Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Morfologisk informasjon om en spøkelseskreps. Denne typen datamateriale kan fort bli borte etter at en studie er publisert. (Foto: Hans Hillewaert/Obsidian Soul)
forskning.no skrev nylig at grunnlagsdataene som forskning bygger på, kan gå tapt på grunn av dårlig lagring, slurv eller teknisk svikt. Norske forskere har utarbeidet en veiledning for å gjøre etterprøving av forskningsresultatene lettere.
Nå har kanadiske forskere dokumentert hvor mye av datamateriale som går tapt etterhvert som årene går. De undersøkte også om forskere var villige til å dele på datagrunnlaget for sine studier.
Timothy Vines fra University of British Columbia ledet studien. Han kom fram til at for hvert år som går etter at en studie er publisert, synker oddsen for å få tak i originale data med 17 prosent.
Resultatene er publisert i siste nummer av tidsskriftet Current Biology.
Dekkhistorie om planter
Vines og kollegaene tok for seg 516 studier gjort mellom 1991 og 2011.
Alle studiene handlet om planters morfologi, det vil si struktur og form, og bygde på større eller mindre mengder datamateriale. De samme målemetodene har vært brukt i flere tiår, så eldre data er fortsatt aktuelle.
Så ble studiene sjekket for kontaktinformasjon, spesielt e-postadresser til forfatterne.
De kanadiske forskerne sendte en forespørsel om å få innblikk i datamaterialet til alle forfatterne med e-postadresser, under påskudd om at de arbeidet med en studie om planter, der de ville bruke data fra tidligere studier.
Deretter noterte de ned hvor mange e-postadresser som ikke eksisterte lenger og dermed ga feilmeldinger, hvor mange svar de fikk, hvor mange forfattere som sendte dem datamaterialet de ba om, og hvor mange som oppga at materialet ikke lenger var tilgjengelig.
Datamaterialet forsvunnet etter tjue år
Problemet med å få tak i eldre datamateriale var ikke at forfatterne ikke svarte på henvendelsen. Faktisk var det 50 prosent sjanse for å få svar fra forfattere av både gamle og nye studier.
Av studiene fra 2011 var det 38 prosent av forfatterne som kunne dokumentere at datamaterialet eksisterte. Et flertall av disse sendte dataene, slik de ble bedt om, mens noen ikke ønsket å dele på informasjonen. Noen av e-postadressene fra 2011 var utdatert, og andre sendte aldri noe svar.
Av studiene fra 1993 var det derimot bare 3 prosent av forskerne som kunne dokumentere at dataene eksisterte.
- Det var litt av en overraskelse at nesten alt datamaterialet forsvinner etter tjue år, sier Timothy Vines i en pressemelding.
Noen av forskerne bak de eldste studiene visste at datamaterialet var gått tapt, for eksempel fordi det var lagret på en stjålet datamaskin. Andre mente de hadde lagret materialet på mindre tilgjengelige steder, som på loftet til foreldrene. Og noen fortalte at grunnlagsdataene var på disker og disketter som de ikke hadde mulighet til å lese med moderne datautstyr.
Oppfordrer til samarbeid
Annonse
- For de sistnevnte ville det å fremskaffe datamaterialet ta flere timer eller dager. Det var kanskje mer arbeid enn de var villige til å gjøre for å hjelpe til med vår angivelige studie om planter. Hvis vi hadde sagt at vi trengte materialet til en viktig medisinsk studie eller miljøforskning, ville vi kanskje fått mer, skriver Vines.
Timothy Vines oppfordrer nå til samarbeid om å ta bedre vare på datamateriale.
Han mener at det nåværende systemet, der dataene blir beholdt av studienes forfattere, innebærer at nesten alt blir tapt over tid.
- Datamaterialet forsvinner i en forbløffende fart. Tap av data betyr bortkastede midler, og begrenser våre muligheter til å drive med forskning, mener Vines.
