutvikling.

- I tillegg er det mye jobb å finne. Det er mange kommuner, organisasjoner og bedrifter som ønsker sin historie skrevet, for eksempel i forbindelse med jubileer, sier han.

- Meiet ut i grøfta

Når professoren skal trekke frem noe spesielt fra sitt felt synes han det er moro å snakke om hvordan vi fikk høyrekjøring på veiene i Norge.

- Høyrekjøring ble innført i Norge fra rundt år 1807 av generalveimester Lars Ingier.

Før den tid var det slik at den største og sterkeste kjørte på, og de andre måtte ut i grøfta.

- Generalveimesteren bestemte at når man møtte andre reisende på veien skulle man vike til høyre, og den nye kjørergelen ble så trykt opp og sendt ut til underordnede i alle distrikter og kunngjort og lest opp for folket.

Bestemors historier

Anne Kristine Børresen er professor i moderne historie ved Institutt for historie og klassiske fag ved NTNU.

Hun husker at hun fulgte spent med når besteforeldrene fortale om sitt liv og hvordan samfunnet har endret seg.

Historieinteressen ble siden vekket for alvor på videregående.

- Da ble historiene jeg hadde blitt fortalt i barndommen satt inn i en tydeligere samfunnspolitisk og historisk ramme av dyktige lærere, sier hun.

Studieveien etter videregående skole ble historiefag ved NTNU, og siden sosialøkonomi og samfunnsfag ved det samme universitetet.

Børresen både foreleser og forsker på moderne historie.

Forsker på museum

- Akkurat nå forsker jeg på etableringen av Naturhistorisk museum, forteller hun.

Naturhistorisk museum har vært å finne på Tøyen i Oslo siden 1918 og huser Norges største samling av naturvitenskapelige objekter.

I tillegg til at både oslofolk og turister stadig tar turen innom den botaniske hagen eller dinosaurutstillingen drives det forskning i museumslokalene.

- I artikkelen er jeg særlig opptatt av hvor pådriverne bak museet hentet inspirasjon fra, og hvordan den inspirasjonen virket inn.

- For eksempel på hvordan museet ble innredet og tenkt brukt for både forskere, og som et sted der vitenskap skulle stilles ut og vises frem til folket, forteller Børresen.

100 år gamle brev

Hverdagen til historieprofessoren består stort sett av å holde forelesninger nå, men i de periodene hun jobber med forskningen, tilbringer hun mye tid med å lete etter kilder på Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket.

Brev er nemlig en viktig kilde også i Børresens forskning.

Fra vitenskap til kunst

Når forskning.no ber professor Børresen om å trekke frem noe spesielt fra sitt felt, forteller hun om kjente kunstnere som ble inspirert av vitenskapsfolk.

- De naturviterne jeg har studert måtte opp på høye fjell og tegne skisser til forskningen. De var gode tegnere, og flere av skissene deres ble utgangspunkt for mange nasjonalromantiske kunstene.

Et eksempel på dette er Johannes Flintoe sitt maleri Hurrungerne. Det ble malt med utgangspunkt i skissene til geologen Balthazar Mathias Keilhau.

Dette kan du se på nasjonalmuseets nettsider.

Eldre historie

- Når folk blir litt mer voksne blir de gjerne mer interessert i historie, og det var det som skjedde med meg og, forteller Eldbjørg Haug.

Hun er professor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Haug studerte sosiologi og filosofi før hun startet på historiestudiene, og historieveien endret seg også mens hun gikk.

- På grunn av min interesse for politikk og samfunnsspørsmål var jeg interessert i moderne historie. Jeg har imidlertid vært opptatt av å analysere politiske fenomener, og da har middelalderen vært viktig fordi den har gitt meg et verktøy.

- Dessuten bygger vår historie på middelalderen, og er viktig for å forstå vår egen tid, sier professoren.

Uenige historikere

Tidlig middelalder i norsk sammenheng er vikingtiden, altså fra rundt år 800.

Etter tidlig middelalder kommer det som kalles høymiddelalder. Denne varer fra rundt år 1050 til år 1300.

Høymiddelalderen avløses av senmiddelalderen, som professor Haug har fordypet seg i.

Årstallene er omtrentlige tall, for det er nemlig litt uenighet mellom historikere om nøyaktig når en periode avsluttes og den neste begynner.

- Noen mener at senmiddelalderen ikke starter før svartedauen kom til Norge i 1349, men jeg reagerer på dette, sier professor Haug.

- Senmiddelalderen fremstilles da som en sammenhengende nedgangstid med svartedauen i 1349 som den store forklaringsmodellen. Jeg vil heller starte rundt 1260 - 1280, slik man gjør ellers i Europa. I Norge var da den såkalte sagatiden over, samtidig som Norgesveldet etableres som et politisk system.

Det er mye spennende å finne på nett for den historieinteresserte. Hvis du vil pusse opp historiekunnskapene har for eksempel Store Norske Leksikon på nett, snl.no, en enkel liste som oppsummerer 25 viktige årstall i norsk historie.

- Historie er aldri endelig

Haug forteller at hun kan finne på å gjøre et historisk forskningshopp frem mot den nyere historien. For eksempel til 2.verdenskrig.

Hun sier at selv om det er forsket mye på 2. verdenskrig er det stadig vekk nye kilder som dukker frem.

-Man tenker ofte at de som står nærmest de historiske begivenhetene er de som forstår dem best. Men når man får begivenhetene litt på avstand, og kan få inn flere aspekter, ser man klarere og kan trekke på det i større forhold.

- Historie er aldri endelig, legger hun til.

Men hun holder seg foreløpig i middelalderen, og jobber nå med et internasjonalt forskningsprosjekt som strekker seg fra etableringen av Norgesveldet under Håkon Håkonsson i år 1260 og frem til midten av 1400-tallet.

- Jeg har ansvaret for å skrive om den norske kirkeprovinsen ut fra kirkens politiske oppgaver i Norgesveldet, forteller Haug.

Kongelig tellefeil

Når professoren skal trekke frem noe spesielt fra sitt felt forteller hun om en tellefeil som påvirker dagens nordiske konger.

Haug sier at da det ble innført regentnummer på de svenske kongene i 1560, altså de romertallene kongene har etter navnet sitt, brukte de bøker som kilder for å telle konger. Nærmere bestemt telte de kongenavn i verket Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus.

Dette verket strekker seg helt tilbake til før vår tidsregning, og er delvis oppdiktet.

Tallene de kom frem til viser dermed ikke antall konger som har hatt samme navn og faktisk har styrt landet.

- De svenske kongene har fortsatt denne rekkefølgen.

- Det norske kongehuset har også lagt på litt når de har telt konger, men de er beskjedne i forhold til den svenske kongerekka, forteller Haug.

Svenskekongen i dag er Karl Gustav XVI, altså den sekstende, mens vår norske kong Harald har en litt mer beskjeden V, eller fem, samme tall som sin far kong Olav V.